De fleste assosierer mumier med de balsamerte faraoene i gamle Egypt, men ikke mumier er svøpt inn i linstoff. De fleste mumier er faktisk skapt gjennom helt naturlige prosesser som vi kaller naturlig eller spontan mumifisering. Slike mumier skapes når en død kropp havner i et miljø som i stor grad begrenser mikrobiologisk nedbrytning. Dette kan skje i veldig tørre, oksygenfattige eller kalde miljø, for eksempel i isbreer og snøfonner.

Frosne menneske- og dyremumier har smeltet ut av isen over hele verden. Selv i tropiske områder, som Sentral-Afrika og Sørøst-Asia, har en rekke mumifiserte fugler og pattedyr blitt funnet i høytliggende fjellområder. En av de mest kjente er en mumifisert leopard som ble funnet på en isbre ved toppen av Kilimanjaro i 1926, og som skal ha gitt Hemingway inspirasjonen til å skrive den kjente historien «The snows of Kilimanjaro». En annen leopardmumie ble i 1997 funnet i en isbre på Mt. Kenya og er datert til å ha levd for omkring 900 år siden.

De aller fleste dyremumier fra isen har blitt funnet i de nordlige delene av verden, som i Norge og Nord-Amerika, hvor det har blitt utført flere systematiske letinger i egnede områder. I enkelte varme år med stor issmelting kan det ligge strødd med små fugle- og smågnagermumier på enkelte snøfonner og breer.

Hvordan alle disse dyrene havnet i isen og ble mumifisert kan ofte være vanskelig å finne ut av. Enkelte av mumiene vi finner er fra dyr som ofte besøker disse områdene. Andre kan ha blitt lagt igjen av rovdyr som bruker isen som lagringssted for mat. Mer mystisk er de mange dyrene som vi ikke skulle forvente å finne høyt oppe i isen, som mange av smågnagerne og tropiske arter som leoparder. I en isbre i Montana i USA, kalt Grasshopper Glacier, har til og med hele svermer med mumifiserte gresshopperblitt funnet. Noen av disse er trolig fra dyr som har død på trekk over fjellet, eller de kan ha blitt blåst opp av sterke vindkast. Andre er mer kryptiske og kan kanskje indikere ukjente atferder som bør studeres nærmere.

Slike ismumier er ofte svært godt bevarte, selv for snøfonnfunn, på linje med de mer kjente permafrostfunnene av istidsdyr i Sibir og Nord-Amerika. De alpine ismumiene varierer i alder fra under hundre til flere tusen år gamle. De er riktignok ikke så gamle som permafrostfunnene, men til gjengjeld er de vanligvis mye mer tallrike innen lokalområder. De gir oss derfor unik informasjon omkring naturhistorien til et område som en sjelden finner i andre kontekster. Potensielt kan de også gi oss informasjon omkring utviklingen av ulike viltsykdommer og parasitter.