I Morgenbladet 11. januar 2013 kan man lese Stephen Caves interessante artikkel «Hvem drepte Knut?», om isbjørnen Knuts korte liv i Berlin Zoo. Artikkelen redegjør for livet til en av de siste års store dyrestjerner, debatten om dyrehagers rolle i samfunnet og etiske aspekter ved å holde dyr i fangenskap.

 Artikkelforfatteren opplyser at argumenter for å holde ville dyr innesperret hovedsakelig dreier seg rundt samfunnsverdier knyttet til forskning, utdanning og bevaring av naturen. Artikkelen konkluderer med at uansett hva vi måtte ønske oss av zoologiske hager så vil vi ikke finne natur der inne; tvert imot vil vi finne «speilbildene av våre motstridende idéer om naturen». Dyrehager gir oss karismatiske dyr i harmoni med mennesker, eller også forpinte vesener som lever under uverdige forhold, alt etter hva vi tar med oss inn av tankegods. Jeg tror at dette synet på zoologiske hager, som speilbilder av samfunnets syn på hva natur egentlig er, blir noe unyansert. Zoologiske hager spesielt og vitenskapelige samlinger generelt kan ligge til grunn for nye tanker, ny kunnskap, og i beste fall motivere til handling.

Naturhistoriske museer har tre hovedtyper av samlinger – man har tradisjonelle museale samlinger med preparerte planter og dyr som først og fremst er innsamlet i den hensikt å representere et land eller en regions biologiske mangfold. I de senere årene har dette konseptet blitt utviklet videre med opparbeidelsen av ulike genomiske ressursbanker: celle- og DNA prøver samlet hovedsakelig fra arter som er sentrale for pågående forskning, eller arter som står i fare for utryddelse. En tredje type samling er de levende museumssamlingene av planter og dyr, de botaniske og zoologiske hagene. Alle tre typer samlinger er i tillegg til å være dokumentasjon av verdens natur også viktige for forskning, utdanning og bevaring, om enn på noe forskjellige måter. Botaniske og zoologiske hager er, eller kan være, viktige kilder til kunnskap om naturmangfold for et samfunn og i tillegg virke som pådrivere for økt engasjement mot naturforringelse. Zoologiske og botaniske hager kan med andre ord spille en rolle for å øke bevisstheten rundt globale utfordringer.

Artikkelforfatteren er inne på dette siste punktet, og virker ikke å avvise den utdanningsmessige gevinsten ved å holde dyr i fangenskap, men forsknings- og bevaringsaspektet ved levende museumssamlinger blir relativt lite belyst i artikkelen. Dette er kanskje ikke så rart, siden isbjørnen Knut ikke synes å ha vært spesielt viktig i forskningsprogram knyttet til bevaring av isbjørn eller arktiske habitater. På generell basis er det imidlertid viktig å være klar over potensialet slike samlinger har både i enkeltarters bevaringsprogram, og også for forskning som kan bidra til biologisk forståelse. Levende museumssamlinger i Norge og internasjonalt synes å ha et forbedringspotensiale med hensyn til å aktivt brukes innen forskning og bevaring, men man bør ikke undervurdere arbeid av denne typen som er utført eller potensialet som ligger der for fremtiden.

Isbjørnen Knut døde ung og det er ikke klart om han var lykkelig i alle deler av sitt liv. Europeisk dyrehelselovgivning fremstår imidlertid som ganske god, og det virker ikke som om Knut nødvendigvis var vesentlig mer ulykkelig enn mange av sine artsfrender. Unaturlige miljø behøver ikke alltid å bety redusert livskvalitet, hverken for sau eller bjørn. Så hvis slike som Knut vekker engasjement mot ødeleggelse av naturen, og hvis Knut’er av ulike slag kan brukes i forsøk på å redde utrydningstruede arter, eller hvis forskning på Knut’er kan bidra til å forstå og bedre ta vare på arter og deres livsmiljø, så har dette ikke ubetydelig samfunnsmessig verdi. Museumssamlinger kan øke kunnskap om naturen og vil dermed ikke bare speile men også påvirke våre ideer og handlinger.