Evolusjon er et resultat av mange prosesser som virker samtidig og gjennom lang tid: naturlig seleksjon, genflyt, rekombinasjon og flere andre. Ett av de store gjennombruddene innen evolusjonsbiologi har vært oppdagelsen av at evolusjonshastighet, K, ofte kan beregnes ganske nøyaktig ut fra kunnskap om bare én eneste prosess.

K = u sier at evolusjonsraten for et gitt gen (K) er proporsjonal med mutasjonsraten for genet (u). Dette er en av de sentrale oppdagelsene som ligger til grunn for den såkalte «nøytralitetsteorien» fra slutten av 1960-tallet. Det mest sentrale budskapet innen denne teorien  er at det meste av det vi observerer av mangfold på molekylært nivå ikke er et resultat av Darwiniansk seleksjon, men heller et resultat av mutasjoner (som skaper variasjon) og tilfeldig drift (som fjerner variasjon ved tilfeldigheter). Evolusjonsraten for et gen vil dermed være et produkt av hvor mye variasjon som dannes, det vil si antall nutasjoner per generasjon, og sannsynligheten for at en gitt mutant fikseres eller fortrenger alle andre gener i en bestand ved tilfeldighet over tid. Evolusjonsraten (K) kan dermed uttrykkes som antall mutanter per generasjon (N*u, der N er bestandsstørrelsen og u er mutasjonsraten per generasjon for hvert individ i bestanden) ganger sannsynligheten for fiksering av en gitt mutant (1/N, fordi alle gener har en like stor sannsynlighet for å fortrenge alle andre når ingen individer har en selektiv fordel). Noe som altså betyr at

K = 2Nu * 1/N = u

Denne formelen kunne nesten måles på Richters skala da den ble offentliggjort. Det den sier er at hvis vi kjenner mutasjonsraten for et gen, hva sannsynligheten er for at en mutasjon vil inntreffe i løpet av en generasjon, så kan vi prediktere hvor raskt evolusjon vil skje i genet. Vi er altså ikke avhengige av å vite antall individer i en bestand eller måle seleksjonstrykk for å estimere molekylær evolusjonsrate. I forlengelsen av dette kan vi si at hvis vi kjenner mutasjonsraten for ett eller flere gener, og hvis seleksjon spiller en liten rolle for variasjonen vi observerer, så kan vi ut fra hvor store genetisk forskjeller det er mellom to arter regne ut hvor lenge siden det er disse to artene skilte lag fra hverandre. Man er altså ikke lenger 100% avhengig av fossiler for å datere evolusjonære hendelser.

Dette la grunnlaget for såkalte «molekylære klokker» som ofte benyttes for å datere evolusjonære hendelser. Antallet ulikheter på gennivå brukes for å beregne hvor lenge siden de hadde samme opphav fordi vi ofte har kjennskap til geners mutasjonsrate, for eksempel kan vi regne ut når sjimpanser og mennesker, eller kyr og hester, skilte lag med hverandre basert på genetisk ulikhet i et antall gener. Og selv om modellene som benytters kan gjøres adskillig mer sofistikert enn de første molekylære klokkene, så er grunnfilosofien basert på det samme: evolusjonshastighet er for en stor del en funksjon av mutasjonsrate, og forbausende ofte lite eller ingenting annet.