Villsvinet er et pattetyr nært beslektet med den tamme grisen. Det vitenskapelige navnet er Sus scrofa. Villsvinet kan bli opptil 180 centimeter langt og 200 kilo. Pelsen er gråbrun og beskyttende mot vær og vind. Villsvinpurka kan få 3-8 unger, som er lyse med gule og brune striper.
- Villsvinet på NTNU Vitenskapsmuseet er 120 år gammelt
Halen kan bli opp til 15 til 20 centimeter. Purkene veier rundt 150 kilogram, mens rånene veier rundt 250. Villsvinet har en mer slankere kropp enn den vanlige grisen. I tillegg til at pelsen er gråbrun, er den langhårete om vinteren slik at den beskytter mot vinterkulda. De har kraftige hjørnetenner som vokser hele livet. De bøyes gradvis oppover med tiden. [1]
Det er funnet spor av villsvin i Østfold som daterer seg helt fra 7500 år f.Kr og i Sør-Sverige fra 8600 f. Kr. Villsvinet var på den tiden en kilde til ernæring og beinene ble brukt. [2]
Villsvin bruker sine gode luktesans aktivt for å finne føde og for å oppdage andre rovdyr. Den gode luktesansen hjelper villsvinet til å oppdage mat gjemt under bakken, men det gjør dem også til skadedyr for bønder når de finner/ødelegger dyrket mark. [3]
- To pattedyr sammen: Villsvin og Tora Marie
Man finner villsvin i store deler av verden. I Europa kan man finne villsvin i bl.a. Danmark, Finland og deler av Tyskland. I Norge har villsvinene lenge vært utryddet, men er nå i ferd med å returnere til landet. Svinene kommer over grensen fra Sverige, der villsvinene har opprettholdt en stor bestand. I Nord-Ameria, New Zealand og Australia har villsvin blitt innført av mennesker. De har forsvunnet i mange land på grunn av jakt, og er derfor utrydningstruet. Det har vært mange forsøk på å få de tilbake, men uten hell. Villsvinet er sosiale dyr som ferdes i store flokker på opptil 100 individ. Flokkene består av purker, unger og ungdyr. Hannene ferdes for seg selv og oppsøker kun purkene i forbindelse med paringstiden[4]