På 1500-tallet formulerte Paracelsus signaturlæren. Det er tre hovedprinsipper i singaturlæren: 1) alle planter har en legende effekt for mennesker, 2) all medisin vi trenger til behandling finnes i naturen og 3) plantene vi trenger vokser i nærheten av den som er syk og Gud har merket planten slik at man skal skjønne hva den er til. Kort sagt, planter som ser ut som nyrer fungerer mot nyreplager. Vel, så enkelt er det nok dessverre ikke. Signaturlære er nok en del av det vi kaller alternativ medisin i dag, fordi den mangler vitenskapelig dokumentasjon for bruken av plantene. En gang i blant har man jo flaks, så noen planter fungerer vel faktisk på denne måten, men å teste planter mot diverse plager bare fordi de ligner på et organ eller en sykdom høres litt risikabelt ut. Bivirkningene kan bli mange og uønskede for å si det sånn…

Mosegruppen som kalles levermoser kan ha fått navnet sitt fordi noen av de thalløse (flattrykte uten stengel og blader) artene minner om en lever i formen. På engelsk kalles de liverworts eller hepatics som betyr henholdsvis leverplante og tilhører leveren (fra latin). En del av disse artene har dermed blitt brukt til å hele leversykdommer. Hvor effektivt dette var aner jeg ikke, men en del levermoser produserer noen stoffer man ikke vil ha i seg.

Også bjørnemosene Polytrichum skal ha blitt brukt på grunn av sitt oppsyn. Hetta som dekker sporekapselen er hårete, så kvinner skal ha brukt et oljeekstrakt av disse artene i håret sitt på 16-1700-tallet. Mot hva vet jeg ikke, men kanskje det bare var for å få et mer glansfullt hår. I såfall har kanskje artene i gullhetteslekta Ulota også blitt utprøvd (eller bustehettene Orthotrichum for de litt mer rufsete typene)?