Det koster å være kar

Hos oss brisker orrhanene og tiurene seg på leikene om våren med blant annet utslåtte og kontrastrike halevifter. Dette gjør de for å signalisere vitalitet og styrke overfor mulige konkurrenter av samme kjønn og ikke minst for å øke sin attraktivitet hos det motsatte kjønn; men samtidig eksponerer de seg også mer overfor potensielle predatorer.

Darwin brukte påfuglhannens ekstremt lange stjert som et eksempel på en egentlig hemmende og upraktisk egenskap som vi finner mange av i dyreverdenen. Den lange stjerten medfører at hannene som bærer den blir lettere bytte for rovdyr, dessuten er den energikrevende å dra på. Likevel er disse flotte stjertene blitt selektert fram. Forklaringen ligger i at hunnene foretrekker hanner med de lengste og fargerikeste halefjærene. Disse hannene signaliserer ved sitt blotte nærvær at de har vært i stand til å takle sitt ”handicap”. Egenskapen lang og flott stjert har derfor ikke oppstått for å tilpasse arten best mulig til sitt miljø, men som en følge av konkurranse om en essensiell ressurs (det å få seg en eller flere maker) mellom hannene. Dette er et eksempel på det vi i biologien kaller for seksuell seleksjon, eller også for Darwins andre teori. Seksuell seleksjon er i likhet med naturlig utvalg (Darwins første teori) en mekanisme som fører til utvikling av artene, men i stedet for å være innrettet mot en optimal tilpasning til det ytre miljøet slik som ved naturlig utvalg, er det her de ulike individenes suksess hos det motsatte kjønn som er drivkraften.

Vanligvis er suksess hos hannene knyttet til å befrukte mange egg eller hunner, mens hunnene nødvendigvis ikke får flere avkom ved å ha sex med mange hanner. De er mest tjent med å velge en hann som øker avkommets levedyktighet ved sine gode gener eller tilgang på essensielle ressurser. Her er det en evolusjonær fundamental forskjell mellom kjønnene.

Vi finner fascinerende farge- og formrike utslag av seksuell seleksjon hos mange dyrearter. Et annet godt eksempel tilslutt er lyrehalefuglen fra sørøstre Australia. I tillegg til sin flotte stjertpryd benytter lyrehalehannene seg av ulike spillatferder og lyd (de hermer til og med mennesker og maskiner, ja selv klikket fra kamera til innpåslitne fotografer) for å tiltrekke seg hunnene. – En må spille på flere strenger selv om det kan koste skjorta og vel så det.