Utbyggingen på Kalvskinnet  og de nye samlokaliseringsplanene for NTNU

Denne saken kjenner vi fra en del år tilbake da det ble lagt fram store planer for en sentral samling av NTNU til et område sør i byen. Den gangen stoppet planene av at det ikke var politisk oppbakking. Men nå er det, og ikke så lite overraskende,  kommet  nytt liv i planene for samlokalisering av NTNUs campuser. Det er SVs politiske bukkesprang i olympisk klasse som har åpnet for å trekke planene opp av møllposen igjen. Rektor blogger i dag (31.08.12) under overskriften En campus for framtida – hva må til? følgende utvetydige argumentasjon for å gjenoppta planene:

”Internt vil det stimulere til økt samarbeid mellom fagmiljøer, som kan styrke tverrfaglig virksomhet, både på forskning og utdanning, og gjøre tverrfaglige studietilbud bedre tilgjengelig for studentene. Det er for meg ingen tvil om at NTNU vil være bedre i stand til å svare på det mandatet vi er gitt ved etableringen til å drive tverrfaglig utdanning og forskning, dersom våre fag er lokalisert i en felles campus. Eksternt vil samlokalisering gjøre det enklere for eksterne samarbeidspartnere å få tilgang på hele NTNUs faglige bredde.”

Hva vil dette kunne bety for NTNU Vitenskapsmuseet? En samlokalisering av alle fagmiljøene til sentrale bystrøk vil for det første minske den fysiske avstanden mellom  de tunge fagmiljøene ved NTNU og museet, hvilket vil gavne  museets strategi om å ”samarbeide med fagmiljøer ved NTNU om rekruttering til naturvitenskap og teknologiske fag”. For det andre vil det bidra til en større konsentrasjon av studenter i ”museumsnære omgivelser” og det vil gagne mulighetene til å komme i tettere kontakt med en viktig målgruppe, nemlig  studentene.  Jeg støtter Rektors vurdering av at  en samlokalisering vil være  en viktig faktor for å oppnå sentrale strategiske målsettinger for NTNU, for det gjelder også for Vitenskapsmuseet. Ikke minst vil behovet for en økt tverrfaglighet kunne stimuleres av større nærhet mellom ulike fagmiljøer studenter, lærere og forskere. Museet hilser en slik mulighet velkommen.

En samlokalisering vil nødvendigvis også bidra til at en må ta et samlet grep om rekken av NTNUs planlagte byggeprosjekter. Disse er det en håndfull av, og først i løypa ligger Dragvoll, dernest utbyggingen på Kalvskinnet som skal dekke vitale behov for nye magasin- og  utstillingsareal samt lokaler for Kunnskapssenter Kalvskinnet (et samarbeid mellom NTNU Vitenskapsmuseet, Vitensenteret og UBIT Gunnerus biblioteket) og Artsdatabanken.

Dette prosjektet er allerede  i gang; om ikke så mange ukene venter vi et vedtak i Bygningsrådet om ny reguleringsplan for området. Deretter vil det være klart for å starte opp med detaljplanlegging. Om, og eventuelt  hvordan, den videre fremdriften i disse planene vil  bli berørt er  det vanskelig å vite noe om i øyeblikket. Sett fra museets side vil det imidlertid være et stort tilbakeskritt om diskusjonen  om  en mulig fremtidig samlokalisering  fører til  mindre trykk på Kalvskinnutbyggingen og en løsning som primært fokuserer på Dragvollmiljøets behov og ønskemål.

Museet har ansvar for  noen av landet største natur- og kulturhistoriske vitenskapelige samlinger som Riksrevisjonen gjennom Kunnskapsdepartementet har pålagt NTNU å sikre, bevare og tilgjengeliggjøring på forsvarlig vis.  Dette kravet er ikke oppfylt før utbyggingen på Kalvskinnet er realisert, og behovet er ikke blitt mindre med årene som er gått siden Riksrevisjonens rapport i 2006. Rektor har foreløpig hatt fokus på at en samlokaliser vil løse behovet for mer plass til Dragvollmiljøet. På samme måte vil det være naturlig for universitetsledelsen å vurdere hvilke positive effekter og muligheter for en rask realisering  de nye samlokaliseringsplanene kan ha for byggeprosjektet på Kalvskinnet

For noen år siden  kom det en rapport med tittelen ”Kunnskapsbyen Trondheim – universitet og høgskole som katalysator for utvikling.” Rapporten peker på viktige forutsetninger og muligheter for byutviklingen i Trondheim. Å investere og tilrettelegge for innovasjon og kunnskapsutvikling vil i stigende grad være avgjørende for vår velferdsutvikling. Universiteter, høgskoler og andre utdannings- og forskningsinstitusjoner  vil derfor  spille en stadig viktigere rolle i den økonomiske utviklingen: Trondheim har store ambisjoner om å være landets fremste kunnskapsby, det er  faktisk et av de 4 vedtatte hovedmål i Kommuneplanens samfunnsdel for perioden 2009-2020.  Det er et ”hårete mål” men ikke desto mindre et mål som harmonerer med byens lange kunnskapstradisjoner med røtter i erkebispesetets lærde miljø omkring  Schola Catherdralis og  Det Kongelige Norske Videnskpbers Selskab som feiret 250 års-jubileum i fjor. Det harmonerer også med at Trondheim har et cluster av mange tunge utdannings- og forskningsinstitusjoner, med NTNU i spissen, som jobber beinhard for å bli stadig bedre på å rekruttere og utdanne studenter  som kan gå inn i fremtidig innovativ virksomhet og internasjonale forskningsprosjekter. En lang rekke forhold må imidlertid spille sammen for å skape de miljøer og den kompetanseutvikling som er nødvendig for å få til en slik ønsket utvikling. Det fokuseres ofte fra forskningspolitisk hold på betydningen av tilstrekkelige ressurser, hvilket  selvfølgelig er en helt avgjørende faktor. Men rekrutteringen til de høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene  er like viktig. Rekruttering av ”de beste studentene”, dvs. de med  den ustyrlige nyskjerrigheten, de kreative hjernene, de som tør å tenke annerledes – og som gjør noe med det i praksis! – er helt avgjørende for å skape et fremragende og innovativt lokalt kunnskapsmiljø: Det er de som er råstoffet og limet i  det fremtidige kunnskapsamfunnet. ”De viktigste faktorene for økonomisk vekst i kunnskapssamfunnet er kreative, høyt utdannede mennesker, og kunnskap. Byer og regioner skal sørge for å utdanne, fastholde og tiltrekke denne typen mennesker…” er en av rapportens klare påstander, og  fastslår  dermed at skal Trondheim oppnå sin ambisjon som ledende kunnskapsby må det legges til rette for konkurransedyktige miljøer og rammer for en optimal utvikling av  kunnskapssamfunnet, slik som industribyen i sin tid la de fysiske rammene til rette for utviklingen av industrisamfunnet. En helt avgjørende måte å legge til rette for det på iflg. rapporten, er å styrke utdanningsinstitusjonenes  tilstedeværelse og samhandling i bykjernen. Sammen med andre kunnskapsinstitusjoner og med et tydelig mål om å øke barn og unges nyskjerrighet og vitebegjær vil dette være  kraftfulle grep for  å rekruttere talenter til fremtidens forskning. Med utbyggingsprosjektet ”Vitenskapssenter Kalvskinnet” har NTNU tatt et slikt grep for å komme utfordringen i møte: Sammen med  de andre kunnskapsinstitusjonene Vitensenteret og NTNU Gunnerusbiblioteket arbeider NTNU Vitenskapsmuseet med å etablere et multifunksjonelt senter for kunnskapsformidling og kunnskapsbasert samfunnskontakt på NTNUs campus på Kalvskinnet. Også Artsdatabanken og Vitenskapsselskapet er involvert i  disse planene. Senteret vil stå frem som en nyskaping i internasjonal sammenheng mht til kunnskapsbasert formidling, dialog, opplevelser og informasjon til samfunnet utenfor akademia. Når dette senteret står ferdig, forhåpentligvis om ikke alt for mange år, vil Kunnskapsbyen Trondheim være litt nærmere sitt hårete mål. Det er en utfordrende plan som krever åpenhet og vidsyn mht byplanmessige grep.

Politikerne  må sørge for å få den ballen  i mål før den dør på formalismens og byråkratiets velbrukte alter.

Hva har en maursluker, et sverd, en møll, en  globus og  gule teglstein til felles?  Jo, de er alle en del av NTNU Vitenskapsmusets Jubileumsutstilling  Kunnskapslarm 2010. Og hvorfor er de det? Det er de fordi en maursluker, et sverd, en møll, en  globus og  gule teglstein alle er deler av den verden vi har omgitt oss med de siste 250 år.  Men hvor er det blitt av det tradisjonelle skillet mellom natur og kultur? I dag er dette skillet helt avgjørende for vår  søkende tilnærming til verden omkring oss, men tidligere var  dette skillet lite interessant,  fordi målet for all kunnskapsutvikling var ikke, som nå, å nå fram til noe som var sant, men å stadfeste det som allerede var en gitt sannhet, nemlig  bibelens beskrivelse av verdens og menneskenes opphav. I de siste 250 årene, og vel så det,  har det imidlertid utviklet seg en ide om at  det eksisterer en natur- og en kulturtilstand og at all sann innsikt starter med å observere, for deretter å beskrive og endelig forklare fenomener omkring oss.  Vi oplever dette i dag som en suksessfylt tilnærming, men det gjør vi selvfølgelig fordi vi ikke aner hva fremtiden har å by på om vi endrer vår tilnærming til verden omkring oss. Dette er et viktig budskap i utstillingen. Det finnes flere:

De private ”kunst- og naturaliesamlingene” som de høye stiftere Gunnerus, Schøning og Suhm brakte med seg inn i Selskabet var kommet til innom opplysningstidens encyclopediske tradisjon, der kunnskap blir til ved å etablere fakta gjennom  empiriske observasjoner.  I all sin encyclopediske uorden representerte slike samlinger allikevel orden og fakta fordi  de var underlagt de samme altomfattende naturlover. Men ut over å gi grunnlag for empiriske observasjoner og skape oversikt og orden, skulle de også, som   Berit Brenna uttrykker det ”skape et arrangement som gleder menn med smak”.

Disse samlingene hadde, med andre ord, også et formål i å skape interesse og nyskjerrighet, gi  inspirerasjon til skarpsindige observasjoner og i tillegg  ha en pedagogisk funksjon.  I Selskabets eldste kuriosalignende samlinger lå altså kimen både til Selskabets museale virksomhet og essensen  i moderne vitenskapelige samlinger: nemlig å skape nyskjerrighet og grobunn for å stille de gode, kunskapsgenererende spørsmålene, danne basis for forskning, være et pedagogisk verktøy og med det autentiske objektets fasinasjon formidle forskningens resultater på en visuell og unik måte til  publikum. Dette er et annet viktig budskap i utstillingen.

Vitenskapsmuseet et ektefødt barn av Selskabet, og slik er det også blitt oppfattet i ettertid.  Men senere forskning,  sist i Selskabets nyskrevne historie  ”Æmula laura”  er det overbevisende  argumentert for at  den prosessen som  konservatorene Storm og Rygh startet  for  å utvikle  Selskabet til å bli en arena for spesialisert, samlingsbasert forskning, og som de gikk seirende ut av  i 1874 skyldtes en dyp splittelse i forståelsen av hva Selskabets skulle holde på med i allminnelighet, og  hva vitenskap i datidens forstand egentlig handlet om i særdelehet. Resultatet ble, som Håkon With Andersen formulerer det i Selskabets nye historie: ”In the last part of the 1870 and 1880s the Society quietly and persistently transformed itself into the museum that Rygh and Storm had planned.”  At  det handlert om skjelsettende forandringer i museet virksomhet og mål blir ytterligere synliggjort i  museets fysiske utformning og utvidelse gjennom det nye tilbygget som ble reist ut mot Erling Skakkes gt. i 1878.

Også dette er et tredje budskap vi kan lese ut av utstillingen: Selskapet har gjennomgått  dramatiske  endringsprosesser  tidligere,  dagens vitenskapsmuseum er blitt til i kjølvannet av disse. 

I dag står vi, håper jeg, ved starten  på noe som  i fremtiden vil kunne  fortone seg som  begynnelsen på en ny retning i museets lange historie: Fra å ha vært en relativt isolert enhet som holdt på med sine egne ting uavhengig av det  som foregikk på resten av universitetet,  gir  Jubileumsutstillingen sammen med planene for Kunnskapssenter Kalvskinnet og en ny satsning på teknologi- og universitetshistorisk forskningsformidling  bud om at Vitenskapsmuseet  nå vil etablere seg med en egen, tydelig rolle innad i NTNU som samtidig skal være vår profil utad mot samfunnet. Vi vil bruke vår  historie, våre samlinger, vår  kompetanse og våre  ressurser til å formidle kunnskapsbaserte opplevelser til samfunnet omkring og til å skape nyskjerrighet og interesse for kunnskap og vitenskap og  slik bidra til å rekruttere nye talenter  fra alle samfunnsgrupper. Natur-og kulturhistorisk forskning vil alltid være vår kjernevirksomhet, men den vil blitydeligere lenket til våre vitenskapelige samlinger og som retningslinjer for våre lovpålagte forvatningsoppgaver.  Jubileumsutstillingen kunnskapslarm 2010 bærer i seg kimen til alt dette, og vi håper at det har lykkes oss å bygge det monumentet over Selskabets rolle som det nasjonale kraftsentrum for kunnskaps-og dannelse det har vært gjennom mange generasjoner.  La oss derfor ta det beste fra denne tradisjonen og forene Selskabets, NTNUs og Vitenskapsmuseets krefter for å vise hvor viktig kunnskap har vært, og vil være for vår fortsatte velferd og lykke.

Det blåser en museumsvind over landet – også i Trondheim.

I hovedstaden har bølgene gått høyt omkring Nasjonalmuseets rolle og funksjon, og bl.a. Lars Roar Langslet og Dagbladets kulturjournalist Gudleiv Forr har reist sentrale spørsmål om museenes funksjon og rolle som kultur- og dannelsesinstitusjoner. I disse dager raser det en ny heftig debatt i vår hovedstad om lokalisering av flere kulturinstitusjoner til en «museumsklynge» i Bjørvika. Dypest sett handler diskusjonen om hva aktørene egentlig tenker om museenes rolle i et samfunn hvor fokuset settes på kunnskap, meningsdannelse og refleksjon.

 Parallelt med den offentlige debatten er det lagt fram et antall utredninger og dokumenter som legger det overgripende politiske og strategiske grunnlaget for en fremtidsrettet og målstyrt museumspolitikk. I 2008 kom Stortingsmeldingen «Tingenes Tale» som påpeker og ansvarliggjør universitetsmuseenes rolle som forvaltere av landets største natur- og kulturhistoriske samlinger.

 Den slår fast at de skal ta et tydeligere ansvar for samlingsbasert miljørettet forskning, styrke forskningsformidlingen og bidra mer for å utvide universitetenes kontaktflate mot samfunnet. I fjor kom utredningen «Framtidas museum» som beskriver målene for det store flertall av norske museer. Målet med meldingen er å utvikle museene som museumsfaglige kunnskapssentra og gjøre dem til solide organisasjoner og slagkraftige aktører i samfunnsdebatten. Meldingen bygger på erfaringene fra den såkalte Museumsreformen som hadde til hensikt å styrke museumsenhetene organisatorisk, faglig og ressursmessig.

 Gjennom denne prosessen ble ca 800 museer slått sammen til ca 80 for dermed å skape vesentlig større museumsenheter med større organisatorisk slagkraft og samlede ressurser. Museumsmeldingen har blant annet til hensikt å styrke den faglige virksomheten og risse opp mål for utviklingen av norsk museums sektor i et langsiktig perspektiv. Og ekkoet fra 2000-tallets offentlige debatt er lett hørlig i Museumsmeldingens visjoner og kravene om fornying.

 Helt sentralt står formuleringen av museenes samfunnsrolle: «Selve samfunnsrollen eller samfunnsoppdraget for museene ligger i å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser… Dette er et faglig kjernespørsmål i museene som krever kontinuerlig analyse og refleksjon.» Følger det ressurser med i kjølvannet av de politiske signalene som her gis, ligger det på sikt til rette for å utvikle demokratiske, refleksive, kunnskapsbaserte, flerkulturelle og utforskende museumsinstitusjoner. Meldingen gjør dessuten et vesentlig poeng av at «faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering» skal prege museene og at de skal «ha en aktiv samfunnsrolle». Mye gjenstår men kartet er tegnet.

 Det pågår i disse dager en lokal debatt om nye museumsetableringer i Trondheim. Det er hyggelig å se at utviklingen av museumssektoren i Trondheim diskuteres i det offentlige rom, men i fremstillingene så langt legges det opp til å skape fronter i større grad enn å se på muligheter. Museumssektoren i Trondheim har betydelig innsikt og kunnskap om sektoren som ikke kommer til uttrykk i debatten. Grovt sett er vårt inntrykk at debatten helt og holdent mangler museumsstrategisk tenkning og et helhetlig perspektiv.

 Mens debatten i Oslo-avisene var preget av kunnskap om hvilke forutsetninger som faktisk eksisterer i det lokale museumsmiljø av infrastruktur og ressurser, kompetanse og erfaring som grunnlag for å aksle nye utviklingsoppgaver, så er dette fokuset helt fraværende i de lokale fremstillingene i Trondheim. Det er synd da det hadde vært både et nyttig og konstruktivt utgangspunkt for en meningsutveksling om hva som er viktige kvaliteter å ta vare på og hva som må utvikles videre i det lokale museumsmiljøet.

 Debatten i Adresssavisen preges mer av ad hoc innlegg enn vilje til å betrakte utviklingen i et helhetligperspektiv. Detaljspørsmål om stemoderlig behandlede samlinger og private giveres frustrasjoner gjør seg selvfølgelig godt på trykk, men får i liten grad betydning i den store debatten. Det understrekes gang på gang at bare private vil bygge, så kan det offentlige drifte.

 Slike uttalelser viser at både NTNU Vitenskapsmuseet og Museene i Sør-Trøndelag har stor tillit i så måte. Men det skjer uten grunnleggende innsikt i hvilke driftsressurser, infrastruktur og bevaringskompetanse som må være tilstede for å kunne kuratere betydelige samlinger. Lanseringen av et «supermuseum» for kunst i Trondheim kommer utenpå allerede vedtatte planer om bl.a. en kunsthall i Trondheim, noe som i seg vil være ressurskrevende både med hensyn til etablering og drift.

 Det museale poenget i innspillet er en bedre tilgjengeliggjøring av private samlinger, slik at disse skal kunne kommer allmennheten til gode. Det finnes selv i dag enklere og gjennomførbare, mindre ressurskrevende og bedre faglige løsninger for dette. Det er blitt hevdet i debatten at en Bilbao-effekt kan sette Trondheim på kartet, bare man bygger stort og spektakulært nok. Dette er et stunt som museumsverdenen allerede har prøvd mange steder og som det ikke gis garanti for at kan gjenskapes i en by i Europas utkant.

 Et museum er ikke bare er en spektakulær og monumental bygning, men en organisasjon hvor det vektlegges faglig kompetanseutvikling, sikring og bevaring av museets vitenskapelige samlinger, samt at forskning og formidling hele tiden videreutvikles kvalitativt. For at museene i fremtiden skal kunne spille en viktig rolle i utviklingen av samfunnet, vil det kreve betydelige investeringer i ren drift og faglig kompetanseutvikling. Derfor forslår vi alternativt at i stedet for å bygge luftslott heller arbeides for å styrke og utvikle eksisterende forutsetninger i infrastruktur og kompetanse i tråd med de nasjonale mål og strategier som nå er satt.

 Axel.Christophersen@vm.ntnu.no

Det er noe med den steinen, eller som Borghild Lundeby uttrykker det i gårsdagens kronikk i Adresseavisen: «Hva er det som skjer?». I kronikken setter Lundeby problematikken omkring steinens fortolkning, historikk og bruk inn i en forståelsesramme som både er inkluderende og perspektiverende. more »

For alle som jobber med kunnskapsutvikling innenfor universitet, høyskoler og instituttsektoren er dette et svært viktig dokument, siden det er her regjeringen setter målene og staker ut kursen for norsk forskning i årene fremover. Både målene og ambisjonen er store: «Norsk forskning skal møte de lokale utfordringene, videreutvikle velferdssamfunnet og legge grunnlaget for morgendagens verdiskapning.» Ikke minst skal forskningen «utvikle Norge som kunnskaps- og kulturnasjon». Kvaliteten på norsk forskning skal høynes, og norsk næringsliv og forvaltning skal basere sin virksomhet på økt kunnskap og innsikt. more »

Du kan lese mer om det her. Følg lenken!

http://www.adressa.no/meninger/article1363643.ece