Månefisk er en merkelig fisk. Stor og rund med utstikkende finner og en bitteliten munn. Det er ikke åpenbart fra utseende at den svømmer over lange distanser. Men det gjør den. Om høsten dukker den av og til opp langs norskekysten. Det vet vi fordi vi akkurat har dokumentert forekomster av månefisk i Norge. Og akkurat når resultatene er klare dukker det opp et stort individ i Buvika i Trondheimsfjorden.

Onsdag 8. november tikker det inn en rapport om en månefisk som ligger død i fjæra i Buvika. Et stort individ. Når den måles opp er den 1,6 m lang, fra munn til hale, og 2 m mellom spissene på finnene.

Funnet i Buvika føyer seg inn i bildet vi har sett, der det med jevne mellomrom observeres månefisk langs norskekysten. Månefisk som vanligvis er å finne i varme og sydlige strøk dukker opp langt mot nord om høsten. Sannsynligvis følger den havstrømmene nordover på jakt etter mat. Når vi har samlet inn data fra de naturhistoriske museene i Norge og gått gjennom avisartikler i perioden 1801-2015 finner vi observasjoner av 216 månefisk. 92 % av disse har vært i perioden juli-desember. Det stemmer godt med havstrømmene som fører varmt vann nordover og at det er bra med mat for månefisken. Maten består hovedsakelig av geleplankton og maneter.

De funn som er gjort i Norge gjennom tidene er fordelt mellom månefisk fanget i fiskeredskap (44 %), funnet død på stranda (27 %) og observert levende i sjøen (30 %). Helt nord til Alta er månefisk observert, med et funn i 1881.

Månefisken kan bli stor, omtrent 2,5 m lang og veie mer enn to tonn. De observasjonene som er gjort i Norge er av små individer. Av de vi hadde mulighet til å finne opplysninger om størrelse var de fleste mindre enn 70 cm lange og mindre enn 30 kg. Bare 10 var tyngre enn 100 kg, og den som nå ble funnet i Buvika er nok i den store kategorien på mer enn 100 kg.

En så stor fisk er en utfordring å ta vare på. I de vitenskapelige samlingene til NTNU Vitenskapsmuseet dokumenterer vi naturarven ved å konservere organismer fra naturen. I dette tilfellet med en så stor fisk er den dokumentert med bilder, prøver av hud og muskler og noe av indre organer. Dette blir oppbevart, men ikke hele fisken som sådan. Og nå ser vi i den internasjonale litteraturen at det med genetiske undersøkelser er funnet flere arter månefisk enn det vi har visst om. Da er museenes vitenskapelige samlinger svært verdifulle med tanke på videre undersøkelser.

Litteratur:

Frafjord, K., Bakken, T., Kubicek, L., Rønning, A. H., & Syvertsen, P. O. (2017). Records of ocean sunfish mola mola along the norwegian coast spanning two centuries, 1801–2015. Journal of Fish Biology, 91, 1365-1377. doi: 10.1111/jfb.13456