I forskningens verden er det ikke lav BMI eller trutmunn som gjelder for å bli en god modell. Her vil man heller ha modeller som har kort generasjonstid, ikke krever sære forhold for å overleve og er enkle å manipulere i laboratorier. Kjente modellorganismer er mus, ris, bananflue, vårskrinneblom og bakterien E. coli.

Mosenes modellorganisme er Physcomitrella patens eller muddermose som den heter på norsk (her i Norge er den forøvring ikke så vanlig). Den brukes blant annet til å studere planteevolusjon og -utvikling. I 2008 var hele genomet til denne arten ferdig sekvensert. Et genom er alt arvestoffet i en organisme, så et fullsekvensert genom vil si at alt arvestoffet har blitt gjort lesbart. Dermed kan kan begynne å kartlegge gener i genomet og forske på funksjonene til disse genene.

En av forutsetningene i forskning er at forsøk som gjøres er reproduserbare. Dette blir lettere om man jobber med organismer eller celler som har samme opphav. Da kan forsøk nemlig sammenlignes. Og vet du hva, nå kan du enkelt kjøpe planter og celler til forskning hos International Moss Stock Center (herlig navn?!) i Freiburg. Dette er et relativt nytt senter hvor de lagrer og distribuerer muddermoser samlet ulike steder i verden (blant annet fra Trondheim) og muterte varianter. Her lagres muddermose i tanker på -135° C (!) og forsøk gjort på å vekke 140 000 nedfrosne mutanter til liv igjen viser at 100% av prøvene fortsetter sitt gamle liv som om ingenting har hendt. Så her kan de (kanskje) bevares til evig tid.

Så, hvis man ikke er interessert i å finne ut hva slags funskjon et plantegen har eller hvordan evolusjonen av planter har foregått, kan man bruke denne modellarten til noe annet? Noe mer praktisk? Noe som kan komme deg til gode? Svaret er selvfølgelig ja! Det går nemlig an å manipulere muddermosen til å produsere komplekse stoffer (f.eks. proteiner) som kan brukes i medisin. Man genmodifiserer rett og slett mosen til å produsere et protein den ellers ikke ville produsert ved å lime genet med oppskriften på det gjeldende proteinet inn i genomet  til mosen. Ofte bruker man bakterier eller dyreceller til dette, men nå har man fått moser til å gjøre noe av det samme. Fordelen med å bruke mose er mange. Det er en mye billigere metode enn å bruke dyreceller. De er også mye lettere å dyrke enn f. eks. andre planter som brukes til det samme, fordi moser kan vokse i tanker (mosebioreaktorer) . Dermed sprer disse genmodifiserte monsterne seg heller ikke ut i naturen. Det er visstnok også enklere å fremstille rene produkter fra den produserende massen.

Heia mose!