Utryddelsen av den amerikanske urbefolkningen er av mange regnet blant historiens verste folkemord. Mange millioner indianere døde som følge av den europeiske koloniseringen. De fleste av disse døde imidlertid ikke av kuler men på grunn av sykdommer europeerne hadde med seg over havet. Vitnesbyrd om tragedien kan leses i urbefolkningens arvemateriale.

Det amerikanske kontinentet var det siste som ble kolonisert av Homo sapiens etter at vi forlot Afrika for 50 000 år siden. Mot slutten av siste istid, for om lag 15 000 år siden, tok indianernes forfedre seg fra Asia over Alaska og spredte seg utover hele det nordlige og sørlige Amerika på relativt kort tid. De indianske kulturene vokste og florerte i mange tusen år.

Ganske få individer innvandret til Amerika etter istiden; ikke mer enn omlag hundre genetisk distinkte individer. På tross av dette utviklet ulike folkegrupper seg i svært forskjellige retninger gjennom historien, kulturelt som genetisk. Det er vist at den genetiske differensiering mellom ulike grupper av urfolk i Mellom-Amerika tilsvarer den man finner mellom for eksempel nordmenn og kinesere. Dette skyldes antagelig relativt små samfunn og lite kontakt mellom de ulike befolkningsgruppene. Denne kulturelle og genetiske diversiteten ble kraftig redusert da europeerne fant veien over havet.

Det har vært anslått at kanskje 90% av innfødte amerikanere døde under koloniseringen som startet med Columbus’ landgang i 1492. Europeernes grusomheter var formidable, men det var likevel sykdommene de bar med seg som tok livet av flest mennesker. Urbefolkningen hadde ikke vært utsatt for kolera, kikhoste, kopper eller meslinger, og manglende immunitet gjorde at de døde i hopetall.

Det er ting som tyder på at engelskmennene i noen grad brukte sykdommene de introduserte i biologisk krigføring mot indianerne. General Amherst skal for eksempel ha hatt ansvar for å spre kopperinfiserte tepper blant indianerne. Disse forsøkene må imidlertid ha hatt liten effekt; virus dør relativt raskt utenfor vertsorganismen. Uansett, «the white man’s diseases», når de først var bragt over havet, klarte å bringe død uten hjelp fra generalene.

Riktignok var ikke europeerne skyld i alle sykdommene som herjet. Genetiske studier gjort på indianerskjeletter fra tiden før den europeiske invasjonen viser at tuberkulose herjet mange hundre år før Columbus. Bakteriene som ble funnet i disse skjelettene viser stor likhet med bakterier funnet i marine sjøpattedyr. Det er derfor sannsynlig at sel og sjøløver bragte sykdommene over havet til Amerika lenge før europeerne kom. Men europeerne bragte med seg en nye runder av sykdommen, og tuberkulose-epidemier rammet indianerbefolkningene hardt helt frem til vår tid.

Den høye dødeligheten som europeerne bragte over urbefolkningen førte til en sterk reduksjon i deres genetiske variasjon. Man kan ved analyser av etterkommere etter de opprinnelige amerikanerne tidfeste når den genetiske diversiteten var på sitt høyeste, for om lag fem tusen år siden. Tidsrommet for katastrofen, da den genetiske variasjonen brått ble redusert, skjedde om lag fem hundre år før vår tid. Dette tapet av genetiske forskjeller kan ikke ha vært uten betydning for indianernes evne til å klare seg i århundrene som fulgte.

Menneskets historie er formet av katastrofer. Noen burde vi klart å unngå.

(twitter: @stenoien)