Bjørnedyr er en egen rekke i dyreriket. De er nærmest beslektet med fløyelsdyr og leddyr og oppstod for rundt 550 millioner år siden. Til sammenligning er det litt tidligere enn de første virveldyrene så dagens lys, lenge, lenge før dinosaurene gikk på jorda og lenge, lenge, lenge før menneskene vandret omkring.
Bjørnedyrene deles inn i tre hovedgrupper (klasser), Heterotardigrada, Eutardigrada og Mesotardigrada, men det er bare de to førstnevnte som har arter i Norge. Heterotardigrada og Eutardigrada er ganske lette å skille fra hverandre på utseende ettersom heterotardigradene har plater på kroppen, fire enkeltklør på hvert bein og tydelige utvendige sanseorganer på hodet. Eutardigradene har et mykere ytre, ett par todelte klør på hvert bein og ikke like tydelige ytre sanseorganer på hodet.
Bjørnedyrene har et spesielt munn-apparat. Når de spiser, skytes en nål ut av munnen og lager hull på det den skal spise. Det kan være planteceller, bakterier eller små dyr. Så suges "saften" ut av maten. Formen på munn-apparatet er viktig for artsbestemmelse.
Noen bjørnedyr har kjønnet formering der hunner og hanner parer seg, men det finnes også hermafroditter og arter som har jomfrufødsel. Alle legger egg, enten fritt i miljøet eller inni skinnet fra siste hudskifte. De frittliggende eggene har ofte en fin ornamentering som også brukes til artsbestemmelse. Når eggene klekkes kryper det ut en liten bjørnedyr-larve som går gjennom flere hudskifter før den blir kjønnsmoden. Hvor gammel et bjørnedyr kan bli avhenger mye av art og miljø, men et liv på rundt et par hundre aktive dager er ganske vanlig.
Det finnes omtrent 1220 beskrevne arter i verden og cirka 140 kjente arter fra Norge. De aller fleste kjente artene er landlevende og faktisk har mer enn 30 av dem blitt beskrevet fra Norge da de ble kjent for første gang. Den mest spektakulære er kanskje Bergtrollus dzimbowski som ble beskrevet fra Lyngsalpene av Dastych i 2011.
Landlevende bjørnedyr er spesielt hyppige i fuktig mose, lav og i strølaget der de er nedbrytere av organisk materiale. De trenger fuktighet for å bevege og formere seg, og slik sett kan de regnes som akvatiske selv om de lever på land. Ved uttørking, eller andre miljøpåvirkninger, kan bjørnedyr gå inn i såkalt kryptobiose (som betyr "skjult liv"). Det vil si at de senker all forbrenning til et så lavt nivå at det nesten ikke er målbart, og kapsler seg inn i et protein som gjør at cellene tåler uttørkingen. I dette stadiet er bjørnedyrene veldig robuste også mot andre ekstreme påvirkninger. For eksempel kan de overleve et bad i flytende nitrogen (−195,8°C) eller sprit, koking, 6000 atmosfærers trykk, absolutt vakuum, en mengde ulike typer stråling og 30 år i fryseren (−20°C).
Deres fascinerende evne til å overleve ekstreme miljø har gjort dem til ettertraktede forskningsobjekter og bjørnedyr har ved to anledninger blitt sendt ut i verdensrommet. Et av forsøkene heter Tardigrades in Space (TARDIS) og det kan du lese mer om her: TARDIS.