I ”Stille dager i Mixing Part” skriver Erlend Loe at darwinisme er som et teater. Selv tatt ut av sin sammenheng så er ikke dette utsagnet helt på viddene.

Naturhistorie og evolusjonsbiologi er spennende fagfelt. Som for andre deler av biologien dreier det seg ofte om å tenke en god del, dra ut og se seg om, samle inn planter og dyr fra ulike deler av verden, se på dem i mikroskop og gjøre genetiske analyser, la datamaskiner gjøre regnearbeid noen uker, tenke enda litt til, og så skrive en artikkel som man publiserer i et tidsskrift. Det er et detektivarbeid. Man må finne små biter som kan settes sammen til en historie om den delen av naturen man interesserer seg mest for.

Ingenting slår en god historie. De morsomste og mest spennende historiene blir oftere lest og sitert enn trivielle og kjedelige historier. Men like lite som man kan observere menneskets historie så kan man heller ikke observere naturens historie. Naturhistorie fremstår derfor som en konstruksjon, presentert gjennom matematiske formler og figurer og tabeller. Vi er milevis unna Ding an Sich, og det vi regner oss frem til er om ikke skuespill, så i alle fall historier vi har forsøkt konstruert ofte med bruddstykker av informasjonen til rådighet. Mange av historiene er med stor sannsynlighet riktige, evolusjonen har sannsynligvis foregått slik vi beskriver. Noen historier vil være gale, men man må anta at de blir mer og mer riktige jo mer vi studerer et fenomen.

Forskere og dramatikere har ikke overvettes mye til felles. Mens dramatikeren bestemmer hva som skal spilles, så prøver naturhistorikeren å forstå hva som er blitt spilt. Men man blir fort en dårlig dramaturg hvis man ikke setter pris på gode historier. Det samme gjelder forskeren.