Norsk utmark er og et kulturlandskap skapt gjennom flere tusen års bruk. Hva skal vi ta vare på av utmarkas natur- og kulturminner?

Forvaltning av natur- og kulturarv i utmarka skaper hodebry for miljøvernmyndighetene ved Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren. Deres viktigste virkemiddel for å ta vare på våre mest verdifulle kulturlandskap har vært vern. For kulturminner og biomangfold betinget av bruk fungerer dette dårlig.

Et eksempel på et slikt problemområde for forvaltningen er alle seterdalene og beitene som omkranser fjellet. Før seterdriften satte sitt preg på disse områdene, har også andre former for bruk funnet sted: jernutvinning førte til fjerning av skog, lavere tregrenser og kulturminner i landskapet; jakt, fangst og reindrift har gitt synlige spor i form av fangstanlegg, og fjelldalene ble brukt til husdyrbeite lenge før seterdriften ble tatt opp. Dette betyr at seterdalene har vært et senter for utnytting av naturressurser i store fjellområder med omforming av vegetasjon og landskap som resultat. Gjennom historien har driftsformene vært i endring, og i dag er ofte seterlandskapet mer preget av hytter og fritidsnæring enn jordbruk.

En stor andel av fjelldalene er i dag landskapsvernområder der nettopp vår bruk av landskapet har dannet grunnlaget for vernet. Dette i kontrast til naturreservat og nasjonalparker der menneskelig aktivitet i hovedsak skal begrenses. Både miljø- og landbruksmyndigheter har likevel små muligheter for å styre menneskelig aktivitet i området. Bygging av hytter og vei kan begrenses, men det offentlige kan ikke bestemme at gårdbrukerne skal fortsette et tradisjonelt men lite lønnsomt seterbruk. Dessuten, hvilken bruk og hvilket landskap er det egentlig vi ønsker?

De fleste verneområder i Norge mangler i dag klare mål for hva man ønsker å ta vare på. Formuleringer som; «vi skal ta vare på et rikt og variert natur- og kulturlandskap og dets vegetasjon der seterlandskapet med hus, innmark og kulturminner utgjør en stor del av landskapet» fungerer som en visjon. Visjoner er likevel ikke nok hvis man ønsker en målrettet forvaltning som tar vare på sjeldne planter og dyr samt de viktigste kulturminnene. Dette har også Riksrevisjonen dokumentert. Vi forvalter verdiene i verneområdene for dårlig, og både biomangfold og kulturmiljøer er utsatt.

Kunnskap om kulturlandskapets biomangfold, og den bruken som har skapt det, er en forutsetning for målrettet forvaltning av natur og kultur i verneområdene. I et kulturlandskap som har vært i stadig forandring gjennom flere tusen år, og der mye av dagens landskap og arter fremstår som et produkt av tidligere tiders bruk, trenger vi kunnskap om sammenhengen mellom natur og kultur i et langt tidsperspektiv.

Hovedformål i et nytt tverrfaglig prosjekt støttet av Norges Forskningsråd, er å gi forvaltningen et bredere grunnlag for en kunnskapsbasert og målrettet forvaltning av både kultur- og naturminner i landskapsvernområder i fjellet. Både natur- og kulturvitere på universitetsmuseene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø er involvert i samarbeid med bl.a. Norsk institutt for Kulturminneforskning. Grunnleggende er kunnskap om sjeldne naturtyper, arter og alle former for menneskelige spor gjennom flere tusen år i fire verneområder i ulike deler av Norge. Dette gir oss også innsikt i hvordan bruken har formet landskapet, og dermed hvilke tiltak som er nødvendige for å ta vare på natur og kulturminner.

Prosjektet skal også undersøke hvilke natur- og kulturkvaliteter rettighetshavere som bønder og andre brukere legger vekt på i verneområdene. Verneideologi hos forsknings- og forvaltningsmiljø som er mer direkte involverte i verneprosessen er også et tema for forskningsprosjektet. Vi erkjenner med dette at aktører som deltar i utforming av bevaringsmål er preget av sin ideologi. Dette gjelder også forskeren og den offentlige forvalteren. Studier fra Storbritannia viser at offentlig forvaltning av verneområder ofte er basert på andre forhold enn såkalt objektiv kunnskap.

Uavhengig av forvaltningsideologi er kartlegging av kunnskap i seg selv nødt til å avdekke reelle dilemma. Hvilke tidsperioder i landskapets historie skal man fremheve og hvilke former for bruk skal prege landskapet? Vil man at alle deler av verneområdet skal brukes? Svaret på slike spørsmål er ofte ikke opplagt. I Storbritannia har forvaltningsmyndighetene vært opptatt av å bevare «vill natur» på bekostning av åpent gras- og heilandskap. Gjennom en sammenlignende studie vil vi se på forskjeller i forvaltningsideologi mellom Norge og Storbritannia, og hvordan denne kan forklares.

Vi er mange som har sterke meninger om hvordan våre nasjonale skatter skal forvaltes enten det er snakk om kunstens nasjonalmuseum eller utmarkas nasjonale skatter. Engasjement i dette arveoppgjøret er av det gode. Vi tror at ulike rettighetshavere i et landskapsvernområde kan bli positivt overrasket over alle muligheter som avdekkes gjennom tverrfaglig kunnskapsoppbygging. Kunnskapen gir også grunnlag for å ta i bruk verneområder mer aktivt for verdiskaping og gode opplevelser. Mangel på kunnskap skaper usikkerhet og gjør at en må være «føre var». Dette kan gi verneområder som er mer til besvær enn glede både for offentlig forvalter og rettighetshaver.

Gunnar Austrheim, NTNU Vitenskapsmuseet

Vegar Bakkestuen, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Kari Hjelle, Bergen Museum, Universitetet i Bergen

Karl Kallhovd, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Per Sjøgren, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø

Birgitte Skar, Norsk institutt for Kulturminneforskning

Denne kronikken stod på trykk i Nationen 4. juni 2009.