Å ta DNA-prøver fra gamle bein er en komplisert og tidskrevende prosess. Gammelt DNA er ved definisjon forringet og på grunn av det må en ta flere forhåndsregler. Når et dyr dør begynner arvematerialet i cellene raskt å brytes ned og fortsetter å gjøre det over tid. Dette fører til tap og fragmentering av DNA. I mange gamle bein er alt av DNA forsvunnet. Dette gjør igjen at gamle prøver lett kan forurenses av moderne DNA og at det er mye vanskeligere å skaffe data fra enn moderne prøver. Heldigvis er forholdene for bevaring av DNA i kjølige omgivelser gode, noe som gjør snøfonnmaterialet ideelt for å studere genetiske endringer langt tilbake i tid.

Likevel må en være forsiktig så en ikke forurenser prøvene eller gjør at det gjenværende DNA-et i beina ikke ødelegges enda mer. En må altså unngå å mumse på tørka reinkjøtt mens en holder på med gamle reinbein! Etter at funnene er samlet inn fra snøfonner blir de sakte tørket og så oppbevart i kjølerom inntil prøvene blir tatt.

Etter boring er prøvene klare for noen dager med labarbeid og flere runder med kjemisk behandling, inkludert DNA-ekstrahering, PCR og til slutt sekvensering. Sluttresultatet er forhåpentligvis en flott og tydelig sekvens med nukleotider som gir masse verdifulle data,

men med gamle prøver er enkelte dager bedre enn andre…

På grunn av de flott bevaringsforholdene i snøfonner er heldigvis de gode dagene vanligere enn de dårlige.

Den første genetiske studien med bruk av snøfonnmateriale fra Norge er nå tilgjengelig:

– Ancient DNA reveals prehistoric habitat fragmentation and recent domestic introgression into native wild reindeer

– Reinsdyr, DNA og videre eksistens