Ikke mange milene sør for Kabul ligger et av Afghanistans og Sentral-Asias viktigste kulturminner. På en plass som kalles Mes Aynak har en gruppe afghanske og franske arkeologer undersøkt ruinene av et enorm  buddhistisk klosterkompleks. Området  strekker seg over et ca 2 kv. km hvor hvor det er påvist tempeler, stupaer, malte veggfreskoer og over 150 Buddahstatuer, bl.a. en lang, liggende Buddha i leire datert til 400-tallet e.Kr.  Stedet har vært kjent, og også utsatt for gjentatt plyndring, men det er først i forbindelse med at et kinesisk gruveselskap har kjøpt opp rettigheten til å drive kobberdrift i området at stedet er blitt gjenstand for arkeolgiske undersøkelser. Dette er ingen uvanlig situasjon for arkeologer som forsøker å redde truede kulturminner. Det som gjør Mes Aynak til en sak  som vekker internasjonal oppmerksomhet er de vanskelige verdivalgene den reiser: For det første er det ikke  hvilken som helst kobberforekomst det  er snakk om, det er formodentlig en av verdens største kobberforekomster. Et kinesisk gruverfirma,  China Metallurgical Group, har investert omkring 20 milliarder kroner  i en 30 årig avtale om  utvinning av kobberet, noe som vil gi det lufattige, krigsherjede Afghanistan inntekter i milliardklassen i mange tiår fremover.  Da avtalen ble inngått  i 2008 ble det imidlertid ikke tatt hensyn til de kulturhistoriske verdiene i området, bare de økonomiske. Shit! Afghanistan  står overfor en enorm utfordring mht til utvikling av grunnleggende velferdstiltak innen helse, skolevesen, sikkerhet osv., så den kinesiske investeringen i denne og andre lignende tiltak er mer enn kjærkommen. Problemet  for myndighetene er bare at de samtidig ønsker å ta vare på de kulturhistoriske verdiene som Mes Aynar representerer. Og dette er viktig, også i et internasjonalt perspektiv: Klosteret ligger på Silkeveien, den viktige handlesruten mellom Kina og Europa, og har transitert varer og kulturimpulser mellom øst og vest og slik bidratt til en verdenshistorisk utvikling. I tillegg har klosteret hatt stor betydning for spredningen av buddhistisk religion og filosofi til Kina og i Sentral-Asia. Dette er bakgrunnen for at den  franske rådgivende arkeologen har uttalt at ”…dette er trolig en av de viktigste lokalitetene på Silkeveien”. Et forhold som kommer i tillegg, og som afghanske myndigheter tar på alvor, er historien om Talibans sprengning av de to store Buddha-statuene i Bamiyandalen i 2001, en  hendelse som vakte betydelig internasjonal oppsikt og ble fordømt  verden over. De ønsker ikke en rasering av Mes Aynak som i utgangspunktet kan  skape lignende reaksjoner. Denne kinkige situasjonen har afghanerne løst ved å forhandle frem en periode på tre år hvor arkeologene har kunnet gjennomføre det nødvendige feltarbeidet. De tre årene er nå gått, og i juli i fjor fikk arkeologene beskjed fra gruvefirmaet om at de må ut av området. Manglende ressurser, teknisk utstyr og kjemikalier kombinert med dårlig forhåndskunnskap om lokaliteten har gjort at det arkeologiske dokumentasjonsarbeidet  ikke er ferdig, og en har kunnet gjøre lite  for å sikre  kulturminnet for fremtiden. Den franske arkeologen som har ledet undersøkelsene har selvfølgelig et poeng når han hevder at ”kobbergruven  kan være lønnsom i 20-30 år, mens den kulturhistoriske verdien av Mes Aynak alltid vil bestå, for alle, og for Afghanistans fremtid”. Men går det inn? Mohammad Rasouli leder Arkeologisk Institutt ved Universitetet i Kabul. Han ber innstendig det internasjonale samfunnet om hjelp til å sluttføre det arkeologiske prosjektet på en forsvarlig måte. En forlenget undersøkelsesperiode og økte ressurser vil kunne  bidra til å løse situasjonen, som ingen har ønsket og hvor de gode hensiktene er til stede på begge sider. Her har Norge en mulighet til å vise sitt  sivile ansvar og engasjement i et land der norske soldater dør.

Først publisert i Adresseavisa 11.04.2011