Refleksjoner i skyggen av en påskekylling

: 2. april 2013 15:42 : Kultur

Refleksjoner i skyggen av en påskekylling

 

Som alt mennesket skaper av tanker og ting har også farvene sin historie. Farver er i likhet med andre fenomener som oppfyller den menneskelige tilværelsen både natur og kultur. Men vi tenker ikke sånn, for gjennom de siste 400 årene er vi, med god hjelp av Thomas Hobbes og Robert Boyles tenkning, oppdratt til å tenke på natur og kultur som to adskilte størrelser. Påskens gule farge kan for eksempel beskrives som 565 til 590 nanometer bølgelengde i spekteret, men også som en kulturell kategori, for eksempel som sjalusiens farve, eller som en språklig term, gelwa (strålende eller skimrende). Påskens gule farge utfordrer vår forestilling om naturens og kulturens adskillelse, og er et eksempel på at denne distinksjonen i beste fall er diskutabel.

Slik satt jeg og nøt de første varmende solstrålene på terrassen palmesøndag, samtidig som uorganiserte tanker i begynnende feriemodus brakte meg hit og dit. Det begynte med at blikket falt på en knallgul påskekylling i vinduskarmen. Gule fjær, rødt nebb, orange bein, en kreativ utgave av en naturens skapning, nokså fjern fra den kyllingen som kommer ut av  egget. Og jeg tenker at det hadde vært interessant å undersøke hvordan denne naturens ynkelige skapning er blitt til en kommersialisert ”dings” som får folk til å legge igjen penger i butikken med forhåpninger om at akkurat den vil være et ekstra tilskudd til påskehyggen. Assosiasjonene brakte meg videre til det moderne påskemysterieum som  i solveggen utviklet seg til en tiltagende undring over hva dette absurde sammensurium av død, korsfestelse og oppstandelse, egg og kyllinger, mordgåter og reiserebuser, Kvikklunsj og appelsiner egentlig handler om? Hvis det da handler om noe egentlig, kunne det for eksempel være om hvordan vi uten å tenke spesielt over det i våre konstruksjoner av historien og virkeligheten, uavlatelig overskrider grensene mellom natur, kultur og religion samtidig som vi tviholder på at denne grensen er tilstedeværende i enhver sammenheng.

Jeg kom til å tenke på noe jeg hadde lest av den franske filosofen Bruno Latour noen uker tidligere: Latour har lenge tenkt og skrevet om dette skillet og hva det har betydd for moderne kunnskapsutvikling. I februar i år holdt han de såkalte Gifford Lectures ved Universitetet i Edinburgh. Her går han et skritt videre og presenterer  sin versjon av utfordringene med å leve i  ”antropocene”, en ny geologisk betegnelse på den tiden hvor  menneskene har levd og påvirket naturgrunnlaget. Latour utfordrer til nytenkning  omkring naturbegrepet og de geopolitiske beslutninger som må følge i kjølvannet av en ny erkjennelse av de globale miljøutfordingenes forutsetninger og konsekvenser. Gjennom seks forelesninger kalt Facing Gaia, Six Lectures on the Political Theology of Nature undersøker han, og imøtegår, forestillingene om kloden  både som en guddom,  ”Gaia”, og som ren ”Natur”. Det er et organisasjonprinsipp som må oppgis fordi det har ført til en tilsløring av det forhold at Tellus i antropcene tid er det Latour kaller  komponert, dvs et hybrid fenomen hvor mennesket og naturen er vevd sammen og som beveges i én (skjebnesvanger) retning av sin egen produserte historie. I Latours fremstiling har begrepene  natur og kultur så mange felles attributter at de egentlig utgjør to sider av samme sak og dermed gjensidig utelukker hverandre. Derfor evner de heller ikke lenger å være et tydelig utgangspunkt for de geopolitiske, nasjonsgrenseoverskridende  grep som i dag er nødvendig for  overleve i en antropocene tidsalder.

Det var nobelprisvinner Paul Crutzen som for ca. 10 år siden lanserte antropocene som et nytt geologisk begrep. Oversatt betyr det omtrent noe sånt som ”nye menneske” og dekker den perioden hvor mennesker har påvirket og omformet naturmiljøet på en slik måte at forurensning, overforbruk og utpining av jord har skapt en grunnleggende ubalanse i klima, vegetasjon og dyreliv. Den antropocene tidsalderen sammenfaller med andre ord med industrialismens tidsalder og kjenntegnes altså ikke bare av naturlige endringer i miljø og klima (som de andre geologiske tidsaldrene), men at disse endringene skaper ubalanse på en slik måte at de truer sivilisasjonens eksistens. Hvilken betydning har denne erkjennelsen på  sivilisasjonenes muligheter for å overleve? Latour svarer retorisk at verken Naturen eller Gud bringer den fredstilstand som er en forutsetning for å hanskes med våre felles miljøutfordringer. Vi jorbundne (som Latour kaller menneskene) må derfor utvikle oss til å bli ”fredens håndverkere”.

 

Og slik løp kolliderte de frie assoiasjonene denne palmesøndag i solveggen  til slutt med salmens håpefulle formulering Påskemorgen slukker sorgen. Mon det….

 

Axel.christophersen@vm.ntnu.no

Comments are closed

Hilsning fra universitetsmuseene til Riksantikvaren på 100-årsdagen 16. Nov 2012 , Klingenberg Kino

: 22. november 2012 10:25 : Kultur

 

Kjære Riksantikvaren,  kjære venner av jubilanten!

Universitetsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Tromsø og Trondheim hilser  Riksantikvaren på 100-årsdagen. Vår første Riksantikvar var Herman Schirmer. Han var arkitekt og overlærer ved Den Kongelige Tegneskole i Kristiania. I jubileumsåret er det Jørn Holme som leder Direktoratet for Kulturminner og Kulturmiljøer. Han er jurist og kom fra en stilling som sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste. På en måte kan  denne endringen i ledelsens kompetanseprofil personifiere Riksantikvarens 100-årige vei fra å innta en sentral rolle i det norske nasjonsoppbyggingsprosjektet til å ta inn over seg realitetene i kulturminnevernets plass og utfordringer i et globalisert, postmoderne verdensbilde.

I den grad Schirmer i sin korte funksjonstid som Riksantikvar overhodet måtte forholde seg til arkeologiske kulturminner fant det sted gjennom landsdelsmuseene og  Lov om Fortidslevninger fra 1905. Da Riksantikvaren  ble  lagt under Miljødepartementet i 1972 ble enheten en del av et samlet miljøforvaltningsapparat og -strategi. I dag  spiller derfor Riksantikvaren en større rolle enn før i kulturminnevernet som fagdirektorat med et samlet ansvar for alle kulturminner i landet. Landsdelsmuseene på sin side har også gjennomgått et  betydelig rolleskifte; fra å ha et regionalt ansvar for forvaltningen av landets arkeologiske kulturminner gikk de i 1990 over til å bli oppdragsenheter med ansvar for gjennomføring av  arkeologiske undersøkelser i museumsområdet.  I 1996 ble videre landsdelsmuseenes samlings- og formidlingsvirksomhet formalisert som et universitetsansvar gjennom Lov om Universiteter og Høgskoler, og de ble dermed formelt knyttet tettere opp mot Kunnskapsdepartementet og nasjonale forskningsstrategier. Med dramatisk tydelighet blir rollen som universitetsmuseer understreket  i Stortingsmeldingen Tingenes Tale fra 2008.”Forskning og utviklingsarbeid ligger til grunn for den systematiske utviklingen av de vitenskapelige samlingene og for museenes rolle som kunnskapsprodusenter – Departementet mener at universitetsmuseene i større grad må inngå i universitetenes stragegiske forskningsplaner.”  

Riksantikvaren har på 100 år gått fra å være et embete med ansvar for bygningsvern til et fagdirektorat med et sektoransvar innen miljøforvaltningen underlagt nasjonale miljøpolitiske føringer. Landsdelsmuseene har på samme tid gått fra å være regionale forvaltningsmuseer med  en klar rolle innen kulturminnevernet  til universitetsenheter underlagt nasjonale universitets- og forskningsstrategier. Tempora mutantur- tidene skifter! Men de gamle parhestene har fortsatt en felles historie, og de er fortsatt med i det samme nettverket. Roller, strategi- og beslutningsregimer, forventningskrav  og  resultatmål har imidlertid  gått i ulike retninger. Et nos in illis – og vi med dem! Vår felles deltakelse i de endringsprosessene som er på gang må starte med at vi tar inn over oss mulighetene  som ligger i  vår nye rollefordeling, vårt  felles samfunnsansvar og de ulike arenaer vi opptrer på, og bruker disse mulighetene til å sprenge  gamle grenser og erobre nye kunnskapsrom som i høyere grad enn før muliggjør en sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av kulturarvens flerdimensjonale verdigrunnlag – kunnskap, opplevelse og bruk. Mitt håp og ønske for dagen er at veien frem skal gå gjennom et fortsatt samarbeid og en styrket dialog, men med økt fokus på å styrke kulturminnevernets kunnskapsbasis. Sammen må vi rydde av veien alle mentale, organisatoriske og institusjonelle hindringer som hindrer en slik langsiktig kvalitativ utvikling. Kjære Riksantikvaren, gratulerer med de første 100 år og lykke til med de neste!

Comments are closed

Nytt håp for Mrauk-U

: 10. oktober 2012 08:19 : Kultur

Vi nærmer oss toppen av  bakkekammen mens ettermiddagssolen nådeløst heller 40 glovarme grader ned over oss. Det går oppover, langsomt, og  til slutt ser vi det vi er kommet for å oppleve: Stupaer på rekke og rad. Noen stikker så vidt de øverste, gyldne spirene over den tette vegetasjonen, mens andre skinner rødt og ruvende i  den skarpe ettermiddagssolen. En smal sti gjør det mulig å finne frem. Vi passerer hver enkelt stupa, stopper opp, går rundt dem, undersøker  i detalj murverk, åpninger, relieffer og statuer i nisjer i murverket.  Forfall, relieffer som smuldrer, murverk som raser, statuer som ligger hodeløse på bakken. Og overalt den kraftige vegetasjonen som kryper opp langs vegger og inn gjennom åpninger og dekker relieffer og  dekorative flater som smuldrer opp  og visker ut konturene. Så utilgjengelig; hadde vi ikke hatt kjentfolk med hadde vi aldri funnet frem. Dette er Mrauk-U, dette er et av Myanmars, og kanskje et av Asias flotteste kulturminnemiljøer.  Hvorfor ligger det her, utilgjengelig og til forfalls?

Etter at mongolene inntok  Baganriket (kjernen i dagens Myanmar) i 1287  ble landet delt i mange små kongedømmer. Et av disse  av disse var kongedømmet Rakhine (Arakan) som eksisterte fra 1434 til 1784.   Hovedstaten i riket, Mrauk-U,  var en av samtidens rikeste og mest innflytelsesrike byer i Asia.  Av portugisiske sjøfarere på 1600-tallet ble byen sammenlignet med europeiske byer som London og Amsterdam. Mrauk-U utviklet seg raskt til en internasjonal  kosmopolitisk by som foruten Rakhine kontrollerte Bangladesh og den vestre delen av nedre Burma. I kraft å være et viktig handelssentrum mellom den arabiske, europeiske og asiatiske verden ble Mrauk U også et religiøst knutepunkt der islamsk, buddhistisk og kristent tankegods møttes.

I dag er det bare overgrodde ruiner igjen av byen og dens mange bygninger og festningsanlegg. Opprinnelig var den  omgitt av en 30 km lang  festningsmur som beskyttet de om lag 160.000 innbygerne fra angrep og overfall.  Midt i byen, på en høyde,  lå det kongelige palasset, og fortsatt eksisterer mange hundre pagoder og templer  reist på de skogkledde åsene i og omkring byen. Å komme dit i dag er i seg selv en utfordring. Byen ligger nemlig ca 4 mil opp i Kaladan-elven som renner ut i Bengalbukta. Fra den lille kystbyen Zittwe, hvor det går fly et par ganger i uka, går det med elvebåt opp elva .Er man heldig og ikke kjører seg fast på en av de mange grunne sandbankene tar turen ca en halv dag.

På  UNSCO´s Global Heritage Fund liste er Mrauk-U oppført blandt de ti viktigste og en av de mest truede kulturarvområdene i Asia. Ukontrollert turisme, mangel på vedlikehold, plyndring og væpnet konflikt er de største truslene.  En ny jernbane er lagt tvers  gjennom  sentrum av  Maruk-U´s  fredete  arkeologiske sone og deler av den gamle bymuren er brukt som oppfylling for jernbanelinja. Midt i palassruinene er det bygd en busstasjon . Lokalbefolkningen har uttrykt sin kritikk over at regimet I Yangoon aktivt ødelegger Rakhine-statens verdifulle kulturminner, og de aksepterer ikke begrunnelsen det med at tiltakene er viktige for den regionale utviklingen.  Men den siste tidens politiske endringer i Myanmar bærer også håp for Mrauk-Us videre skjebne, som nå ser ut til å bli anerkjent av  landets  sentrale myndigheter som en viktig del av landets kulturarv, og som nå ønsker å få den satt på UNESCO´s verdensarvliste. Og best av alt, UNESCO  er igjen ønsket velkommen til innsats  I dette vakre, historiske landet som alt for lenge har ligget isolert og vanstyrt av et desptisk styre.

Axel.christophersen@vm.ntnu.no

Sitat:

” UNESCO  er igjen ønsket velkommen til innsats  i dette vakre, historiske landet”

Comments are closed

Terror i Timbuktu

admin : 31. juli 2012 07:51 : Kultur

Timbuktu er nok av de de fleste mest kjent som en svensk rapartist. Men navnet har han tatt etter den sagnomsuste byen Timbuktu i ørkenstaten Mali. Byen vokste fram på 1100-tallet på restene av en leirplass opprettet av tuaregene, opprinnelig en berbisk nomadestamme fra Libya, men som i  dag er en fastboende, kvegbrukende folkegruppe på om lag 1,5 mill.

Timbuktu ble etter hvert den ledende byen  i Mali, en av tre ørkenstater i Vest-Afrika som vokste seg store og sterke på  den lukrative handelen med  gull, elfenben, salt, slaver og andre sterkt etterspurte luksusvarer i middelalderen av europeiske kjøpmenn.

Her lå bl.a. Sankore-Universitetet som etter sigende skal ha huset ca 25.000 studenter og  gjorde byen til  et spirituelt og intellektuelt sentrum for  hele Nord-Afrika. Byens tre store moskéer, Djingareyber, Sankore og Sidi Yahia  var, og er fortsatt, monumenter over Timbuktus gyllene historiske tidsepoke  da byen var et innflytelsesrikt maktsentrum på det afrikanske kontinentet og kontakten med det kristne Europa var betydelig.

Da portugiserne og andre europeiske nasjoner slo seg ned i vest-Afrika og begynte å frakte varene sjøveien i stedet for via de gamle karavneveiene gjennom Sahara mistet imidlertid Timbuktu etter hvert sin betydning og sank ned  i armod og fattigdom. På 1800-tallet ble byen  gjenoppdaget, men da var det intet igjen av fordums prakt og byen fremsto mer som en landsby  av små forfalne leirhus. Og slik fremstår den også i dag.

Denne våren har Timbuktu igjen kommet i sentrum for verdens interesse i forbindelse med lokale konflikt- og voldshandlinger som bl.a. har ført til at nok et kulturminne på UNESCO´s verdensarvliste er blitt angrepet og ødelagt av politiske og religiøse fanatikere. Den tuareg-ledede organisasjonen MNLA gjorde i april opprør mot Malis regjering, avsatte den folkevalgte presidenten og erklærte opprettelsen av en selvstendig stat Azawad i Nord-Mali. En annen organisasjon, Ancar Dine med forbindelser til  Al-Quaida, også den tuaregledet, gav først støtte til MNLA, men  i dag er det åpen strid mellom dem og andre etniske og religiøse grupperinger.

Siden militær-kuppet i april har den ekstremistiske Ancar Dine hatt kontrollen over Timbuktu,  og i månedskiftet juni/juli kom nyheten om at innbygger i Timbuktu  som sympatiserer med Ancar Dine var i ferd med å ødelegge et gravmonument bygd i 1495 over den legendariske herskeren over Songhai-riket, Askia Mohamed. Askia er en nasjonalhelgen i Mali, han gjorde Timbuktu til sin hovedstad og islam til rikets offisielle religion.

Gravmonumentet er en del av et stort  islamsk klosteranlegg som nå står i fare for å bli rasert fordi det er kommet i klemme mellom etniske og religiøse grupper som legge ulike historiske verdier og symbolverdier  i minnesmerket. UNESCO´s World Heritage direktør Irina Bokova sier de vil hjelpe Mali med å beskytte Timbuktu fra ødeleggelse og begrunner viktigheten av å ta vare på gravmonumentet med at det ”….er helt essensielt for å ivareta det malinesiske folkets identitet og fordi det er et verdensarvminne.” Men det er vanskelig å snakke om et folk i Mali, det er, (som i Afghanistan) mange folkegrupper med ulik etnisk, språklig og religiøs bakgrunn, og langt fra alle sympatiserer med makthaverne som fikk pyramidegraven til Askia  erklært som verdensarv i 2004.

Derfor blir det også problematisk å bruke et slikt argument som begrunnelse. At UNESCO har  satt  Askia´s gravkammer på verdensarvlisten er heller ikke noe som berører og forpliktiger de opprørske tuaregene i Mali. Hvorfor skulle de ha respekt for en beslutning som etter deres mening er tatt av en vestdominert organisasjon i samarbeid med de lokale  makthavere om å bevare et minnesmerke som  i deres øyne er en lite ønskelig påminnelse om de moralsk og religiøst  uakseptable historiske forbindelsene til Europa og vestverdenen? Sett på en  slik bakgrunn blir uttalelsen fra en av lederne for  Ancar Deni, som støtter ødeleggelsene, forståelig: ”UNESCO har ingeting her å gjøre!” Situasjonen i Timbuktu synliggjør mef andre hvilket kjempedilemma UNESCO står overfor når det gjelder å beskytte s.k ”verdensarv” som brukes aktivt i en væpnet, etnisk regional konflikt. Mye tyder på at vi ennå vet alt for lite om de sammensatte forholdene mellom kulturminner og det samfunn som har skapt dem. Uten slik  kunnskap kan vi heller ikke iverksette effektive vernetiltak.

Også publisert i Adresseavisen.

Comments are closed

Om tosker og tempelriddere, røtter og føtter

admin : 20. april 2012 08:18 : Kultur

Massemorderen og terroristen fra Utøya vil etter eget utsagn fremstå som kunnskapsrik. Mon det! Han kaller seg Tempelridder men har åpenbart ingen kunnskap om den historiske virkeligheten bak begrepet. Vi som jobber profesjonelt med fortiden er av den mening at drapsmannen ikke bare er kunnskapsløs, han er i tillegg en manipulator og demagog med små faktiske kunnskaper som han i tillegg omgås uten forbehold og analytisk refleksjon.

Hans vrangforestillinger om å gjenopprette et etnisk ”rent Norge” er en åpenbar drivkraft bak folkemordet han er ansvarlig for. Ingen med bare et snev av forståelse for migrasjoner (folkevandringer)  i et historisk langtidsperspektiv vil med alvor hevde at det noensinne har eksistert et ”etnisk rent Norge” i massemorderens forstand. Vårt land er ikke mer ”vårt” enn at  vi i utgangspunktet består av flere folkeslag innvandret fra ulike steder og til ulike tidspunkt sør og øst for dagens Europa – i dag vet vi noenlunde sikkert at de fleste europeere nedstammer fra anatolske innvandrere som for 8000 år siden innførte jordbruk  i Europa. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til middelalderen for å fatte det absurde i forestillingen om  et etnisk ”rent Norge”: Som følge av omfattende kommersiell aktivitet, kriger og konflikter, jakt på nytt jordbruksland, arbeidssøkende, sosial urettferdighet osv var mobiliteten i Europa stor på den tiden: Tyskere, nederlendere, engelskmenn, svensker, dansker, finner, baltere, russere og andre kom og bosatte seg innenfor den norske stats politiske grenser i bølge etter bølge. Dette er våre forfedre, dette er våre røtter. At vi i dag snakker et felles språk  utsletter ikke vårt flerkulturelle opphav. Et dypdykk i folkekunst og kulturarv viser enda tydeligere at det vi oppfatter som ”norsk” langt på veg er importert fra områder utenfor våre landegrenser. Selv vår viktigste kulturelle identitetsmarkør språket har sitt opphav i Indusdalen, i det iranske høylandet og på de sentralasiatiske steppene  i det 5. årtusen f.Kr. Skal vi snakke om konstruksjonen av en ”norsk identitet” er den altså mer forankret i bruk av føtter enn i jordfaste røtter. Mange har påpekt dette enkle faktum før meg.

Massemorderen skryter av at han har lest 70 bøker men han husker ikke navnet på noen av dem. Martin Jones bok The Molecule Hunt: Archaeology and the Search for Ancient DNA fra 2002 kan i alle fall ikke ha inngått i hans bibliofile opplevelser for da hadde han vært mer klar på hva moderne DNA analyse har betydd for forståelsen av vårt mangfoldige historiske opphav. Man kan ønske å se bort fra disse historiske realitetene med den begrunnelse at dette har liten eller ingen betydning for dagens virkelighet. Men hva er det for en virkelighet vi da snakker om? Kan alle vi som bor innenfor den norske stats grenser bli enige om hva det vil si å være norsk? Mine forfedre utvandret fra Gudbrandsdalen for ca 350 år siden, bodde i noen gereasjoner på Røros for å ende opp i Trondheim for 4 generasjoner og to verdenskriger siden. I mellomtiden var de blitt blandet opp med tyske innvandrere fra Flensburg. Norsk, tysk, Gudbrandsdøl, rørosing, trondhjemmer? Når blir man ”ren norsk”? Er jeg det? Og vil jeg i det hele tatt være det? Egentlig trives jeg best med å være litt av alt det jeg og slekta mi har  tatt med seg på reisen gjennom århundrene, og min identitet er mer knytet til denne historien og til det samfunn jeg er en del av, og ikke til det territortium jeg tilfeldigvis befinner meg på. Knut Kjelstadli, redaktør av historieverket Innvandringens historie (2003) har sagt: ”Det tradisjonelle begrepet om samfunn har hatt en dimensjon som ikke alltid blir tematisert, at det er bundet til et geografisk rom, et territorium…..Transaksjonene i internasjonal økonomi, de store overnasjonale konsernene, internett, overnasjonale organer og sosiale bevegelser, en kosmopolitisk kultur og internasjonale media og ikke minst global migrasjon, finnes jo faktisk i de fleste land og er deler av det sosiale livet. Men alle disse fenomene går altså ut over de politiske grensene. Heller ikke identitet, tilhørighet og lojalitet følger nødvendigvis statlige grenser.” Klokt sagt.

Først publisert i Adresseavisen 20.04.2012

Comments are closed

Kulturminner og folkelig engasjement

admin : 28. februar 2012 07:59 : Kultur

I det siste har NTNU Vitenskapsmuseet kommet i fokus i massemedia på en slik måte at museet må reflektere over sin rolle og funksjon som kulturinstitusjon og myndighetsutøver innen kulturminnevernet. NTNU Vitenskapsmuseet er blitt utfordret på sine intensjoner om å være en åpen og demokratisk institusjon, det som så fin i dag kalles kulturdemokratisering. Les dette: Den ene saken  går tilbake til 2010, da museet gjennomførte en arkeologisk undersøkelse i boligfeltet Humlehagen på Ranheim. Aftenposten, og senere flere andre aviser, skrev om undersøkelsen på basis av en  kort populærvitenskapelig artikkel  og en fantasifull rekonstruksjonstegning som fremstiller et religiøst opptrinn i det som artikkelen målbærer som de fysiske restene etter  en førkristen offerplass. Det førte umiddelbart til reaksjoner da det ble erkjent at restene etter den påståtte offerplassen var fjernet  og at Riksantikvaren, som har det formelle  beslutningsansvaret i frdsningssaker, ikke gikk inn for fredning. Det ble opprettet en gruppe på Facebook, ”Bevar veet på Ranheim”, med over 470 medlemmer som krvde at ”veet” skulle bevares. Da gruppen ikke fikk gjennomslag for dette  – de fysiske restene var allerede fjernet som en nødvendig del av de arkeologiske undersøkelsene – gjennomførte en håndfull mennesker medio februar i år en demonstrasjon foran Riksantikvarens kontorer i Oslo med bl.a. krav om en strengere Kulturminnelov for i fremtiden å hindre det som hadde skjedd på Ranheim. Vitenskapsmuseets rolle i saken ble omtalt i lite flatterende ordelag, bl.a. ble det ettertrykkelig slått fast at museet ikke hadde gjort jobben sin. Når museet gikk ut i massemedia for å forklare museets rolle og beslutninger, bl.a. om å fjerne levningene som en nødvendig konsekvens av  en faglig forvarlig gjennomføring av den arkeologiske undersøkelsen og at tolkningen av levningene som rester etter en førkristen offerplass foreløpig var langt fra sikker, ble museet bl.a. møtt med at det var ikke den type informasjon man var interessert i å motta. I det hele tatt gikk mye av kritikken indirekte på at informasjonen i og om saken hadde vært nærmest fraværende i det offentlige rommet.  Den andre aktuelle saken handler om Kulisteinen fra Smøla: Steinen ble for kort tid siden innskrevet i Norges Dokumentarvliste pga at den bærer en lang runeinnskrift som omtaler navnet Norge og kristendommen for første gang her til lands. Straks dette ble kjent ble steinen krevd tilbakelevert  av bonden på gården der steinen opprinnelig har stått før den i 1913  var blitt flyttet  inn til Trondheim. På Vitenskapsmuseet st steinen først i hagen men ble senere flyttet innendøres og fikk i 1997 en dominerende  plass og  et eget rom i den nye Middelaldersamlingen. Steinen vil ikke vil bli levert tilbake til Smøla tross bonden og ordførerens anmodninger om det, fordi Vitenskapsmuseet har  et lovpålagt ansvar for sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av stenen som en del avvår felles historiske kulturarv. Også i denne saken var engasjementet stort og museets ansatte ble  mer eller mindre treffende karakerisert som “velutdanna, ikkerøykende, fastlønna, fintenkende, budsjettsugere med lønnstrinn 64 og to etternavn!” I begge tilfeller handler reaksjonene om at det folkelige engsjementet blir konfrontert med lover, regler og prosedyrer som har en funksjon opp mot det å sikre kulturminnene som felleskapets kulturgods. Det som i utgangspunktet har til hensikt å ivareta demokratiske verdier, fortsått som felleskapets eiendom, blir mistolket og fremstilt som det motsatte av grupper og individer med søærinteresser. Reaksjonene er ikke overraskende siden verken Riksantikvaren eller  Vitenskapsmuseet har klart å etablere en dialog basert gjensidig innsikt, respekt og forståelse for hva vernemyndighetenes beslutninger på den ene siden handlet om, og på den annen siden folkelige forventninger og ønskemål. Uten et lokalt, folkelig engasjement vil bunnen gå ut av  kulturminnevernet og museumssektoren vil vakle i sin rolle som kulturinstiusjoner. NTNU Vitenskapsmuseet gjør en betydelig innsats for å ivareta et slikt lokalt engasjement, men mye tyder på at her har det gått feil. Det vi lære av, uansett motreaksjonenes  art. På den annen side er en god dialog et felles ansvar om det skal bli noe mer en simpel krangel i det offentlige rommet.

Først publisert i Adresseavisen 28.02.2012

Comments are closed

Kulturminner og folkelig engasjement

admin : 28. februar 2012 07:56 : Kultur

I det siste har NTNU Vitenskapsmuseet kommet i fokus i massemedia på en slik måte at museet må reflektere over sin rolle og funksjon som kulturinstitusjon og myndighetsutøver innen kulturminnevernet.

NTNU Vitenskapsmuseet er blitt utfordret på sine intensjoner om å være en åpen og demokratisk institusjon, det som så fin i dag kalles kulturdemokratisering.

Les dette: Den ene saken  går tilbake til 2010, da museet gjennomførte en arkeologisk undersøkelse i boligfeltet Humlehagen på Ranheim. Aftenposten, og senere flere andre aviser, skrev om undersøkelsen på basis av en  kort populærvitenskapelig artikkel  og en fantasifull rekonstruksjonstegning som fremstiller et religiøst opptrinn i det som artikkelen målbærer som de fysiske restene etter  en førkristen offerplass. Det førte umiddelbart til reaksjoner da det ble erkjent at restene etter den påståtte offerplassen var fjernet  og at Riksantikvaren, som har det formelle  beslutningsansvaret i fredningssaker, ikke gikk inn for fredning. Det ble opprettet en gruppe på Facebook, ”Bevar veet på Ranheim”, med over 470 medlemmer som krvde at ”veet” skulle bevares. Da gruppen ikke fikk gjennomslag for dette  – de fysiske restene var allerede fjernet som en nødvendig del av de arkeologiske undersøkelsene – gjennomførte en håndfull mennesker medio februar i år en demonstrasjon foran Riksantikvarens kontorer i Oslo med bl.a. krav om en strengere Kulturminnelov for i fremtiden å hindre det som hadde skjedd på Ranheim.

Vitenskapsmuseets rolle i saken ble omtalt i lite flatterende ordelag, bl.a. ble det ettertrykkelig slått fast at museet ikke hadde gjort jobben sin. Når museet gikk ut i massemedia for å forklare museets rolle og beslutninger, bl.a. om å fjerne levningene som en nødvendig konsekvens av  en faglig forvarlig gjennomføring av den arkeologiske undersøkelsen og at tolkningen av levningene som rester etter en førkristen offerplass foreløpig var langt fra sikker, ble museet bl.a. møtt med at det var ikke den type informasjon man var interessert i å motta. I det hele tatt gikk mye av kritikken indirekte på at informasjonen i og om saken hadde vært nærmest fraværende i det offentlige rommet.

Den andre aktuelle saken handler om Kulisteinen fra Smøla: Steinen ble for kort tid siden innskrevet i Norges Dokumentarvliste pga at den bærer en lang runeinnskrift som omtaler navnet Norge og kristendommen for første gang her til lands. Straks dette ble kjent ble steinen krevd tilbakelevert  av bonden på gården der steinen opprinnelig har stått før den i 1913  var blitt flyttet  inn til Trondheim. På Vitenskapsmuseet st steinen først i hagen men ble senere flyttet innendøres og fikk i 1997 en dominerende  plass og  et eget rom i den nye Middelaldersamlingen. Steinen vil ikke vil bli levert tilbake til Smøla tross bonden og ordførerens anmodninger om det, fordi Vitenskapsmuseet har  et lovpålagt ansvar for sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av stenen som en del avvår felles historiske kulturarv.

Også i denne saken var engasjementet stort og museets ansatte ble  mer eller mindre treffende karakerisert som “velutdanna, ikkerøykende, fastlønna, fintenkende, budsjettsugere med lønnstrinn 64 og to etternavn!”

I begge tilfeller handler reaksjonene om at det folkelige engsjementet blir konfrontert med lover, regler og prosedyrer som har en funksjon opp mot det å sikre kulturminnene som felleskapets kulturgods. Det som i utgangspunktet har til hensikt å ivareta demokratiske verdier, fortsått som felleskapets eiendom, blir mistolket og fremstilt som det motsatte av grupper og individer med søærinteresser. Reaksjonene er ikke overraskende siden verken Riksantikvaren eller  Vitenskapsmuseet har klart å etablere en dialog basert gjensidig innsikt, respekt og forståelse for hva vernemyndighetenes beslutninger på den ene siden handlet om, og på den annen siden folkelige forventninger og ønskemål. Uten et lokalt, folkelig engasjement vil bunnen gå ut av  kulturminnevernet og museumssektoren vil vakle i sin rolle som kulturinstiusjoner.

NTNU Vitenskapsmuseet gjør en betydelig innsats for å ivareta et slikt lokalt engasjement, men mye tyder på at her har det gått feil. Det vi lære av, uansett motreaksjonenes  art. På den annen side er en god dialog et felles ansvar om det skal bli noe mer en simpel krangel i det offentlige rommet.

Først publisert i Adresseavisen.

Comments are closed

En amerikaner i Kabul

admin : 10. januar 2012 12:19 : Kultur
Luften var kald og klar da vi krysset oss vei med vårt tungt pansrede kjøretøy gjennom den kaotiske formiddagstrafikken i Kabul sentrum.  Det var lørdag og ikke mange dagene til jul, men det var  smått med julestemningen i gatene. Bare en enslig gateselger  ved inngangen til Zharnigar-parken satt med en trillebår full av fiken og ledet tankene ufrivillig mot den kommende julehøytidligheten. Vi var på vei til et lenge ønsket møte møte med Nancy Dupree, en legende i afghansk kulturliv. Nancy Dupree er amerikansk, men har bodd i Kabul siden hun i 1962 kom hit med sin mann Louis Dupree.  Louis var arkeolog og ble betraktet som en av de fremste faglige autoriteter på afghanistans kulturhistorie i USA. Han døde kort etter den sovjetiske invasjonen men Nancy fortsatte å bo det meste av tiden i Kabul  under den blodige perioden med borgerkrig og Talibanstyre. Da hun for noen måneder siden besøkte USA fikk  hun et råd av sin lege om ikke å flytte tilbake av medisinske årsaker. ”Jeg vil aldri få det så godt her som i Kabul” svarte hun og reiste kort tid etter tilbake til den krigsherjede byen. Nancy har skrevet en rekke bøker og undervist om afghansk historie og kultur. Men det som har gjort henne til en institusjon er hennes enestående innsats for å bevare afghansk kulturhistorie. Etter en ide fra mannen Louis opprettet hun i 1989  Afghanistan Centre at Kabul University. På sine mange reiser rundt om i Afghanistan hadde Louis Dupree nemlig blitt smertelig klar over hvor utsatt afghanske kulturminner og –miljøer var for å forsvinne, og han besluttet seg for å starte et ressursenter som skulle arbeide for å ta vare på  afghansk kultur. Det ble Nancy som realiserte drømmen.  Formålet med senteret er å bidra til å styrke den afghanske nasjonsbyggingen ved å formidle kunnskap om landets historie og kulturtradisjoner til beslutningstakere, planleggere og afghanske politikere. Et annet av Nancy Duprees initiativ er opprettelsen av The Louis and Nancy Hatch Dupree Foundation i 2007, i utgangspunktet en  veldedighetsorganisasjon som har som mål å  styrke bevisstheten og kunnskapen om det afghanske folks historie i USA, støtte bevaring og restaurering av kulturhistoriske minnesmerker samt styrke det kulturhistoriske formidlingsarbeidet ved senteret.
Sammen med Grete Løchen fra den norske ambassaden  kjører vi gjennom  campusen på støvete grusveier,  forbi krattskog og  falleferdige bygninger. Vi nærmer oss universitetsbiblioteket og ser Nancy Dupree sitte på en pinnestol utenfor hovedinngangen. Temperaturen er bare et par grader over pluss, men inne i lokalene der fjernvarmen ikke virker, er det rått og trekkfullt og gjør kulden gjennomtrengende. Vi forstår hvorfor Nancy valgte å sitte utenfor. Bokreoler i lange baner står fulle av bøker, de fleste av nyere dato siden så mye av den eldre litteraturen har gått tapt. I en stor, dårlig opplyst lesesal sitter noen studenter og hutrer seg gjennom pensum. Nancy er langt opp i 80-årene men full av vitalitet. Hun  forteller livlig om det fantastiske  arbeidet Senteret har gjort under vanskelige  forhold for å bevare litteratur, tidsskrifter og aviser som takket være hennes innsats ellers hadde gått tapt under de kaotiske 1990-årene. Nancy viser oss inn i et oppvarmet rom hvor noen medarbeidere sitter og digitaliserer samlingene.  Ved døren står en metallkasse på hjul full av bøker. Dette er bøker som skal ut til folk på landsbygda. Nancy forteller engasjert  om senterets initiativ for å få i stand et mobilt bibliotek slik at fattige folk på landsbygda kan få tilgang til bøker og stimulert til lesning. ”60% av befolkningen består av barn under 15 år. Det de trenger mest av alt er utdannelse og kunnskaper om sitt eget lands historie!” Hun lukker døren bak oss  og vi følger henne gjennom den iskalde hallen og ut i solen. Det er fortsatt kaldt, men varmen har vi allerede fått gjennom denne spinkle, gamle kvinnens kraft og engasjement for et hardt prøvet folk i et sønderrevet land.

Luften var kald og klar da vi krysset oss vei med vårt tungt pansrede kjøretøy gjennom den kaotiske formiddagstrafikken i Kabul sentrum.  Det var lørdag og ikke mange dagene til jul, men det var  smått med julestemningen i gatene. Bare en enslig gateselger  ved inngangen til Zharnigar-parken satt med en trillebår full av fiken og ledet tankene ufrivillig mot den kommende julehøytidligheten. Vi var på vei til et lenge ønsket møte møte med Nancy Dupree, en legende i afghansk kulturliv. Nancy Dupree er amerikansk, men har bodd i Kabul siden hun i 1962 kom hit med sin mann Louis Dupree.  Louis var arkeolog og ble betraktet som en av de fremste faglige autoriteter på afghanistans kulturhistorie i USA. Han døde kort etter den sovjetiske invasjonen men Nancy fortsatte å bo det meste av tiden i Kabul  under den blodige perioden med borgerkrig og Talibanstyre. Da hun for noen måneder siden besøkte USA fikk  hun et råd av sin lege om ikke å flytte tilbake av medisinske årsaker. ”Jeg vil aldri få det så godt her som i Kabul” svarte hun og reiste kort tid etter tilbake til den krigsherjede byen. Nancy har skrevet en rekke bøker og undervist om afghansk historie og kultur. Men det som har gjort henne til en institusjon er hennes enestående innsats for å bevare afghansk kulturhistorie. Etter en ide fra mannen Louis opprettet hun i 1989  Afghanistan Centre at Kabul University. På sine mange reiser rundt om i Afghanistan hadde Louis Dupree nemlig blitt smertelig klar over hvor utsatt afghanske kulturminner og –miljøer var for å forsvinne, og han besluttet seg for å starte et ressursenter som skulle arbeide for å ta vare på  afghansk kultur. Det ble Nancy som realiserte drømmen.  Formålet med senteret er å bidra til å styrke den afghanske nasjonsbyggingen ved å formidle kunnskap om landets historie og kulturtradisjoner til beslutningstakere, planleggere og afghanske politikere. Et annet av Nancy Duprees initiativ er opprettelsen av The Louis and Nancy Hatch Dupree Foundation i 2007, i utgangspunktet en  veldedighetsorganisasjon som har som mål å  styrke bevisstheten og kunnskapen om det afghanske folks historie i USA, støtte bevaring og restaurering av kulturhistoriske minnesmerker samt styrke det kulturhistoriske formidlingsarbeidet ved senteret. Sammen med Grete Løchen fra den norske ambassaden  kjører vi gjennom  campusen på støvete grusveier,  forbi krattskog og  falleferdige bygninger. Vi nærmer oss universitetsbiblioteket og ser Nancy Dupree sitte på en pinnestol utenfor hovedinngangen. Temperaturen er bare et par grader over pluss, men inne i lokalene der fjernvarmen ikke virker, er det rått og trekkfullt og gjør kulden gjennomtrengende. Vi forstår hvorfor Nancy valgte å sitte utenfor. Bokreoler i lange baner står fulle av bøker, de fleste av nyere dato siden så mye av den eldre litteraturen har gått tapt. I en stor, dårlig opplyst lesesal sitter noen studenter og hutrer seg gjennom pensum. Nancy er langt opp i 80-årene men full av vitalitet. Hun  forteller livlig om det fantastiske  arbeidet Senteret har gjort under vanskelige  forhold for å bevare litteratur, tidsskrifter og aviser som takket være hennes innsats ellers hadde gått tapt under de kaotiske 1990-årene. Nancy viser oss inn i et oppvarmet rom hvor noen medarbeidere sitter og digitaliserer samlingene.  Ved døren står en metallkasse på hjul full av bøker. Dette er bøker som skal ut til folk på landsbygda. Nancy forteller engasjert  om senterets initiativ for å få i stand et mobilt bibliotek slik at fattige folk på landsbygda kan få tilgang til bøker og stimulert til lesning. ”60% av befolkningen består av barn under 15 år. Det de trenger mest av alt er utdannelse og kunnskaper om sitt eget lands historie!” Hun lukker døren bak oss  og vi følger henne gjennom den iskalde hallen og ut i solen. Det er fortsatt kaldt, men varmen har vi allerede fått gjennom denne spinkle, gamle kvinnens kraft og engasjement for et hardt prøvet folk i et sønderrevet land.

Først publisert i Adresseavisen 10.01.2012

Comments are closed

En kostbar affære?

admin : 6. desember 2011 12:24 : Kultur
Arkeologien har en egen evne til å forarge, særlig når den kosten penger: Ikke noen gang er ironien, harmen og fordømmelsen større enn når arkeologiske undersøker “forsinker utbygging”, “er sterkt fordyrende”, “hindrer  byutvikling” osv. Hør bare på dette innlegget fra Arbeideravisa  juni 1973:  “Den gravingen som foretas på såkalt historisk grunn i Trondheim er usmakelig.. La oss benytte arbeidstid, krefter og fremfor alt økonomiske midler til langt  andre og mer samfunnsnyttige formål.” Et tilbakeblikk på den arkeologiske virksomheten i Trondheim siden 1970 viser at den utvilsomt har bidratt vesentlig til innsikt i byens eldre historie. Men hvilken pris er fornuftig, rimelig eller akseptabel for denne kunnskapen? Det er det diskusjonen om prising av arkeologiske undersøkelser i bygrunnen bør handle om. I den store sammenhengen er det brukt mikroskopiske ressurser på arkeologi i Trondheim bygrunn i forhold til hva som samtidig er brukt på  offentlig eiendoms- og infrastrukturutbygging i byen. Et annet, og ikke fullt så  tilfredstillende  tilbakeblikk viser imidlertid at det er gjennomført et betydelig antall  arkeologiske undersøkelser i bygrunnen som ikke har resultert i noe annet enn knappe rapporter og en betydelig mengde  “kalde funn” som bare er magasinfyll fordi det hverken finnes tid, penger eller ordninger til å drive forskning og kunnskapsformidling om byens eldre historie. En høyst kritikkverdig situasjon ettersom det er historisk kunnskap som skal være det samfunnet får tilbake (og ikke bare en klarert byggetomt). Her har Riksantikvaren som øverste  myndighet etn utfordring de bare må ta jo før jo bedre.
Spørsmålet om kostadene  for arkeologiske undersøkelser kom opp igjen i forrige måned i forbindelse med det planlagte nybygget  på Gerhardt Schønning Skoles tomt. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å forstå at en utbygger må ta hensyn til kostnader forbundet med utbygging, men det blir skivebom å  fremstille kravet om arkeologiske undersøkelser som det det som velter byggeplanene. Utbyggerne må være kjent med kravene til arkeologiske undersøkelser i dette området, og i en slik situasjon er ikke arkeologiske undersøkeler ”en ekstrakostnad” men en like obligatoriske kostnad som enhver annen nødvendig post i  et utbygningsbusjett. Men kardinalspørsmåleter selvfølgelig hva er en akseptabel pris? Det vil alltid være en skjønnssak uten et standardsvar. Jeg er imidlertid grunnleggende uenig når  det fra faghold påstås at ”det skal koste å grave i bygrunnen”. Det er jo et meningsløst utsagn i alle henseende og det er i alle fall ikke med den type sanksjoner man skal forsøke å hindre eller redusere omfanget av arkeologiske undersøkelser i bygrunnen –det bidrar bare til å redusere respekten og forståelse for hva målet med det  arkeologiske kulturminnevernet er, nemlig  å bevare kulturminner under bakken som et  ikke-fornybar  kultur- og kunnskapsressurs. Dersom det av samfunnshensyn er nødvendig å oppheve fredningen, skal det gjennomføres arkeologiske undersøkelser som gjør det mulig å forske på de innsamlede dataene. Den informasjon som finnes i byens kulturlag er allemannseie og en rettighet for alle å få adgang til. Dersom resultatet av slike utgravninger bare blir liggende på magasin og oppta kostnadskrevende magasinareal vil enhver arkeologisk undersøkelse være like interessant som en fjert i Nevada. En arkeologisk undersøkelse handler om dokumentasjon og datainnsamling under utfordrende fysiske forhold og kan bare gjennomføres av høyt spesialisert arbeidskraft og ved hjelp av høyteknologiske prospekterings-, dokumentasjons- og registreringsverktøy. Prosessen er av den grunn tids- og arbeidskraftintensiv, og prisen deretter. Man har selvfølgelig  rett til å avlyse eller omarbeide et prosjekt om kostnadene blir for høye, men begrunnelsene og konsekvensene må henge på greip. Journalist Trygve Lundemo traff spikeren på hodet i en kommentar i Adressavisen 10.nov: ”Fylkeskommunen er et dårlig eksempel for andre utbyggere når de ikke vil påta seg en kostnad som er helt selvsagt for den som vil bygge i de mest sentrale strøkene i Trondheim. Arkeologiske utgravninger koster, men vi må ta oss råd til det, slik at vi kan sikre historiske spor før kulturlagene blir tildekket en gang for alle

Arkeologien har en egen evne til å forarge, særlig når den kosten penger: Ikke noen gang er ironien, harmen og fordømmelsen større enn når arkeologiske undersøker “forsinker utbygging”, “er sterkt fordyrende”, “hindrer  byutvikling” osv. Hør bare på dette innlegget fra Arbeideravisa  juni 1973:  “Den gravingen som foretas på såkalt historisk grunn i Trondheim er usmakelig.. La oss benytte arbeidstid, krefter og fremfor alt økonomiske midler til langt  andre og mer samfunnsnyttige formål.” Et tilbakeblikk på den arkeologiske virksomheten i Trondheim siden 1970 viser at den utvilsomt har bidratt vesentlig til innsikt i byens eldre historie. Men hvilken pris er fornuftig, rimelig eller akseptabel for denne kunnskapen? Det er det diskusjonen om prising av arkeologiske undersøkelser i bygrunnen bør handle om. I den store sammenhengen er det brukt mikroskopiske ressurser på arkeologi i Trondheim bygrunn i forhold til hva som samtidig er brukt på  offentlig eiendoms- og infrastrukturutbygging i byen. Et annet, og ikke fullt så  tilfredstillende  tilbakeblikk viser imidlertid at det er gjennomført et betydelig antall  arkeologiske undersøkelser i bygrunnen som ikke har resultert i noe annet enn knappe rapporter og en betydelig mengde  “kalde funn” som bare er magasinfyll fordi det hverken finnes tid, penger eller ordninger til å drive forskning og kunnskapsformidling om byens eldre historie. En høyst kritikkverdig situasjon ettersom det er historisk kunnskap som skal være det samfunnet får tilbake (og ikke bare en klarert byggetomt). Her har Riksantikvaren som øverste  myndighet etn utfordring de bare må ta jo før jo bedre.Spørsmålet om kostadene  for arkeologiske undersøkelser kom opp igjen i forrige måned i forbindelse med det planlagte nybygget  på Gerhardt Schønning Skoles tomt. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å forstå at en utbygger må ta hensyn til kostnader forbundet med utbygging, men det blir skivebom å  fremstille kravet om arkeologiske undersøkelser som det det som velter byggeplanene. Utbyggerne må være kjent med kravene til arkeologiske undersøkelser i dette området, og i en slik situasjon er ikke arkeologiske undersøkeler ”en ekstrakostnad” men en like obligatoriske kostnad som enhver annen nødvendig post i  et utbygningsbusjett. Men kardinalspørsmåleter selvfølgelig hva er en akseptabel pris? Det vil alltid være en skjønnssak uten et standardsvar. Jeg er imidlertid grunnleggende uenig når  det fra faghold påstås at ”det skal koste å grave i bygrunnen”. Det er jo et meningsløst utsagn i alle henseende og det er i alle fall ikke med den type sanksjoner man skal forsøke å hindre eller redusere omfanget av arkeologiske undersøkelser i bygrunnen –det bidrar bare til å redusere respekten og forståelse for hva målet med det  arkeologiske kulturminnevernet er, nemlig  å bevare kulturminner under bakken som et  ikke-fornybar  kultur- og kunnskapsressurs. Dersom det av samfunnshensyn er nødvendig å oppheve fredningen, skal det gjennomføres arkeologiske undersøkelser som gjør det mulig å forske på de innsamlede dataene. Den informasjon som finnes i byens kulturlag er allemannseie og en rettighet for alle å få adgang til. Dersom resultatet av slike utgravninger bare blir liggende på magasin og oppta kostnadskrevende magasinareal vil enhver arkeologisk undersøkelse være like interessant som en fjert i Nevada. En arkeologisk undersøkelse handler om dokumentasjon og datainnsamling under utfordrende fysiske forhold og kan bare gjennomføres av høyt spesialisert arbeidskraft og ved hjelp av høyteknologiske prospekterings-, dokumentasjons- og registreringsverktøy. Prosessen er av den grunn tids- og arbeidskraftintensiv, og prisen deretter. Man har selvfølgelig  rett til å avlyse eller omarbeide et prosjekt om kostnadene blir for høye, men begrunnelsene og konsekvensene må henge på greip. Journalist Trygve Lundemo traff spikeren på hodet i en kommentar i Adressavisen 10.nov: ”Fylkeskommunen er et dårlig eksempel for andre utbyggere når de ikke vil påta seg en kostnad som er helt selvsagt for den som vil bygge i de mest sentrale strøkene i Trondheim.

Arkeologiske utgravninger koster, men vi må ta oss råd til det, slik at vi kan sikre historiske spor før kulturlagene blir tildekket en gang for alle

Først publisert i Adresseavisen 06.12.2011

Comments are closed

Opplevelse og innsikt

admin : 8. august 2011 08:21 : Kultur

Ferietiden brukes av mange til å reise, langt vekk eller i mer hjemlige omgivelser. Vi utfordres i møtet med nye omgivelser, nye situasjoner, kanskje også  med nye kulturer og fremmede språk. Vi jakter, bevisst og ubevisst på de annerledes opplevelsene og vi skaffer oss  nye erfaringer, ny kunnskap. Opplevelser og ønsket om å forstå omgivelsene,  de fysiske, sosiale og historiske, dominerter ofte valget av aktiviteter og samtaletemaen. Vi kjenner oss igjen når vi selv ikler oss turistens rolle og på beste vis søker å manøvrere oss gjennom fremmede omgivelser, språk, historier  og kulturelle koder. Bruk av gode reiseguider og kart hjelper et stykke på veien  i forberedelsesfasen. Og så er man plutselig der og opplever at en ting er å sitte hjemme i sofaen å lese illustrerte guidebøker med flotte fotos og tredimensjonale illustrasjoner  eller korte introduksjoner til museer, gallerier osv. En helt annen ting er å være på stedet. Da opplever en at det allikevel ikke er så enkelt å orientere seg, finne fram til det guideboken har foreslått av ”highlights” eller ”do not miss” – opplevelser. Moderne turisme handler om mest mulig konsum av opplevelser og lettfordøyd informasjon med minst mulig forbruk av tid og ressurser. Det går selvfølgelig ut over kvaliteten på det vi opplever, eller forsøker å oppleve. Kvaliteten på det vi opplever som turister handler grunnleggende sett om hva vi opplever i mltet med ”det andre”, det som ligger utenfor våre daglige visuelle, språklige, sosiale og kulturelle referanserammer. Mange opplever slike møter med det fremmede i regi av den kommersielle  masseturismen og chartertrafikken som  på godt og vondt er dstyrt av ønsket om mest mulig sol og avslapning for minst mulig penger. Men er man åpne for å oppleve noe annet enn sol, sjø og sangria kommer man ikke unna møtet med ”det andre”, det være seg så korte, kaotiske, overflatiske  og kunstige disse kan fortone seg. Uansett er slike møter viktige og bidrar til våre evner til å orientere oss i ”den globale landsbyen” der vi på  kort tid er blitt mer og mer avhengig av hverandre og derfor har behov for å kunne kommunisere på tvers av språklige og kulturelle barrierer. God kommunikasjon bygger bl.a. på forståelse og innsikt. Det  å ”forstå de andre” handler ikke nødvendigvis om  å  måtte akseptere alt det som er annerledes, bare om mulighetene for å sette sine egne normer og holdninger inn i et større perspektiv og dermed tydeliggjøre hva som er de viktige verdiene i livet å hold fast på. Og hvilke kan man være  villig til å åpne for refleksjon omkring? Refleksjon og nyskjerrighet er de første skritt på veien til forståelse og innsikt, og det er nødvendige forutsetninger for å bli sikrere på våre egne veivalg, våre egne verdier og vår evner til å kommunisere dette tydelig til ”verden utenfor”.  Enhver opplevelse blir sterkene og mer varig dersom de også inneholder et element av kunnskap og innsikt. Gjennom kunnskap og innsikt blir opplevelsen til noe mer enn et flimmer av visuelle inntrykk som raskt fortaper seg i flommen av nye inntrykk. Verdens raskest voksende næring, turismen, vil i tiden fremover selge sine produkter der natur- og kulturopplevelser vil spille en alt viktigere rolle. Hvordan utnytte dette positivt i globaliseringsprosessen? Det vil bli svært viktig at vi klarer å utvikle måter hvor masseturismens regiserte  møter med ”det andre” inneholde kunnskapselementer som løfter opplevelsen fra inntrykk til innsikt. Dette vil handle om å presentere ”kunnskapsprodukter” der turistene er, og der de oppholder seg i noen hektiske minutter, timer eller i beste fall dager. Vi må ta det beste fra guidebøkene, fra museene, historie- og kunstbøkene og drysse det ut over byrommet, eller ute i landskapet. Og vi må bruke moderne informasjonsteknolgi som gjør kunnskapen atraktiv og tilgjengelig for alle, på kort tid og i riktige porsjoner.

Comments are closed

Afghanistan – en kulturnasjon på Silkeveien

Axel Christophersen : 15. juni 2011 12:08 : Kultur

Daglig får vi inntrykk av livet i Afghanistan via aviser og TV: Støvete og spredt bebodde fjellandskap, fattige landsbyer, et krigstrett og herjet folk gjennom 30 år. Du ser det i ansiktene, du forstår det når du hører svarene de gir i sparsomme intervjuer.

Og når reportasjene om de utenlandske troppene i jakten på den evige fienden – Taliban – ruller over skjermen, frykter du for hva som vil skje med dette landet.

Men Afghanistan  er mer enn opprør, fattigdom, konflikt og  død. Landet kan vise til et en kulturhistorie som er like overveldende som den er ukjent i vest.

Landet, som er ett av de største i Sentral-Asia, har i århundrer ligget  i skjæringspunktet mellom nord og syd, øst og vest, omkranset av sivilisasjonssentra som Iran, India og Kina. Hovedstaden Kabul oppsto som en karavansai, en handlesstasjon på Silkeveien mellom Kina og  Europa.

På 300-tallet f.Kr. etablerte Alexander den Store en gresk koloni kalt Baktria i Nord-Afghanistan, med byer som Balkh og Ai Khanum som viktige fysiske minnesmerker.

Senere kom landet under nordindisk innflytelse og ble i det 1. århundre en del av  det indiske Kushanriket. Byen Bagram var opprinnelig grunnlagt av Alexander den Store, men ble etter hvert brukt som sommerresidens for Kushan-herskerne.

Betydelige reser av den historiske byen finnes ennå, og ble arkeologisk undersøkt av franske arkeologer i 1937.

Afghanistan har også spilt en viktig rolle for spredningen av buddhismen i  Sentral- og Øst-Asia. I århundrene etter vår tidsregnings begynnelse spilte for eksempel buddhistklosteret Mes Aynak en stor rolle for spredningen av buddhismen til Kina.

Klosteret  har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser i de siste tre årene. Det er avdekket et meget omfattende og godt bevart klosterkompleks , men hele området er i dag sterkt truet av et kinesisk gruveselskap som har startet utvinning av kobber fra grunnen under klosteret.

Afghanistans historiske arv, og truslene som dagens situasjon i landet representerer, var tema for NRK P2s  magasinprogram Museum den 29.5. 2011. Rammen om programmet er lagt til  British Museums store Afghanistan-utstilling ”Crossroads of the ancient world”, der kulturnasjonen Afghanistan trer frem  på en spektakulær måte.

NTNU Vitenskapsmuseet arbeider for å få denne utstillingen til Norge i løpet av 2011.

BAKGRUNN:

Afghanistans truede kulturarv – NRK P2s Museum 27. mai 2011

Utdrag fra NRKs omtale:

Gullsmykker, sølv, lapis lazuli og intrikate skulpturer i elfenben, laget i India for to tusen år siden. Eller mangefargete vinglass med flotte motiver fra Romerriket. Dette er bare noen smakebiter på de arkeologiske skattene fra Afghanistan som i disse dager står utstilt i London, smuglet ut og reddet fra plyndring i Nasjonalmuseet i Kabul. I MUSEUM går turen til British Museum i London sammen med Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Lytt til: Afghanistans truede kulturarv – NRK P2s Museum (radioprogram)

The British Museum, exhibitions: Afghanistan – Crossroads of the Ancient World. Surviving treasures from the National Museum of Afghanistan.

The British Museums omtale:

Nearly lost during the years of civil war and Taliban rule, these surviving treasures reveal Afghanistan’s ancient culture, its immense fragility and its remarkable place in world history. Read more.

NTNU Vitenskapsmuseet, utstilling: Rapport fra fronten (2009)

NTNU Vitenskapsmuseets omtale:

To fotografer reiste til Afghanistan for å dokumentere tilstanden for landets kulturminner. Resultatet ble en viktig og vakker utstilling. Les mer.

Project, Afghanistan: Cultural heritage in danger

Project information (excerpt):

Through cultural heritage and cultural landscapes, history and culture become visible and tangible. Thus, they are important for the coherence and identity of a population. During situations of war and conflict, the importance of such values increase. There are numerous examples, historic and modern, of cultural heritage becoming targets for strategic warfare systematic acts of terror. Read more.

Comments are closed

Kunnskapsformidling anno 1300 e.Kr.

admin : 1. juni 2011 08:02 : Kultur

Padova er en pitoresk Nord-Italiensk by som ligger noen få mil syd for Venezia. Er du først på de kanter bør du absolutt gjøre byen et besøk. Mellom alt det storslagne og pitoreske i finner vi  også en  av verdenskunstens perler, nemlig maleren Giotto (1267-1305) sine veggmalerier  i  Capella degli Scrovegni.  Under en konferense i Padova i forrige uke fikk jeg anledning til å besøke dette kapellet, og ble som alle andre slått av skjønnheten i Giottos malerier  og hans uforlignelige håndverk. Men det er også andre forhold som slår en når en betrakter Giottos utsmykning av kapellet: Hva handler dette om? Dekorativt ja, vakkert ja, men det handler også, og ikke minst, om å fortelle en historie: Ut over å være et betydelig kunstnerisk prosjekt har Giotto åpenbart også et didaktisk prosjekt i hodet, som handler om å løfte fram noe som i Giottos samtid  (tidlige 1300-tall) var en realitet og en betydelig eksistensiell problematikk, nemlig spørsmålet om synd og fortapelse. Giotto´s freskoer er et forsøk på å kommuniserte med kirkegjengerne om nettopp dette, og han gjør det med å male en serie fremstillinger av scener fra livet til Joakim og Anna (Marias foreldres sitt liv), med scener fra livet til jomfru Maria og med scener som omhandler Kristi liv og død. Han forsterker budskapet ved å male en  grotesk dommedagsfremstilling over inngangsdøren, og i tillegg maler han langs langveggene i øyenhøyde en  rekke allegoriske (billedlige) fremstillinger av  ulike dyder. Det er så åpenbart at Giotto vil fortelle en viktig historie for sine samtidige (kanskje også for evigheten?), og han gjør det ved hjelp av datidens viktigste verktøy for læring og kunnskapsformidling utenfor de meget begrensede kretsene av lese- og skrivekyndige,  nemlig ved hjelp av billedlige fremstillinger og symboler som var kjent og forstått av datidens mennesker.  Men hvorfor velger Giotto dette temaet for utsmykning av kapellet, hva er hans motiv og begrunnelse? For det er en begrunnelse, og den finner vi –selvfølgelig – i datidens forestillinger om synd og hva som bidrar til et syndig liv med fortapelse til følge. Historien er som følger: I Padova befant det seg på 1200-tallet en meget rik bankmann, Enrico degli Scrovegni, som hadde tjent sin formue gjennom å kreve inn renter for lånte penger, hvilket var syndig iflg datidens fortolkning av Bibelen. Man tror Enrico  bygde kapellet for å gjøre opp for sin fars (og sine?) synder. Kapellet ble bygd  med direkte adkomst fra familiens palass og ble brukt til privat bønn  og Gudstjenester. Under en bestemt kirkelig begivenhet (”Maria Bebudelse”) ble imidlertid kirken åpnet for allmennheten, som for det første ble forvisset om at Enrico Scrovegni tok bot og anger opå alvor (og slik gikk fri fra fortapelse?). På den annen side ble de gjennom Giottos billeldige fremstillinger av  sentrale bibelske personers liv belært  om hvordan man burde leve om man ønsket ikke å gå i fortapelse, og hva som s ble ens skjebne om så skjedde. Det er nok ingen tilfeldighet at Giotto plasserte Dommedagsfremstillingen – og Enrico selv som presenterer en modell av kirken – over inngangspartiet, slik at alle på veg ut av kapellet fikk med seg dette budskapet, – og Enricos forsøk på å ”betale seg ut” av fortapelserns kvelende favntak.

For moderne mennesker er det vanskelig, ja noen ganger til og med umulig å trenge inn i den symbol- og billedverden som middelalederen er så rik på. Det har noe å gjøre både med den vanskelig tilgjerngrelige symbolbruken å gjøre, men også at datidens fortolkning av bibeltekstene er nokså forskjellig fra vårt tids og fordi moderne mennesker er opptatt av andre tanker om eksistensielle spørsmål enn den gang. Alt dette  representerer barrierer for å forstå dybden i den kunsten som middelalderen og renessansen er så rik på, og som i dag lever et marginalisert liv i kirker og bedehus. Men det er også dette som samtidig gjør den mystisk og tiltrekkende. Uansett, kanskje noe å tenke på  dersom du i sommerferien kommer til å stå i en italiensk kirke, svimeslått av hva alt det vakre du ser. For her er det mye mer enn det du ser, men ikke helt klarer å oppfatte. Tiden er et filter vi må lære å seg gjennom, ikke forbi.

Comments are closed

Et kloster til besvær

admin : 11. april 2011 07:51 : Kultur

Ikke mange milene sør for Kabul ligger et av Afghanistans og Sentral-Asias viktigste kulturminner. På en plass som kalles Mes Aynak har en gruppe afghanske og franske arkeologer undersøkt ruinene av et enorm  buddhistisk klosterkompleks. Området  strekker seg over et ca 2 kv. km hvor hvor det er påvist tempeler, stupaer, malte veggfreskoer og over 150 Buddahstatuer, bl.a. en lang, liggende Buddha i leire datert til 400-tallet e.Kr.  Stedet har vært kjent, og også utsatt for gjentatt plyndring, men det er først i forbindelse med at et kinesisk gruveselskap har kjøpt opp rettigheten til å drive kobberdrift i området at stedet er blitt gjenstand for arkeolgiske undersøkelser. Dette er ingen uvanlig situasjon for arkeologer som forsøker å redde truede kulturminner. Det som gjør Mes Aynak til en sak  som vekker internasjonal oppmerksomhet er de vanskelige verdivalgene den reiser: For det første er det ikke  hvilken som helst kobberforekomst det  er snakk om, det er formodentlig en av verdens største kobberforekomster. Et kinesisk gruverfirma,  China Metallurgical Group, har investert omkring 20 milliarder kroner  i en 30 årig avtale om  utvinning av kobberet, noe som vil gi det lufattige, krigsherjede Afghanistan inntekter i milliardklassen i mange tiår fremover.  Da avtalen ble inngått  i 2008 ble det imidlertid ikke tatt hensyn til de kulturhistoriske verdiene i området, bare de økonomiske. Shit! Afghanistan  står overfor en enorm utfordring mht til utvikling av grunnleggende velferdstiltak innen helse, skolevesen, sikkerhet osv., så den kinesiske investeringen i denne og andre lignende tiltak er mer enn kjærkommen. Problemet  for myndighetene er bare at de samtidig ønsker å ta vare på de kulturhistoriske verdiene som Mes Aynar representerer. Og dette er viktig, også i et internasjonalt perspektiv: Klosteret ligger på Silkeveien, den viktige handlesruten mellom Kina og Europa, og har transitert varer og kulturimpulser mellom øst og vest og slik bidratt til en verdenshistorisk utvikling. I tillegg har klosteret hatt stor betydning for spredningen av buddhistisk religion og filosofi til Kina og i Sentral-Asia. Dette er bakgrunnen for at den  franske rådgivende arkeologen har uttalt at ”…dette er trolig en av de viktigste lokalitetene på Silkeveien”. Et forhold som kommer i tillegg, og som afghanske myndigheter tar på alvor, er historien om Talibans sprengning av de to store Buddha-statuene i Bamiyandalen i 2001, en  hendelse som vakte betydelig internasjonal oppsikt og ble fordømt  verden over. De ønsker ikke en rasering av Mes Aynak som i utgangspunktet kan  skape lignende reaksjoner. Denne kinkige situasjonen har afghanerne løst ved å forhandle frem en periode på tre år hvor arkeologene har kunnet gjennomføre det nødvendige feltarbeidet. De tre årene er nå gått, og i juli i fjor fikk arkeologene beskjed fra gruvefirmaet om at de må ut av området. Manglende ressurser, teknisk utstyr og kjemikalier kombinert med dårlig forhåndskunnskap om lokaliteten har gjort at det arkeologiske dokumentasjonsarbeidet  ikke er ferdig, og en har kunnet gjøre lite  for å sikre  kulturminnet for fremtiden. Den franske arkeologen som har ledet undersøkelsene har selvfølgelig et poeng når han hevder at ”kobbergruven  kan være lønnsom i 20-30 år, mens den kulturhistoriske verdien av Mes Aynak alltid vil bestå, for alle, og for Afghanistans fremtid”. Men går det inn? Mohammad Rasouli leder Arkeologisk Institutt ved Universitetet i Kabul. Han ber innstendig det internasjonale samfunnet om hjelp til å sluttføre det arkeologiske prosjektet på en forsvarlig måte. En forlenget undersøkelsesperiode og økte ressurser vil kunne  bidra til å løse situasjonen, som ingen har ønsket og hvor de gode hensiktene er til stede på begge sider. Her har Norge en mulighet til å vise sitt  sivile ansvar og engasjement i et land der norske soldater dør.

Først publisert i Adresseavisa 11.04.2011

Comments are closed

Norsk Rettsmuseum – hva nå?

Axel Christophersen : 24. februar 2011 12:16 : Kultur

Slaveriet! Det er det lite inviterende navnet på den hvite bygningen ved Ila kirke i enden av Erling Skakkes gt. En skrekkens hus der mørkets makter hadde tatt bolig i forpinte og fordreide ansikter bak tunge jerngitre.

Bygningen ble reist i begynnelsen på 1830-tallet som straffearbeidsanstalt og ble senere brukt som fengsel fram til 1971. I dag rommer huset en av byens mest anonyme, men ikke desto mindre interessante og viktige museumsinstitusjoner, Norsk rettsmuseum. Museet ble opprettet som en stiftelse i 2001 og ligger under Justisdepartementet som et såkalt etatsmuseum. Ifølge museets vedtekter skulle museet bygges opp til å bli et nasjonalt kompetansesenter for dokumentasjon, forskning og formidling for justisetaten. For å fungere som sådan har den viktigste utfordringen vært å bygge opp en velfungerende infrastruktur for museumsvirksomhet, som blant annet handler om å sette museet i stand til å samle inn, sikre, bevare og tilgjengeliggjøre relevante vitenskapelige samlinger, tilrettelegge for forskning, produsere utstillinger og annen formidlingsvirksomhet knyttet til norsk rettshistorie samt bygge opp et fagbibliotek og et undervisnings- og informasjonssenter. Museet skulle ha et nasjonalt perspektiv og det lå i kortene at det skulle bygges opp et faglig nettverk og utvikles prosjekter som skulle fremme forståelse for justisetatens fortidige og nåtidige virksomhet.

I disse dager er Norsk Rettsmuseum ti år og det er naturlig å se tilbake på virksomheten så langt: Har man lykkes å realisere visjonene? Før vi svarer på det må vi en snartur innom en annen side av saken: Til langt opp på 1900-tallet spilte museene en viktig rolle i byggingen av den moderne norske nasjonalstaten: Ved systematisk å fremstille i media, museer og skolens lærebøker det som datiden oppfattet som noe unikt og særnorsk i natur og historie, ble det skapt en norsk identitet og selvforståelse som for mange fortsatt er en realitet. Museenes betydning i denne prosessen henger sammen med at museer «snakker» med publikum blant annet ved hjelp av originale gjenstander t skaper bilder og levende forestillinger i hodene på publikum. Autentiske objekter fra andre steder og tider enn vår egen kombinert med etablert kunnskap er museenes viktigste virkemidler i dialogen med publikum. Det trigger på en annen måte enn tekstfremstillinger publikums nysgjerrighet og egenrefleksjon. Museer er blant annet derfor særlig egnet til å drive holdningsskapende virksomhet til gagn for en positiv samfunnsutvikling.

Og nå tilbake til Norsk Rettsmuseum: Rettssikkerhet og rettsforståelse er grunnleggende demokratiske verdier som i dag møter stadig nye utfordringer i vår «globale landsby», der mangfold i tenkning og tradisjoner, kulturer og klasser bare vokser. Med et slikt utgangspunkt kan en si det var fremsynt av Justisdepartementet å satse på å bygge opp ett nasjonalt rettshistorisk museumssenter som kunne bidra til kunnskap og refleksjon blant publikum (barn og skoleungdom særlig)) omkring rettsoppfatninger og rettssikkerhetens vilkår gjennom tidene. Om museet reelt var blitt satt i stand til å ta det ansvaret på alvor, ville Justisdepartementet i dag kunne hatt en god støttespiller mht til å informere kunnskapsrikt og holdningsskapende om justisetatens samfunnsgagnlige virksomhet.

Som medlem av museets styre har jeg hatt anledning til å følge Norsk rettsmuseum gjennom de siste fem-seks årene, og jeg kan på den bakgrunnen kort og brutalt konstatere at Justisdepartementet ikke på noen måte har fulgt opp de gode intensjonene. Museet er grovt underbemannet og ressursmessig sultefôret og til det skandaløse og lokalene er uegnet til museumsdrift på sikt. Det er kun fordi det har sittet ildsjeler i ledelsen for museet at skuta har holdt seg flytende. Men nå er den ved å synke på dypt vann. Hvem skal ta vare på vrakrestene, på det som allerede er bygd opp av infrastruktur, samlinger, kompetanse, nettverk og pedagogiske tilbud til skolene? Hvor forsvant intensjonene og den gode hensikten? Hvorfor er ikke den unike lokaliseringen på Kalvskinnet utnyttet? Historien om Norsk Rettsmuseum er blitt en fortelling om avmakt og forvitring som Justisdepartementet og det norske rettssamfunnet ikke kan være bekjent av. Gjør noe nå eller legg ned virksomheten!

Comments are closed

Da Harald Hårfagre kom til Haugesund

Axel Christophersen : 19. januar 2011 10:58 : Kultur

Haugesund ligger vakkert til ved Karmsundet. På motsatt side ligger Karmøy.

Karmøy er en viktig lokalitet i eldre norsk historie knyttet til rikssamlingsprosessen og en av norgeshistoriens største ikoner, sagakongen Harald Hårfagre. På Karmøy ligger Avaldsnes, kongsgården som Harald Hårfagre reiste etter slaget ved Hafrsfjord. Om vi skal tro Snorre og andre sagatekster, var det her sagakongen ble hauglagt etter sin død i 932. Med så sentral tilknytning til den norske rikssamlings-prosessen har Karmøy og Avaldsnes naturligvis vært gjenstand for historikere og arkeologers faglige interesse i flere generasjoner.

Et av de sentrale spørsmålene i diskusjonen har vært om Harald Hårfagre gjennom faren, den østnorske småkongen Halvdan Svarte, kan knyttes til Vestfold, eller om han var fra Sogn siden hans mor var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. I førstnevnte tilfelle blir Vestfold å betrakte som Haralds maktbase og dermed kjerneområdet i den norske rikssamlingen, i sistnevnte tilfelle blir derimot området fra Nordhordland til Jæren å betrakte som «nasjonens vugge». Å få en endelig bekreftelse på hvorvidt den lokaliteten som skriftlige kilder peker ut som Hårfagres kongsgård virkelig var det, vil være et forskningsmessig gjennombrudd og dessuten forsyne det aktuelle området med et verdifullt historisk profileringspotensial.

Siden 1993 har arkeologer fra Universitetet i Oslo og Stavanger gjort undersøkelser i området til lands og til vanns ved hjelp av konvensjonelle graveteknikker og moderne geofysiske letemetoder. Sommeren 2006 ble det påvist en del stolpehull og andre bosettingsspor datert til perioden 690- ca. 1200. Tolkningen av funnene var man imidlertid ikke helt enige om (som seg hør og bør i et forskningsmiljø): Eksperter fra Universitetet i Oslo mente at kongsgården var tilstrekkelig påvist på dette grunnlaget mens Arkeologisk museum i Stavanger mente at det var for tynne indisier å bygge på og trakk seg ut av prosjektet.

Tilbake sto en betuttet ordfører som i januar 2007 uttalte til Haugesunds Avis at «jeg er sjokkert og overrasket». Det burde han kanskje ikke ha vært, for forskning handler også om finansiering, i dette tilfelle nærmere bestemt ca. 30 mill, hvorav 10 mill var planlagt dekket gjennom privat sponsing. En driftig forretningsmann fra Haugesund dukker så opp i bildet. Mannen har fingrene i mye av det som har å gjøre med utviklingen av Haugesund som en turistdestinasjon, noe som nok forklarer hans krystallklare uttalelser i Morgenbladet (24.12.10): «Vi må claime viking-brandet før andre gjør det». Ordfører Svendsen hadde ingen betenkeligheter med at Haugesund kommune samarbeidet med private næringsfolk i denne saken: «Jeg håper hele fylket ser muligheten i hvordan Avaldsnes kan bidra til å markere vår region ¿».

Det er mulig Arkeologisk museum i Stavanger så annerledes på den saken, for påvisningen av Avaldsnes som Harald Hårfagres kongsgård og Haugesundregionen som den norske rikssamlingens vugge er en helt bærende idé både i forretningsmann Sigurd Aases og Haugesunds kommunes strategi for utvikling av regionen som turistdestinasjon. Og signalene er fanget opp: Destinasjon Haugesund og Haugalandet har i alle fall gått langt når de har valgt skipsstavnen fra et vikingskip som sin logo sammen med innskriften «Homeland of the viking king. Norway’s birthplace.» Men hva med forskningsprosjektet i denne kommersielle settingen? Høsten 2007 ble kongsgårdsprosjektet på Avaldsnes etablert med det erklærte mål å finne sporene etter Harald Hårfagres kongsgård. I desember 2008 underskrev Universitetet i Oslo og Karmøy kommune en avtale om et forsknings- og utgravningsprosjekt på Karmøy, og i oktober i fjor ga Riksantikvaren grønt lys for prosjektet.

Betryggende er at fremragende forskere har det faglige ansvaret for prosjektet, og det er bra for prosjektet at Riksantikvaren har satt betingelser om en bevarings- og miljøovervåkningsplan. Greit nok. Men så lenge forskere går inn i et prosjekt med en a priori klar mening om hva de skal finne, og at denne a priori kunnskapen er så tett knyttet opp mot en forventet kommersiell utnyttelse, gjør at min tillit til prosjektets tolkninger allerede i utgangspunktet vil være svekket.

For meg er dette et forskningsetisk dilemma: Hva teller mest, innsikt i historien eller utsikt til et hotell?

Comments are closed

Enn om vi sprengte Nidarosdomen?

Axel Christophersen : 16. desember 2010 14:35 : Kultur
Det er planer om å flytte vikingskipene fra sin nåværende plass i Vikingskipshallen på Bygdøy til et eventuelt nytt kulturhistorisk museumsbygg i Bjørvika.
Det er en kongstanke som har slått rot blant noen lokale oslopolitikere godt hjulpet av en ivrig museumsdirektør og rektor ved Universitetet i Oslo. Tanken er at vikingskipene skal formidles i den sammenheng de hører hjemme, nemlig i den turbulente vikingtiden som Kulturhistorisk Museum i Oslo forvalter mange kjente og viktige funn fra. Det er for så vidt slett ingen dum tanke, men det hefter en ikke så rent liten hake ved hele planen, nemlig at flyttingen av vikingskipene og de øvrige gjenstandene representerer en betydelig risiko for at skipene, og ikke minst de like berømte sledene, kan bli påført uopprettelige skader. Skipene er nemlig ikke solide tvers igjennom, de består av tusenvis av små fragmenter satt sammen og veden er som et hult skall hvor trestrukturen holdes oppe av et konserveringsmiddel, alun. Risikoen forbundet med en flytting av skipene er ikke tilfredsstillende undersøkt, til tross for fagfolkenes uttrykkelige advarsler mot å flytte på noe som helst før alle sider av en flytteprosess er utredet.

Det er hårreisende, kritikkverdig og kunnskapsløst at lokale oslopolitikere skalter og valter med vår felles kulturarv under slike forutsetninger for å fremme egne, prestisjefylte, politiske mål for byutviklingen i en del av Oslo. Det handler ikke om hvilke som helst sprukne holker dratt i land fra fjæresteinene, men om tre skip som er blitt kraftfulle nasjonale symboler og en befestet del av norsk identitet – på godt og vondt. Og kanskje enda viktigere enn det, de representerer en unik kilde til innsikt i en svært viktig, men fortsatt vanskelig tilgjengelig periode i vår eldre historie.
De tre vikingskipene fra Oseberg, Gokstad og Tune representerer tre av de viktigste gravfunnene fra nordisk vikingtid, det vil si fra en periode i europeisk historie preget av store politiske, sosiale og økonomiske omveltninger. Vikingene, som er navnet på folk fra de nåværende nordiske landene Norge, Sverige og Danmark, hadde en betydelig innflytelse på denne historien i Nord-Europa på 800-900-tallet. Og i vikingenes egen opphavsregion fant det i samme tidsrom sted skjellsettende endringer i maktforhold, religionsutøvelse, handel og produksjonsforhold.

De fysiske levningene fra denne perioden, gravfunn, bosetningsspor, veianlegg, produksjonsplasser og så videre, er de viktigste samtidskildene til innsikt i og forståelse av denne skjebnetime i Europas utvikling nord for Alpene. Gravfunnene fra Oseberg, Gokstad og Tune spiller en viktig rolle i utforskning av de begivenhetene som ledet fram mot etableringen av det norske kongedømmet og landets innlemmelse i det kristne felleskap. Vikingskipene, sledene, vognene og alt det andre som disse funnene omfatter, er med andre ord ikke bare Norges arvegods, deres betydning som historiske kilder rekker langt ut over våre landegrenser, og for den saks skyld også ut over det europeiske kontinentet. Vikingenes innflytelsessone rakk fra Nord-Afrika til Grønland, fra Konstantinopel i nåværende Tyrkia til Canadas kalde kyster.

Omkring 1000-årsskiftet representerte vikingene en innflytelse på sine omgivelser som Skandinavia verken før eller senere har opplevd. Av samme grunn har vikingskipene kommet til å spille en viktig rolle i etableringen av en moderne norsk identitet i en tid hvor det var viktig å gi landet sterke symboler og idealer. I dag har vi heldigvis opparbeidet en viss distanse og kan dermed se de mindre positive sidene av vikingtiden som nasjonalt symbol. Men uansett er vikingtiden, og skipene i særdeleshet, fortsatt «produktiv» som identitetsskapende symboler.

Vikingskipene må aldri bli et offer for en lokaliseringsdebatt mellom politikere og andre lokale aktører hvor fokus er et annet sted enn på vikingskipenes sikkerhet i forbindelse med en eventuell flytting. Å flytte vikingsskipene uten sikkerhet for at det ikke kan gå galt vil være det samme som å legge en udetonert sprengladning under høyalteret i domkirka. Jeg ville se den lokalpolitiker i vår nedsnødde by som tør tenne den lunta! Men i Oslo tør de altså…

DISKUTER DENNE SAKEN

Innsendt av Arne J L, 14.12.2010 20:46:53

De burde også prkåte Oslofolk gjøre. Det er selvfølgelig helt feil å utsette vikingskipene for risikoen ved flytting.

Plasseringen i dag er meget bra.

SKRIV DIN KOMMENTAR

Tittel*

Kommentar

Fornavn *

Etternavn *

e-post *

Kallenavn (valgfritt)

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.
Hans Rotmo ble så opprørt etter et intevju med en av Adresseavisens journalister at han dro til politiet for å anmelde forholdet. Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener at Rotmo overdriver når han tar denne saken så langt.

– Rotmo bør heller skrive en sangtekst

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund synes det er tullete av Hans Rotmo å ta Adressa-intervju til konfliktrådet. Les mer

ARIS – RBK KLOKKEN 19.00

– RBK-spillerne aner ikke hva som venter

Nils Arne Eggens gudsønn advarer mot sjokket som treffer bortelaget i Thessaloniki.Les mer

44-åringens bil ble truffet i førersiden.

Skal ha sklidd ut i motsatt kjørefelt

44-åring fra Namsos omkom i voldsom kollisjon onsdag. Les mer

NTNU-studenten Maria risikerte å bli sendt ut av landet på grunn av boken «Ulovlig norsk».

Maria ble kåret til «Årets nordmann»

Trondheimsstudenten sto fram som ulovlig norsk i egen bok. Les mer

Comments are closed

Museer på vandring

Axel Christophersen : 23. november 2010 10:40 : Kultur

Oslo har fått sitt operabygg og opplever stor suksess med det – ikke som et nasjonalt arnested for operamusikk, men som arkitekturopplevelse. For enn så lenge er det arkitekturen som har fåttstått for den største folkelige oppmerksomheten, overskriftene, de entusiastiske tilropene og den eksklusive medieinteressen. Egentlig ergerlig på vegne av operainteressen, for strengt tatt er ikke operahuset annet enn en avansert innpakning av de aktiviteter som utspiller seg i konstruksjonens indre. Mange har kritisert opera som en elitistisk kunstart for feinschmeckere. Ikke minst Kristian Meisingset, kulturredaktør i Minerva, som i november 2008 skrev i en kronikk at «operaen er i dag den kultursjangeren som i minst grad påvirker og griper sin samtid».

Det kan så være, men i denne sammenhengen er det virkningen av selve arkitekturen som fanger vår interesse. Og det er vi ikke alene om. For i vår hovedstad har man åpenbart satt sin lit til at underet i Bilbao skal gjenoppstå i Bjørvika. I alle fall var daværende byrådsleder Erling Lae, kulturbyråd Torger Ødegaard og kulturminister Trond Giske sterkt inspirert av operahusets suksess som kulturelt signalbygg, da de i mai 2008 presenterte sine visjonære planer om å gjøre Bjørvika til Norges kulturelle midtpunkt – minst! Det skulle blant annet oppnås gjennom å flytte Deichmanske hovedbibliotek til et nytt bygg i Bjørvika-området, Munch-museet og Stenersenmuseet ble foreslått samlokalisert i nytt bygg ved siden av Operaen. Videre skulle staten kjøpe tilbake Vestbane-tomten for å reise et nybygg som skulle huse Nasjonalmuseet. Og alt dette for å gi hovedstaden et historisk kulturløft og gjøre byen «til en kulturby av europeisk format».

Kulturhistorisk Museum hengte seg på «flytte til nytt»-bølgen og lanserte en storslagen plan om å flytte hele museet til Bjørvika, midt i Oslos middelaldersentrum, samtidig som vikingskipene ble foreslått flyttet fra Vikingskipshallen på Bygdøy til Bjørvika. Alt i den hensikt å skape et samlet sentrum for formidling av norsk vikingtids- og middelalderhistorie. En visjonær tanke det også, men med betydelige problemer knyttet blant annet til risiko ved en eventuell flytting av vikingskipene og en etter hvert endeløs krangel om lokalisering: Bygdøy eller Bjørvika? For å gjøre saken ytterligere delikat, gikk Riksantikvaren til det skritt å foreslå Vikingskipshallen fredet som kulturminne for å hindre en eventuell flytting av skipene til Bjørvika.

Hva er det som skjer? Nybygging, omplassering, sammenslåing og oppdeling av nasjonale kulturinstitusjoner i Oslo-gryta er en tsunami som skyller over norsk kulturliv. Med sterkt og vedvarende lokalt hovedstadsengasjement, men der landet for øvrig virker å være utilgivelig uengasjert. I denne diskusjonen burde langt flere delta enn lokalpolitikere, enkelte rikspolitikere, hovedstadens kulturelite og «fremskutte Osloborgere» som Flettfrid ville ha kalt dem. Diskusjonen om flyttingen av Nasjonalmuseet for kunst til Vestbanen og vikingskipenes eventuelle flytting til Bjørvika omtales nå og da i riksmediene, men fremstilles som et rent lokalt anliggende. Det er det ikke!

Tvert imot er disse mer eller mindre tydelig begrunnede planene for omplasseringer av hovedstadens kulturinstitusjoner en sak som rekker langt ut over Oslo-gryta, fordi det er prosesser som i flere generasjoner fremover vil påvirke tilgangen til, opplevelsen av og forståelsen for fellesskapets kunst og historie. Rune Slagstad og Kåre Willoch uttaler seg friskt og med magistral tyngde i media, og bidrar dermed til meningsdannelse og diskusjon. Hvilket er flott, men uten at de blir skikkelig utfordret av noen med faglige kompetanse og innsikt. Sammen med en egenrådig og kunnskapsløs kulturminister, er faren for at viktige beslutninger som i lang tid fremover vil påvirke norsk kulturliv, blir avgjort i en smørje av lokalpolitiske interesser, hestehandler, fraværende fagkompetanse og personlige markeringsbehov. Skrekk og gru! For når alt kommer til alt er hovedstadens kulturliv et anliggende for alle, ikke bare for turistene og beboerne i Oslo-gryta.

Comments are closed

Museer på vandring

admin : 17. november 2010 08:12 : Kultur

Oslo har fått sitt operabygg og opplever stor suksess med det – ikke som et nasjonalt arnested for operamusikk, men som arkitekturopplevelse.  For enn så lenge er det arkitekturen som  har stått for den største folkelige oppmerksomheten, overskriftene, de entusiastiske tilropene og den eksklusive medieinteressen. Egentlig  ergelig på vegne av operainteressen, for  strengt tatt er ikke operahuset annet enn en avansert innpakning av de aktiviteter som utspiller seg i konstruksjonens indre. Mange har kritisert opera som en elitistisk kunstart for feinschmeckere, ikke minst Kristian Meisingset, kulturredaktør i Minerva, som i november 2008 skrev i en kronikk at «operaen er i dag den kulturgenren som i minst grad påvirker og griper sin samtid».  Det kan så være, men i denne sammenhengen er det virkningen av selve arkitekturen som fanger vår interesse.

Og det er vi ikke alene om, for i vår hovedstad har man åpenbart satt sin lit til at  at underet i Bilbao  skal gjenoppstå i Bjørvika. I alle fall var byrådsleder Erling Lae, kulturbyråd Torger Ødegaard og kulturminister Trond Giske sterkt inspirert av openahusets suksess som kulturelt signalbygg da de i mai 2008 presenterte sine visjonære planer om å gjøre Bjørvika til Norges kulturelle midtpunkt-minst! Det skulle bl.a. oppnåes gjennom å flytte Deichmanske hovedbibliotek til et nytt bygg i Bjørvika-området, Munch-museet og Stenersenmuseet ble foreslått samlokalisert i nytt bygg ved siden av operaen. Videre skulle staten kjøpe tilbake Vestbanetomten for å reise et nybygg som skulle huse Nasjonalmuseet. Og alt dette for å gi hovedstaden et historisk kulturløft og gjøre byen “til en kulturby av europeisk format”. Kulturhistorisk Museum hang seg på “flytte til nytt” -bølgen og lanserte en storslagen plan om å flytte hele museet til Bjørvika, midt i Oslos middelaldersentrum, samtidig som vikingskipene ble foreslått flyttet fra Vikingskipshallen på Bygdøy til Bjørvika. Alt i den hensikt å skape et samlet sentrum for formidling  av norsk vikikingtids- og middelalderhistorie.  En visjonær tanke det også, men med betydelige problemer knyttet bl.a. til risiko ved en eventuell flytting av vikingskipene og en etterhvert endeløs krangel om lokalisering: Bygdøy eller Bjørvika? For å gjøre saken ytterligere delikat gikk Riksantikvaren til det skritt å foreslå Vikingskipshallen fredet som kulturminne for å hindre en eventuell flytting av skipene til Bjørvika. Hva er det som skjer? Nybygging, omplassering, sammenslåing og oppdeling av nasjonale kulturinstitusjoner i Oslogryta er en tsunami som skyller over norsk kulturliv, med  sterkt og vedvarende lokalt hovedstadsengasjement  men der landet forøvrig virker å være utilgivelig uengasjert. I denne diskusjonen burde langt flere delta enn lokalpolitikere, enkelte rikspolitikere, hovedstadens kulturelite og “fremskutte Osloborgere” som Flettfrid ville ha kalt dem. Diskusjonen om flyttingen av Nasjonalmuseet for kunst til Vestbanen og vikingskipenes  eventuelle flytting til Bjørvika omtales nå og da i riksmediene, men fremstilles som et rent lokalt anliggende. Det er det ikke! Tvert imot er disse mer eller mindre tydelig begrunnede planene for omplasseringer av hovedstandes kulturinstitusjoner en sak som rekker langt ut over Oslogryta fordi det er prosesser som  i flere generasjoner fremover vil påvirke tilgangen til, opplevelsen av og forståelsen for felleskapets kunst og historie. Rune Slagstad og Kåre Willoch uttaler seg friskt og med magistral tyngde I media, og bidrar dermed til meningsdannelse og diskusjon, hvilket er flott, men uten at de blir skikkelig utfordret av noen med faglige kompetanse og innsikt. Sammen med en egenrådig og kunnskapsløs kulturminister er faren for at viktige beslutninger som i lang tid fremover vil påvirke norsk kulturliv blir avgjort  i en smørje av lokalpolitiske interesser, hestehandler, fraværende fagkompetanse og personlige markeringsbehov. Skrekk og gru! for når alt kommer til alt er hovedstadens kulturliv et anliggende for alle, ikke bare for turistene og beboerne I Oslogryta.

Først publisert i Adresseavisen 17.11.2010

Comments are closed

«Nordens eldste kongsgård funnet under Søndre gate»

Axel Christophersen : 10. juni 2010 09:44 : Kultur, NTNU, Vitenskapsmuseet

Det var Adresseavisens legendariske kulturjournalist Ulf Moen (Ulfr) som brakte denne sensasjonelle nyheten i Adresseavisen 13. juli 1971.

Historien var at arkeologer hadde avdekket kong Magnus den Godes «store steinhall» i Søndre gate utenfor Brannstasjonen. I Kongesagaen beretter nemlig Snorre at Magnus, Olav den Helliges sønn, bygde en kongsgård med en steinhall i Kaupangen (Trondheim). Dette skal ha skjedd omkring 1040 e.Kr. Her luktet det vikingtid og sagahistorie av det som dukket opp av jorda!

Sammen med flere andre og for sin tid «oppsiktsvekkende» funn fra Søndre gate denne våte sommeren og høsten 1971 skapte nyheten en enorm blest om utgravningene (hvor undertegnede deltok): I løpet av 14 hektiske dager i juli skrev Ulfr sju store artikler om utgravningene og folk sto i lag og stirret forventningsfullt ned i utgravningsgropa – «finn dokker no’ goill?»

Nyheten om funnet av kong Magnus den Godes kongsgård nådde også utlandet og toneangivende, utenlandske arkeologer besøkte utgravningene. Fjernsynet lagde reportasjer og i løpet av vinteren skrev Ulfr sammen med utgravningslederen Clifford Long en prisbelønnet reportasjebok, «Byen under gaten». At nyheten den gang var tuftet på feiltolkninger kan vanskelig lastes arkeologene som i utgangspunktet var så godt som sjanseløse, for kunnskapen om Trondheims eldste historie var ytterst fragmentarisk på den tid. Uansett skapte de arkeologiske undersøkelsene i Søndre gate sommeren 1971 sammen med tilsvarende undersøkelser i Oslo, Tønsberg og Bergen en formidabel vekst i interesse for arkeologi og byhistorie. Og hos Riksantikvaren satt en engasjert, kunnskapsrik og fremsynt antikvar som senere ble Riksantikvar, Øivind Lunde.

Hans formidable innsats og forståelse av det overveldende kunnskapspotensialet som lå uforløst i middelalderbyenes kulturlag ble avgjørende for at det i årene som fulgte, ble gjennomført en rekke store utgravningsprosjekter i Trondheim, Oslo, Bergen og Tønsberg. Disse prosjektene bidro på sikt til en ny forståelse av de norske middelalderbyenes oppkomst og utvikling. Et nytt forskningsfelt, byarkeologi, dukket opp i norsk arkeologi og innenfor dette forskningsfeltet ble det publisert flere banebrytende avhandlinger som gjorde at Riksantikvaren gradvis kunne basere sin forvaltning av «kulturminnet middelalderbyen»på systematisk kunnskap, og ikke som før på gjetninger og formodninger.

I dag er situasjonen at middelalderbyene fortsatt forvaltes på grunnlag av den kunnskap som i hovedsak utgravningene på 1970- og 1980-tallet brakte fram. Riksantikvarens konsekvente og restriktive fredningspolitikk fra midten av 1990-tallet har byttet ut arkeologiske undersøkelser i bygrunnen med en utarming av kunnskapen om kulturminnet middelalderbyen og har dessuten bidratt til å ha rasert et kreativt forskningsmiljø der Norge var internasjonalt ledende i mange år. En altfor dårlig støtte til formidling har ført til at allmennhetens interesse for den lokale, eldre byhistorien er svekket. Flere må selvfølgelig ta ansvaret for denne sørgelige utviklingen, men noen må snart ta på seg den nødvendige oppgaven å fortelle Riksantikvaren i klartekst at dagens fredningspolitikk ikke bare er truende, men direkte ødeleggende for noen av landets viktigste kulturminner.

Hvorfor? Fordi det fortsatt er store lakuner i vår kunnskap om kulturminnet middelalderbyene og det er ikke til å leve med at Riksantikvaren ignorerer eller bagatelliserer den negative betydningen av manglende innsikt og ny kunnskap om det kulturmiljøet de har ansvar for å forvalte på nasjonens vegne.

axel.christophersen@vm.ntnu.no

Comments are closed

Tanker omkring en jubileumsutstilling

Axel Christophersen : 23. mars 2010 10:22 : Kultur, NTNU, Vitenskapsmuseet

Hva har en maursluker, et sverd, en møll, en  globus og  gule teglstein til felles?  Jo, de er alle en del av NTNU Vitenskapsmusets Jubileumsutstilling  Kunnskapslarm 2010. Og hvorfor er de det? Det er de fordi en maursluker, et sverd, en møll, en  globus og  gule teglstein alle er deler av den verden vi har omgitt oss med de siste 250 år.  Men hvor er det blitt av det tradisjonelle skillet mellom natur og kultur? I dag er dette skillet helt avgjørende for vår  søkende tilnærming til verden omkring oss, men tidligere var  dette skillet lite interessant,  fordi målet for all kunnskapsutvikling var ikke, som nå, å nå fram til noe som var sant, men å stadfeste det som allerede var en gitt sannhet, nemlig  bibelens beskrivelse av verdens og menneskenes opphav. I de siste 250 årene, og vel så det,  har det imidlertid utviklet seg en ide om at  det eksisterer en natur- og en kulturtilstand og at all sann innsikt starter med å observere, for deretter å beskrive og endelig forklare fenomener omkring oss.  Vi oplever dette i dag som en suksessfylt tilnærming, men det gjør vi selvfølgelig fordi vi ikke aner hva fremtiden har å by på om vi endrer vår tilnærming til verden omkring oss. Dette er et viktig budskap i utstillingen. Det finnes flere:

De private ”kunst- og naturaliesamlingene” som de høye stiftere Gunnerus, Schøning og Suhm brakte med seg inn i Selskabet var kommet til innom opplysningstidens encyclopediske tradisjon, der kunnskap blir til ved å etablere fakta gjennom  empiriske observasjoner.  I all sin encyclopediske uorden representerte slike samlinger allikevel orden og fakta fordi  de var underlagt de samme altomfattende naturlover. Men ut over å gi grunnlag for empiriske observasjoner og skape oversikt og orden, skulle de også, som   Berit Brenna uttrykker det ”skape et arrangement som gleder menn med smak”.

Disse samlingene hadde, med andre ord, også et formål i å skape interesse og nyskjerrighet, gi  inspirerasjon til skarpsindige observasjoner og i tillegg  ha en pedagogisk funksjon.  I Selskabets eldste kuriosalignende samlinger lå altså kimen både til Selskabets museale virksomhet og essensen  i moderne vitenskapelige samlinger: nemlig å skape nyskjerrighet og grobunn for å stille de gode, kunskapsgenererende spørsmålene, danne basis for forskning, være et pedagogisk verktøy og med det autentiske objektets fasinasjon formidle forskningens resultater på en visuell og unik måte til  publikum. Dette er et annet viktig budskap i utstillingen.

Vitenskapsmuseet et ektefødt barn av Selskabet, og slik er det også blitt oppfattet i ettertid.  Men senere forskning,  sist i Selskabets nyskrevne historie  ”Æmula laura”  er det overbevisende  argumentert for at  den prosessen som  konservatorene Storm og Rygh startet  for  å utvikle  Selskabet til å bli en arena for spesialisert, samlingsbasert forskning, og som de gikk seirende ut av  i 1874 skyldtes en dyp splittelse i forståelsen av hva Selskabets skulle holde på med i allminnelighet, og  hva vitenskap i datidens forstand egentlig handlet om i særdelehet. Resultatet ble, som Håkon With Andersen formulerer det i Selskabets nye historie: ”In the last part of the 1870 and 1880s the Society quietly and persistently transformed itself into the museum that Rygh and Storm had planned.”  At  det handlert om skjelsettende forandringer i museet virksomhet og mål blir ytterligere synliggjort i  museets fysiske utformning og utvidelse gjennom det nye tilbygget som ble reist ut mot Erling Skakkes gt. i 1878.

Også dette er et tredje budskap vi kan lese ut av utstillingen: Selskapet har gjennomgått  dramatiske  endringsprosesser  tidligere,  dagens vitenskapsmuseum er blitt til i kjølvannet av disse. 

I dag står vi, håper jeg, ved starten  på noe som  i fremtiden vil kunne  fortone seg som  begynnelsen på en ny retning i museets lange historie: Fra å ha vært en relativt isolert enhet som holdt på med sine egne ting uavhengig av det  som foregikk på resten av universitetet,  gir  Jubileumsutstillingen sammen med planene for Kunnskapssenter Kalvskinnet og en ny satsning på teknologi- og universitetshistorisk forskningsformidling  bud om at Vitenskapsmuseet  nå vil etablere seg med en egen, tydelig rolle innad i NTNU som samtidig skal være vår profil utad mot samfunnet. Vi vil bruke vår  historie, våre samlinger, vår  kompetanse og våre  ressurser til å formidle kunnskapsbaserte opplevelser til samfunnet omkring og til å skape nyskjerrighet og interesse for kunnskap og vitenskap og  slik bidra til å rekruttere nye talenter  fra alle samfunnsgrupper. Natur-og kulturhistorisk forskning vil alltid være vår kjernevirksomhet, men den vil blitydeligere lenket til våre vitenskapelige samlinger og som retningslinjer for våre lovpålagte forvatningsoppgaver.  Jubileumsutstillingen kunnskapslarm 2010 bærer i seg kimen til alt dette, og vi håper at det har lykkes oss å bygge det monumentet over Selskabets rolle som det nasjonale kraftsentrum for kunnskaps-og dannelse det har vært gjennom mange generasjoner.  La oss derfor ta det beste fra denne tradisjonen og forene Selskabets, NTNUs og Vitenskapsmuseets krefter for å vise hvor viktig kunnskap har vært, og vil være for vår fortsatte velferd og lykke.

Comments are closed

Kulturarv og minoritetspolitikk i Burma

Axel Christophersen : 2. mars 2010 09:28 : Kultur

 Det er en gammel sannhet at kulturarven styrker et lands eller et folks følelse av fellesskap og identitet, men vi tenker ikke mye på dette til daglig, for vi utfordres sjelden på dette i vår fredelige avkrok.

Ikke desto mindre er dette en viktig begrunnelse for at vi tar ansvar for å bevare og gjøre kulturarven allment tilgjengelig. Det er en del av vårt lovverk og det er nedfelt i internasjonale konvensjoner, f.eks i UNESCO´s verdensarvkonvensjon fra1972.

Men helt uproblematisk er ikke dette, for mange konflikter i vår tid har ofte en etnisk og/eller religiøs bakgrunn slik som for eksempel krigene på Balkan, i Midt-østen, i Irak og i Afghanistan. I slike konflikter er det å ødelegge kulturminner blitt et viktig taktisk grep for å svekke motpartens kampmoral og motstandsevne. Når kulturminner, og særlig slike som står på UNESCOs verdensarvliste blir bombet, sprengt i lufta, pløyd ned av bulldozere eller skutt i filler blir det ofte en internasjonal mediebegivenhet og offentlig kjent.

Men hva med alle de lokalt viktige kulturminnene som forvinner fordi det ikke finnes ressurser til vedlikehold og sikkerhetstiltak, fordi krigen har rasert institusjonene som har ansvaret for kulturmiljøet, eller der nød, fattigdom og uvitenhet gjør at sultne mennesker tvinges til å plyndre arkeologiske utgravningsfelt, stjele fra museer og plukke ned bygningsminnesmerker bit for bit for deretter å selge utbyttet for usselt mammon til de internasjonale kunstkriminelle miljøenes håndlangere?

Det er nødvendig at media har økt fokus også på slike ødeleggende, og dessverre alt for ofte forekommende, forhold i områder med konflikt og terror, og ikke bare på de spektakulære hendelsene.

Manglende fokus og dårlig kunnskap er kanskje også noe av grunnen til at Burmas militærjuna ikke er kommet i de internasjonale medienes søkelys med en politikk der målet er å bryte ned minoritetenes motstand mot regimet ved å rasere kulturminner som er viktige for minoritetsgruppenes identitet og historiske røtter, for deretter å erstatte dem med sine egne. Generalene i Rangoon ønsker turisme til landet, men store deler av landet er ikke tilgjengelig for turister. Slik prøver generalene å ha kontroll med hvilken innsikt i og opplevelse av landet turistene får.

Burma er inndelt i syv «stater» befolket av ulike minoritetsgrupper. En av disse statene er Shanstaten, som er et stort landområde i øst mot Thailand og Laos. I århundrer har denne regionen vært styrt av Shan-fyrster, inntil de i 1959 overgav sin nedarvede maktposisjon og gikk inn i et føderalt system. I 1962 overtok de militære makten i Burma med begrunnelsen å hindre at Burma falt fra hverandre som stat. Shanfolket, som snakker et thaispråk helt forskjellig fra burmesisk, ble gjenstand for både kulturell og fysisk forfølgelse.

I 1991 ble shanfolkets viktigste bygningsminnesmerke, Kentung-palasset, revet ned på direkte ordre fra Rangoon til tross for at lokale munker protesterte heftig. Restene av palasset ble brukt som vegfyll og grusing, en bevisst ydmykelse av shanfolkets kulturelle arv og en manifestasjon av hvem som var landets makthavere. På toppen av det hele, bokstavelig talt, bygde juntaen et stort moderne hotell der det gamle palasset hadde ligget.

Noen år senere ble flere hundre tusen innbygger tvangsflyttet og de fleste oppholder seg i dag som flyktnnger i Thailand. Slik kan organisasjonen Shan Women´s Action Network berette om overgrep etter overgrep mot shanfolkets historiske kulturarv, mot undertrykking av deres språk og mot rasering av naturmiljøet som er truet av vannkraftutbygging, oljeledninger og råstoffutvinnelse.

Samtidig blir turistene ledet gjennom regionen langs veier der regisserte kulturmiljøer presenteres for turistene slik makthaverne i Rangoon ønsker verden utenfor skal oppleve landets kultur og historie. Dette er intet mindre enn nok et brudd på den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen fra den kanten.

Axel.christophersen@vm.ntnu.no

 
Comments are closed

Kulturarv og minoritetspolitikk i Burma

admin : 2. mars 2010 08:06 : Kultur

Det er en gammel sannhet at kulturarven styrker et lands eller et folks  følelse av fellesskap og identitet, men vi tenker ikke mye på dette til daglig,  for vi utfordres sjelden på dette i vår fredelige avkrok. Ikke desto mindre er dette en viktig begrunnelse for at vi tar ansvar for å bevare og gjøre kulturarven allment tilgjengelig. Det er en del av vårt lovverk og det er nedfelt i internasjonale konvensjoner, f.eks i UNESCO´s verdensarvkonvensjon fra1972. Men helt uproblematisk er ikke dette, for mange konflikter i vår tid har ofte en etnisk og/eller religiøs bakgrunn slik som for eksempel  krigene på Balkan, i Midt-østen, i Irak og i Afghanistan. I slike konflikter er det å ødelegge kulturminner blitt et viktig taktisk  grep for å svekke motpartens kampmoral og motstandsevne. Når kulturminner, og særlig slike som står på UNESCOs verdensarvliste blir bombet, sprengt i lufta, pløyd ned av bulldozere eller skutt i filler blir det ofte en internasjonal mediebegivenhet og offentlig kjent. Men hva med alle de lokalt viktige kulturminnene  som forvinner fordi det ikke finnes ressurser til vedlikehold og sikkerhetstiltak fordi krigen har rasert  institusjonene som har ansvaret for kulturmiljøet, eller  der nød, fattigdom og uvitenhet  gjør at sultne mennesker tvinges til å plyndre arkeologiske utgravningsfelt, stjele fra museer og plukke ned bygningsminnesmerker bit for bit  for deretter å selge utbyttet for usselt mammon til de  internasjonale kunstkriminelle miljøenes håndlangere? Det er nødvendig at media har økt fokus også på slike ødeleggende, og dessverre alt for ofte forekommende, forhold i områder med konflikt og terror, og ikke bare på de spektakulære hendelsene.

Manglende fokus og dårlig kunnskap er kanskje også noe av grunnen til at  Burmas militærjuna ikke er kommet i de internasjonale medienes søkelys med en  politikk der målet er å bryte ned minoritetenes motstand mot regimet  ved å rasere kulturminner som er viktige for minoritetsgruppenes identitet og historiske røtter, for deretter å erstatte dem med sine egne.  Generalene i Rangoon ønsker turisme til landet, men store deler av landet er ikke tilgjengelig for turister.  Slik prøver generalene å ha  kontroll med hvilken innsikt i og opplevelse av landet turistene får.

Burma er bl.a. inndelt i 7 ”stater” befolket av ulike  minoritetsgrupper. En av disse statene er Shanstaten, som er et stort landområde i øst mot Thailand og Laos.   I århundrer har denne regionen vært styrt av Shanfyrster, inntil de i 1959 overgav sin nedarvede maktposisjon og gikk inn i et føderalt system. I 1962 overtok de militære makten i Burma med begrunnelsen å hindre at Burma falt fra hverandre som stat. Shanfolket, som snakker et thaispråk helt forskjellig fra burmesisk, ble gjenstand for  både kulturell og fysisk forfølgelse.   I 1991 ble Shanfolkets viktigste bygningsminnesmerke, Kentung-palasset, revet ned på direkte ordre fra Rangoon til tross for at lokale munker protesterte heftig. Restene av palasset ble brukt som vegfyll og grusing, en bevisst ydmykelse av Shanfolkets kulturelle arv og en manifestasjon av hvem som var landets makthavere. På toppen av det hele, bokstavelig talt, bygde juntaen et stort moderne hotell der det gamle palasset hadde ligget. Noen år senere ble flere hundre tusen innbygger tvangsflyttet og de fleste oppholder seg i dag som flyktnnger i Thailand. Slik kan organisasjonen Shan Women´s Action Network berette om overgrep etter overgrep mot Shanfolkets historiske kulturarv, mot undertrykking av deres språk og mot rasering av naturmiljøet som er truet av vannkraftutbygging, oljeledninger og råstoffutvinnelse. Samtidig blir turistene ledet gjennom regionen langs veier der regisserte kulturmiljøer presenteres for turistene slik makthaverne i Rangoon ønsker verden utenfor skal  oppleve landets kultur og historie.  Dette er intet mindre enn nok et brudd på den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen fra den kanten.

Først trykket i Adressavisen 02.03.2010

Comments are closed

Museumsetablering på trondhjemsk

Axel Christophersen : 24. februar 2010 13:20 : Kultur, NTNU, Vitenskapsmuseet

Det blåser en museumsvind over landet – også i Trondheim.

I hovedstaden har bølgene gått høyt omkring Nasjonalmuseets rolle og funksjon, og bl.a. Lars Roar Langslet og Dagbladets kulturjournalist Gudleiv Forr har reist sentrale spørsmål om museenes funksjon og rolle som kultur- og dannelsesinstitusjoner. I disse dager raser det en ny heftig debatt i vår hovedstad om lokalisering av flere kulturinstitusjoner til en «museumsklynge» i Bjørvika. Dypest sett handler diskusjonen om hva aktørene egentlig tenker om museenes rolle i et samfunn hvor fokuset settes på kunnskap, meningsdannelse og refleksjon.

 Parallelt med den offentlige debatten er det lagt fram et antall utredninger og dokumenter som legger det overgripende politiske og strategiske grunnlaget for en fremtidsrettet og målstyrt museumspolitikk. I 2008 kom Stortingsmeldingen «Tingenes Tale» som påpeker og ansvarliggjør universitetsmuseenes rolle som forvaltere av landets største natur- og kulturhistoriske samlinger.

 Den slår fast at de skal ta et tydeligere ansvar for samlingsbasert miljørettet forskning, styrke forskningsformidlingen og bidra mer for å utvide universitetenes kontaktflate mot samfunnet. I fjor kom utredningen «Framtidas museum» som beskriver målene for det store flertall av norske museer. Målet med meldingen er å utvikle museene som museumsfaglige kunnskapssentra og gjøre dem til solide organisasjoner og slagkraftige aktører i samfunnsdebatten. Meldingen bygger på erfaringene fra den såkalte Museumsreformen som hadde til hensikt å styrke museumsenhetene organisatorisk, faglig og ressursmessig.

 Gjennom denne prosessen ble ca 800 museer slått sammen til ca 80 for dermed å skape vesentlig større museumsenheter med større organisatorisk slagkraft og samlede ressurser. Museumsmeldingen har blant annet til hensikt å styrke den faglige virksomheten og risse opp mål for utviklingen av norsk museums sektor i et langsiktig perspektiv. Og ekkoet fra 2000-tallets offentlige debatt er lett hørlig i Museumsmeldingens visjoner og kravene om fornying.

 Helt sentralt står formuleringen av museenes samfunnsrolle: «Selve samfunnsrollen eller samfunnsoppdraget for museene ligger i å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser… Dette er et faglig kjernespørsmål i museene som krever kontinuerlig analyse og refleksjon.» Følger det ressurser med i kjølvannet av de politiske signalene som her gis, ligger det på sikt til rette for å utvikle demokratiske, refleksive, kunnskapsbaserte, flerkulturelle og utforskende museumsinstitusjoner. Meldingen gjør dessuten et vesentlig poeng av at «faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering» skal prege museene og at de skal «ha en aktiv samfunnsrolle». Mye gjenstår men kartet er tegnet.

 Det pågår i disse dager en lokal debatt om nye museumsetableringer i Trondheim. Det er hyggelig å se at utviklingen av museumssektoren i Trondheim diskuteres i det offentlige rom, men i fremstillingene så langt legges det opp til å skape fronter i større grad enn å se på muligheter. Museumssektoren i Trondheim har betydelig innsikt og kunnskap om sektoren som ikke kommer til uttrykk i debatten. Grovt sett er vårt inntrykk at debatten helt og holdent mangler museumsstrategisk tenkning og et helhetlig perspektiv.

 Mens debatten i Oslo-avisene var preget av kunnskap om hvilke forutsetninger som faktisk eksisterer i det lokale museumsmiljø av infrastruktur og ressurser, kompetanse og erfaring som grunnlag for å aksle nye utviklingsoppgaver, så er dette fokuset helt fraværende i de lokale fremstillingene i Trondheim. Det er synd da det hadde vært både et nyttig og konstruktivt utgangspunkt for en meningsutveksling om hva som er viktige kvaliteter å ta vare på og hva som må utvikles videre i det lokale museumsmiljøet.

 Debatten i Adresssavisen preges mer av ad hoc innlegg enn vilje til å betrakte utviklingen i et helhetligperspektiv. Detaljspørsmål om stemoderlig behandlede samlinger og private giveres frustrasjoner gjør seg selvfølgelig godt på trykk, men får i liten grad betydning i den store debatten. Det understrekes gang på gang at bare private vil bygge, så kan det offentlige drifte.

 Slike uttalelser viser at både NTNU Vitenskapsmuseet og Museene i Sør-Trøndelag har stor tillit i så måte. Men det skjer uten grunnleggende innsikt i hvilke driftsressurser, infrastruktur og bevaringskompetanse som må være tilstede for å kunne kuratere betydelige samlinger. Lanseringen av et «supermuseum» for kunst i Trondheim kommer utenpå allerede vedtatte planer om bl.a. en kunsthall i Trondheim, noe som i seg vil være ressurskrevende både med hensyn til etablering og drift.

 Det museale poenget i innspillet er en bedre tilgjengeliggjøring av private samlinger, slik at disse skal kunne kommer allmennheten til gode. Det finnes selv i dag enklere og gjennomførbare, mindre ressurskrevende og bedre faglige løsninger for dette. Det er blitt hevdet i debatten at en Bilbao-effekt kan sette Trondheim på kartet, bare man bygger stort og spektakulært nok. Dette er et stunt som museumsverdenen allerede har prøvd mange steder og som det ikke gis garanti for at kan gjenskapes i en by i Europas utkant.

 Et museum er ikke bare er en spektakulær og monumental bygning, men en organisasjon hvor det vektlegges faglig kompetanseutvikling, sikring og bevaring av museets vitenskapelige samlinger, samt at forskning og formidling hele tiden videreutvikles kvalitativt. For at museene i fremtiden skal kunne spille en viktig rolle i utviklingen av samfunnet, vil det kreve betydelige investeringer i ren drift og faglig kompetanseutvikling. Derfor forslår vi alternativt at i stedet for å bygge luftslott heller arbeides for å styrke og utvikle eksisterende forutsetninger i infrastruktur og kompetanse i tråd med de nasjonale mål og strategier som nå er satt.

 Axel.Christophersen@vm.ntnu.no

Comments are closed

Kan søppel være kulturarv?

Axel Christophersen : 2. februar 2010 11:07 : Kultur

I mellomjula skrev kollega David Tuddenham og undertegnede en kronikk i Adresseavisen med utgangspunkt i funnet av et naziskilt fra okkupasjonstiden.

Poenget med kronikken var å gjøre rede for at skiltet var et kulturminne og som sådan bevaringsverdig – ikke på søppeldynga eller på veggen i en privat samlers stue, men på museet, der det er tilgjengelig for allmennheten.

I et leserinnlegg tok en innsender opp betydningen av begrepet «kulturarv» og mente at «begrepet, som de fleste av oss forbinder med noe verdifullt, passer dårlig som betegnelse for nazismens spor og etterlatenskaper i vårt land». Innsenderens utgangspunkt var at begrepet kultur «ofte brukes som motsats til barbari og råskap». Det har han på mange måter rett i, for ordet i dagligtale er ofte forbundet med noe som er positivt, oppbyggelig og høyverdig. Men kultur er ikke noe entydig begrep, snarere tvert imot er det karakterisert av flertydighet både i innhold og forståelse, for kulturbegrepet er i utstrakt grad underlagt holdninger, normer og verdier som i seg selv er kulturbestemte. Og slår vi opp i Bokmålsordboka finner vi minst 5 vidt forskjellige beskrivelser av begrepet «kultur», alt fra det latinske grunnbegrepet «colere» som betyr å dyrke noe, f.eks jorda, skogen osv, til noe som er forfinet, noe med dannelse, og gjerne knyttet til positive åndelige og materielle verdier.

Det er denne (normal)bruken vår innsender har lagt til grunn for forståelse av at begrepet «kulturarv» ikke kan brukes om de levningene fra vårt fortid som har en negativ assosiasjon. Men innsenderen kunne like gjerne lagt til grunn en annen og like akseptert forståelse av kulturbegrepet, nemlig i de tilfellene der det betegner de holdninger, verdier og normer som er rådende hos en viss gruppe mennesker, i en organisasjon, et firma el.lign. Da blir det umiddelbart mer akseptabelt at kultur også kan betegne noe som er mindre positivt eller ønsket, noe mer i retning av ukultur. Slik forstått, og det er en forståelse som ligger nærmere opp til den måten kulturforskere bruker ordet, blir det ikke feil å bruke «kulturarv» om levninger fra fortida som en kan forbinde med noe ubehagelig, stygt, udannet osv.

En annen måte å få en pekepinn om hvordan kulturbegrepet brukes på i daglig språkbruk er å sjekke nettet: Et nettsøk på ordet kultur gav i alt 24,1 millioner treff. Til sammenligning gav et søk på kulturrelaterte ord som språk 2,2 mill, teater 1,8 mill, forskning 1,3 mill og litteratur 1,1 mill. Vinnerne var allikevel religion med 32 mill og sport med formidable 114 mill treff, mens «fotball», som media vil ha oss til å mene er noe av det viktigste å interessere seg for i verden, bare fikk 635000 treff. Om antallet nettreff har noen betydning i det hele tatt gir det en viss pekepinn om at kultur er noe som mange på et eller annet vis er engasjert i og – ikke uventet – at kulturbegrepet omfatter alt fra rock, gateteater og stuntpoesi til videospill og gourmetmat, altså et mangfold av virksomheter. Nettet har altså lært oss at kulturbegrepet i daglig tale omfatter det meste av kreativ menneskelig utfoldelse.

En tilsvarende utvidet måte å definere kultur (og dermed kulturarv) på finner vi som grunnlag for FN-organet Unescos verdensomspennende virksomhet. Unesco slår fast at kultur er å forstå «som den helhet av karakteristiske, åndelige, materielle, intellektuelle og emosjonelle trekk som kjennetegner samfunnet eller en sosial gruppe. Kulturen omfatter livsstil, måter å leve sammen på, verdisystemer, tradisjoner, kulturarv og livssyn i tillegg til språk og skapende kulturuttrykk».

Det er nå en gang et ugjendrivelig faktum at livsstil og måter å leve sammen på resulterer både i åndelig og materielt søppel, og utgjør som sådan en del av vår materielle og immaterielle kulturarv. Hva enten vil liker eller misliker det, og uten å ha sagt noe om hvorvidt det motsatte også kan vær tilfelle…

Comments are closed

En ny nasjonal museumspolitikk?

Axel Christophersen : 2. oktober 2009 13:45 : Kultur, Vitenskapsmuseet

Virkelystne politikere, byråkrater, heftige museumsledere og årvåkne aviser har skapt noe som kan ligne en ny, eller fornyet, offentlig interesse for museumssektoren. more »

Comments are closed

Vet vi hva «hverdagslivets kulturminner» egentlig er?

Axel Christophersen : 11. august 2009 10:59 : Kultur, NTNU

Du kan lese mer om det her. Følg lenken!

http://www.adressa.no/meninger/article1363643.ece

Comments are closed