Massemorderen og terroristen fra Utøya vil etter eget utsagn fremstå som kunnskapsrik. Mon det! Han kaller seg Tempelridder men har åpenbart ingen kunnskap om den historiske virkeligheten bak begrepet. Vi som jobber profesjonelt med fortiden er av den mening at drapsmannen ikke bare er kunnskapsløs, han er i tillegg en manipulator og demagog med små faktiske kunnskaper som han i tillegg omgås uten forbehold og analytisk refleksjon.

Hans vrangforestillinger om å gjenopprette et etnisk ”rent Norge” er en åpenbar drivkraft bak folkemordet han er ansvarlig for. Ingen med bare et snev av forståelse for migrasjoner (folkevandringer)  i et historisk langtidsperspektiv vil med alvor hevde at det noensinne har eksistert et ”etnisk rent Norge” i massemorderens forstand. Vårt land er ikke mer ”vårt” enn at  vi i utgangspunktet består av flere folkeslag innvandret fra ulike steder og til ulike tidspunkt sør og øst for dagens Europa – i dag vet vi noenlunde sikkert at de fleste europeere nedstammer fra anatolske innvandrere som for 8000 år siden innførte jordbruk  i Europa. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til middelalderen for å fatte det absurde i forestillingen om  et etnisk ”rent Norge”: Som følge av omfattende kommersiell aktivitet, kriger og konflikter, jakt på nytt jordbruksland, arbeidssøkende, sosial urettferdighet osv var mobiliteten i Europa stor på den tiden: Tyskere, nederlendere, engelskmenn, svensker, dansker, finner, baltere, russere og andre kom og bosatte seg innenfor den norske stats politiske grenser i bølge etter bølge. Dette er våre forfedre, dette er våre røtter. At vi i dag snakker et felles språk  utsletter ikke vårt flerkulturelle opphav. Et dypdykk i folkekunst og kulturarv viser enda tydeligere at det vi oppfatter som ”norsk” langt på veg er importert fra områder utenfor våre landegrenser. Selv vår viktigste kulturelle identitetsmarkør språket har sitt opphav i Indusdalen, i det iranske høylandet og på de sentralasiatiske steppene  i det 5. årtusen f.Kr. Skal vi snakke om konstruksjonen av en ”norsk identitet” er den altså mer forankret i bruk av føtter enn i jordfaste røtter. Mange har påpekt dette enkle faktum før meg.

Massemorderen skryter av at han har lest 70 bøker men han husker ikke navnet på noen av dem. Martin Jones bok The Molecule Hunt: Archaeology and the Search for Ancient DNA fra 2002 kan i alle fall ikke ha inngått i hans bibliofile opplevelser for da hadde han vært mer klar på hva moderne DNA analyse har betydd for forståelsen av vårt mangfoldige historiske opphav. Man kan ønske å se bort fra disse historiske realitetene med den begrunnelse at dette har liten eller ingen betydning for dagens virkelighet. Men hva er det for en virkelighet vi da snakker om? Kan alle vi som bor innenfor den norske stats grenser bli enige om hva det vil si å være norsk? Mine forfedre utvandret fra Gudbrandsdalen for ca 350 år siden, bodde i noen gereasjoner på Røros for å ende opp i Trondheim for 4 generasjoner og to verdenskriger siden. I mellomtiden var de blitt blandet opp med tyske innvandrere fra Flensburg. Norsk, tysk, Gudbrandsdøl, rørosing, trondhjemmer? Når blir man ”ren norsk”? Er jeg det? Og vil jeg i det hele tatt være det? Egentlig trives jeg best med å være litt av alt det jeg og slekta mi har  tatt med seg på reisen gjennom århundrene, og min identitet er mer knytet til denne historien og til det samfunn jeg er en del av, og ikke til det territortium jeg tilfeldigvis befinner meg på. Knut Kjelstadli, redaktør av historieverket Innvandringens historie (2003) har sagt: ”Det tradisjonelle begrepet om samfunn har hatt en dimensjon som ikke alltid blir tematisert, at det er bundet til et geografisk rom, et territorium…..Transaksjonene i internasjonal økonomi, de store overnasjonale konsernene, internett, overnasjonale organer og sosiale bevegelser, en kosmopolitisk kultur og internasjonale media og ikke minst global migrasjon, finnes jo faktisk i de fleste land og er deler av det sosiale livet. Men alle disse fenomene går altså ut over de politiske grensene. Heller ikke identitet, tilhørighet og lojalitet følger nødvendigvis statlige grenser.” Klokt sagt.

Først publisert i Adresseavisen 20.04.2012