Hjortejakt er ingen moderne oppfinnelse. Hjort har vært en viktig matressurs for nordboere kanskje helt siden man begynte å slå seg ned her oppe. Det er blitt hevdet at vikingene tok med seg hjort fra Skottland så de hadde noe å jakte på når de kom hjem. I så fall skulle norsk hjort ha både skotsk og mellom-europeisk avstamning. Studier av DNA fra nålevende hjort så vel som 500-7,000 år gamle levninger viser imidlertid at vikingene etter alt å dømme ikke drev med frakt av hjort over Nordsjøen. Men effekten av jakt og ødeleggelse av leveområder har åpenbart vært så intens gjennom historisk tid, at mye av den opprinnelige genetiske diversiteten som fantes her til lands er gått tapt.

Hjort immigrerte til Skandinavia etter siste istid. Der ble de en viktig matkilde for menneskene som etter hvert også kom hit, og hjortejakt har antagelig pågått i større og mindre omfang i tusenvis av år. Flere historiske skrifter, noen helt tilbake til 1600-tallet, hevder at fra å være stor og vidt utbredt, så ble den norske hjortebestanden ekstremt redusert omtrent fra 1500-tallet og fremover. Dette skyldtes visstnok jakt utført av mennesker og omstreifende ulveflokker.

Jørgen Rosvold fra NTNU Vitenskapsmuseet og medforfattere har rekonstruert historien til norsk hjort i en studie nylig publisert i tidsskriftet BMC Evolutionary Biology. Arbeidet er basert på DNA analyser av nålevende norsk hjort så vel som DNA isolert fra 73 beinrester av hjort som levde for mellom 500 og 7,000 år siden. Dette har gjort det mulig å tegne et rimelig detaljert bilde av hva som har skjedd siden hjorten første gang kom nordover fra mer sørlige deler av Europa etter siste istid. I studien blir det beregnet at det som i dag kan omtales som norsk hjort skilte lag med den mellom-europeiske hjortestammen for om lag 15,000 år siden. Det var altså på denne tiden hjorten etter all sannsynlighet dro nordover til Skandinavia. Det er ingen ting i dette materialet som tyder på at skotsk hjort noen gang er blitt fraktet over Nordsjøen, og myten om vikingenes frakt av levende hjort i båtene sine synes derfor å kunne skrinlegges.

Kanskje mer interessante er funn som viser at den genetiske diversiteten var adskillig større før enn det den er nå, som man kunne forvente gitt den beskrevne nedgangen i bestandsstørrelsen. Fragmentering av leveområder på grunn av jordbruk og økende jakt utført av mennesker synes å ha redusert biologisk mangfold innen hjort betraktelig, selv om denne reduksjonen ifølge Rosvolds analyser startet allerede for ca 2,000 år siden og ikke i middelalderen. Fra da av skjedde en tilsynelatende stegvis nedgang i bestandsstørrelse, tap av genetisk diversitet og dermed også evolusjonært potensiale. Den raske veksten som har skjedd innen den norske bestanden siden 1800-tallet og frem til i dag har ikke i særlig grad kompensert for tapet av mangfold som skjedde i denne lange perioden med nedgang.

Vi er i stand til å lære mye om historien til arter basert på DNA fra individer som lever i dag. Rosvold sine undersøkelser viser at vi kan lære mer om artene hvis vi i tillegg har mulighet til å studere historisk DNA. Denne studien viser med tydelighet den store effekten menneskelig adferd kan ha på tilpasning og overlevelsesevne hos andre organismer. Men vikingene hadde altså annet å bruke tiden sin på enn å fylle båtene med levende hjort.