Nest siste dag av sommerlarm er unnagjort og forskerspirene har virkelig fått innsyn i mye de ellers ikke ville ha fått tilgang til.

Torsdag er institusjonsdagen og vi reiser derfor ut til andre deler av NTNU og NTNU Vitenskapsmuseet. I dag sto medisinsk museum, anatomisk samling og nasjonallaboratoriene for datering på programmet.

Er det noe som er vanskelig å forstå, sett på litt ekkelt og ganske skummelt er det sykdom, død og anatomi. På medisinsk museum i Kunnskapssenteret på Øya har de for tiden en utstilling som handler om ung helse før og ung helse nå. Det er rart å tenke på hvor forskjellig det å være barn på sykehus er nå i forhold til tidligere da barn ikke engang fikk ha foreldrene sine sammen med seg. I tillegg har metodene og teknologien blitt mye bedre slik at selv om det å være på sykehus kan være skummelt for noen vil de aller fleste barn ha en mye bedre opplevelse nå enn før.

På medisinsk museum traff vi legen og obdusenten Henrik som fortalte oss litt om utstillingen. Han hadde også med seg spennende saker. Det er nemlig slik at noen mennesker donerer kroppen sin til forskning når de dør og noen av organene til disse menneskene blir plastisert slik at det går an å ta på dem og undersøke dem nærmere. Henrik hadde med seg både en menneskehjerne, en nyre og et hjerte som vi kunne se nærmere på.

I utstillingen fikk vi teste kikkhullsoperasjonsutstyr og plastmodeller av menneskekroppen. Vi også sett litt nærmere på hva kroppen trenger og ikke trenger av næringsstoffer.

Etter at vi hadde sett på utstillingen tok Henrik oss med videre. Denne gangen fikk vi sett et ekte obduksjonsrom og etterpå tok han oss med til anatomisk samling der de hadde mange forskjellige deler av kroppen enten i plastisert form eller lagt på sprit. Det ble stor oppstandelse da en forskerspire oppdaget et lite menneskefoster og diskusjonen gikk på hvorvidt det er lov å gjøre sånn mot en liten baby. Henrik fortalte at noen ganger dør en mamma med baby i magen og da dør babyen også.

Etter en velfortjent lunsj tok vi turen opp mot Gløshaugen der vi skulle besøke nasjonallaboratoriene for datering. Der møtte vi forskerne Johanna og Martin som viste oss hva de driver på med der.

Martin viste oss den store maskinen Brunhilde. Brunhilde fyller et digert rom. Hun bråker og durer, men er veldig nyttig. Hun kan nemlig finne ut hvor gammel en ting som en gang har vært levende er. Det kan være et bein fra et menneske eller dyr, en trebit fra et hus eller en sleiv, en skinnsko fra vikingetiden eller trekull fra et steinalderbål. Alle levende ting inneholder et stoff som heter Carbon 14. Når dette levende dør begynner det å minke Carbon 14 og Brunhilde kan ved å måle hvor mye Carbon 14 som er igjen i en død ting finne ut akkurat når denne tingen døde. Er ikke det merkelig? Forskerspirene fant ut at den som fant ut denne metoden måtte være skikkelig smart.

Forsker Johanna fortalte oss om datering ved årringsanalyser, dendrokronologi. Hun fortalte at gjennom et helt år dannes det en lys ring og en mørk ring. Den lyse ringen dannes gjennom våren og sommeren mens den mørke dannes på høsten. Forskerne kan ved å undersøke tykkelsen på årringene finne ut akkurat når treet ble felt.

Med ganske masse tung kunnskap innabords tok vi turen tilbake til NTNU Vitenskapsmuseet. Nå er vi klare for Sommerlarms aller siste dag.