Når sommertemperaturen klatrer over 20°C er det mange nordmenn som begynner å klage på varmen; det gjør reinen også.

Reinen er svært godt tilpasset å leve i arktiske og subarktiske omgivelser. Sterk kulde bryr den seg lite om, men når temperaturen blir høy øker stressnivået raskt. Pulsen øker, og reinen begynner å pese for å bli kvitt varmen. På slike dager søker dyrene mot kjøligere områder, som for eksempel fuktige myrer. Men de beste stedene for å kjøle seg ned er snøfonner og isbreer.

Permanente snøfonner (de som ikke smelter helt vekk i løpet av sommeren) ligger vanligvis i mer nordvendte og vindfulle skråninger. På varme sommerdager samler reinen seg på slike flekker og tilbringer ofte store deler av dagen på eller ved fonnene.

Den kaldere lufta ved snøen reduserer også aktiviteten til parasittiske innsekter, som reinbrems og reinneseflue, som ofte plager reinen. Om snøfonner hovedsakelig brukes for å unnslippe insekter eller varmen er omdiskutert, men når de først har kommet seg på snøen gir fonnene ly for begge deler.

På snøfonnene er dyrene roligere enn ellers og vil nødig forlate fonna. Da kan man ofte komme nærmere dyrene før de flykter. På grunn av dette har snøfonnene i tusenvis av år vært egnede jaktplasser. Reingjetere har også i blant brukt fonnene til merking av kalver og som melkeplasser.

Etter som at reinen oppholder seg så mye på snøfonner har de gjennom tusenvis av år etterlatt en mengde spor etter seg i isen. I boreprøver i isen har man ofte støtt på lag av hår og møkk, og i smeltende snøfonner kan det i blant dukke opp store matter av reinsmøkk. I blant har også dyr dødd på fonna og etterlatt seg bein i isen, mens andre har felt geviret sitt der.

For forskere utgjør dette en fantastisk kilde til ofte flere tusen år gamle data om reinens historie og menneskene som har vært avhengig av den gjennom tida.