Hvert år i forbindelse med Forskningsdagene utfordres 50 doktorgradsstipendiater til å presentere forskningen sin på scener i fem store byer i Norge i et tv-sendt program. Feststemte folk i salen er kommet for å heie frem og stemme på den beste forskningsformidleren. Stemningen og nervene står i taket. I år skal jeg være med. Hva i all verden har jeg begitt meg ut på!

Før nervene kommer

Fra Trondheim er det med ti deltagere med helt forskjellig bakgrunn fra ulike disipliner innen forskning. Gjennom sommeren skal vi møtes flere ganger for å forberede oss til Forsker Grand Prix. Det første vi må finne ut av er hvilken historie er det vi kan fortelle som kan fenge interesse og skape engasjement blant tilskuerne på Byscenen i september. Usikkerheten og selvkritikken ulmer i bakhodet: hva har vel vi, unge og uerfarne mennesker i en ytterst prestasjonspreget jobb, hva har vel vi til kunnskap og innsikt som er verdt å dele med verden? Svaret er: masse! Heldigvis. Ellers hadde dette ikke blitt mye til show. Jeg tror ganske sikkert at folk er interessert i ny kunnskap og de lar seg inspirere av folk som virkelig brenner for det de holde på med. Og det gjør vi! Selv om vi er nervøse så gleder vi oss enda mer.

Les også: Mystiske gjerder i skogen

Forskningsformidling er kult

… men det var ikke alltid slik. Man skal ikke langt tilbake før holdningen var en ganske annen, en tid da forskere som gjorde noe som helst forsøk på å snakke folkelig om sitt arbeide fort ble sett på som mindre seriøse. Heldigvis har dette endret seg. En forsker i dag er ikke den reserverte, alvorlige og selvhøytidelige mannen som holder seg til sitt laboratorium og snakker i mystiske gåter og med matematiske formler. En forsker i dag er en person som tar sitt samfunnsansvar alvorlig, en som ønsker å møte utfordringene i vår tid med konstruktive løsninger og gjennom dialog med andre. Forsker Grand Prix setter formidling i høysetet og er en nasjonal pådriver bak denne holdningsendringen.