Polychaeta – flerbørstemark

Typer og typelokaliteter for flerbørstemark beskrevet fra Norge

By Torkild Bakken

Norge var sammen med Sverige og Danmark en stormakt i å beskrive det biologiske mangfoldet. Vi var først ute og tok ledelsen i verden. Mangfoldet av arter ble beskrevet fra dyr og planter forskerne samlet inn. Individene som ble benyttet er verdifulle originaler som er grunnlaget for hvordan vi oppfatter artene. Men hva har skjedd med vår oppfattelse av en art når ingen har sett på originalene siden de ble lagt i museene? Mye rart. Vi kan bruke museenes samlinger og de opprinnelige individene til å rydde opp. Vi skal tilbake til 1770-årene.De vitenskapelige samlingene i de naturhistoriske museene er svært sentrale for dokumentasjon og kunnskap om det biologiske mangfoldet. Av den grunn er eldre innsamlinger viktig på flere måter når vi skal kartlegge det biologiske mangfoldet i dag. Da vi fikk støtte fra Artsprosjektet til å kartlegge flerbørstemark fra Skagerrak var nettopp museumsmateriale en del av grunnlaget vi skulle jobbe med.

Kartet viser typelokaliteter for flerbørstemark beskrevet fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Kilde Oug et al. 2014.
Kartet viser typelokaliteter for flerbørstemark beskrevet fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Kilde Oug et al. 2014.

Målet er nådd, vi har gjort et detektivarbeid i en lang rekke publikasjoner fra 1700- og 1800-tallet for å fastsette originalbeskrivelser og typelokaliteter, så langt det lar seg gjøre. Komplett er det ikke, da fokus har vært på to av de som beskrev flest arter børstemark, Otto Friderich Müller og Michael Sars. Den innsatsen de gjorde for å beskrive flerbørstemark var svært omfattende, og listene blir derfor lange.

Nye arter for vitenskapen må beskrives basert på konkrete individer. Eller egentlig ett enkelt individ som blir navnebæreren til arten, som da blir holotypen. Andre individer som ligger til grunn for beskrivelsen blir paratyper. Sammen utgjør de typematerialet arten er beskrevet fra og vil være referansematerialet for hvordan vi oppfatter arten. Det geografiske stedet holotypen er funnet er typelokaliteten. Det er ikke alltid det er mulig å finne igjen gamle typer i museene, spesielt når artene er beskrevet på 1700- og 1800-tallet. Da er det nyttig og viktig å bruke individer som er samlet inn samme sted som originalmaterialet hvis det skal gjøres revisjoner av artene.

Originalbeskrivelsene til O.F. Müller (1776) forteller oss ikke så mye idag. Når typene ikke eksisterer må vi til typelokalitetene for å lete etter individer av artene.
Originalbeskrivelsene til O.F. Müller (1776) forteller oss ikke så mye idag. Når typene ikke eksisterer må vi til typelokalitetene for å lete etter individer av artene.

De siste par tiårene har det blitt vanlig å bruke DNA for å studere biologisk mangfold. Det kan gi oss en langt mer presis angivelse av et originalmateriale for en art. Og også det å angi en typelokalitet. Det krever i så fall at vi kan sammenligne typene med nylig innsamlet materiale. Bruk av DNA har blitt et veldig viktig verktøy i revisjon av arter og grupper av arter, og som et grunnlag i studier av fylogeni (slektskap) og fylogeografi. Bruk av DNA gjør også at vi oppdager flere arter enn vi trodde vi hadde, ofte med små morfologiske forskjeller. Da er en presis angivelse av typelokaliteten viktig for hvordan vi oppfatter artene. Vi bruker dette til å sette sammen ulike metoder for å kjenne igjen artene der både morfologi og DNA inngår.

En presis angivelse av typelokalitet for aktuelle arter var en del av prosjektet vårt. Den originale litteraturen har vært viktig for å kunne fastsette typelokalitetene og alle kilder er studert i detalj for å fastsette den enkelte lokalitet så nøyaktig som mulig. Men enkelt er det ikke. Språk, skriveformer og geografiske administrative inndelinger endrer seg, angivelsene kan være omtrentlige og mange steder har like navn. Det er rett og slett nødvendig å ha kunnskap om historien, den lokale geografien og språket for å kunne gjøre en god jobb.

Michael Sars sine etiketter er vanskelig å tyde. Foto: Ann-Helén Rønning/Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Michael Sars sine etiketter er vanskelig å tyde. Foto: Ann-Helén Rønning/Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Vi har tidligere skrevet at dette arbeidet fikk stor oppmerksomhet og applaus under en internasjonal konferanse da arbeidet ble presentert. Det er derfor all grunn til å tro at slikt arbeid er viktig for de som studerer mangfold av disse artene i våre havområder.

 

Tidligere omtale av prosjektet, som også har vært omtalt i forskning.no

Referanse til publikasjonen:

Oug E, Bakken T, Kongsrud JA. 2014. Original specimens and type localities of early described polychaete species (Annelida) from Norway, with particular attention to species described by O.F. Müller and M. Sars. Memoirs of Museum Victoria 71: 217-236. Open Access.