Omtrent hvert fjerde år møtes verdens sphagnologer til konferanse og felteksursjoner. I år var det duket for det femte internasjonale sphagnummøtet og dette fant sted i Latvia og Estland. Herligheten varte i totalt 10 dager fordelt på 1,5 konferansedager og 7,5 feltdager. Akkurat passe fordeling for en sphagnolog. En sphagnolog er forresten en person som jobber med arter i slekten Sphagnum (torvmoser). Det er ikke så mange av oss i verden, det var ca. 50 deltakere på dette møtet, så det gjør godt å møte likesinnende en gang i blant. Det var flest europeere på møtet, men også Kina, Thailand, USA og Canada var representert. Totalt var 17 nasjoner representert.

Konferansen ble holdt ved universitetet i Tartu som er et av Nord-Europas eldste universiteter. De to store torvmosekjendisene E. Russow og G. K. Girgensohn som har beskrevet flere ny torvmosearter for vitenskapen, var tilknyttet Tartu. Vi besøkte herbariet ved universitetet og fikk se noe av materialet de samlet på slutten av 1800-tallet. Blant annet en innsamling av Sphagnum wulfianum (huldretorvmose) som antakeligvis er materialet arten ble beskrevet fra. Veldig spennende for undertegnede som har tatt en master i akkurat denne arten. Navnet fikk den etter en godseieren von Wulf fra Tähtvere. Han må ha vært veldig hjelpsom da disse karene kom på besøk siden han fikk en art oppkalt etter seg.

Men, hva gjør vi på alle disse ekskursjonsdagene? Jo, da reiser vi rundt for å se på torvmoser of habitatene de vokser i. 10% av Latvia og 22% av Estland er dekket med myr, så her er det også mye torvmoser. Begge landene har i underkant av 40 ulike arter og vi fikk sett de fleste. Et par nye populasjoner av S. wulfianum fant vi også og denne arten er sjelden i Estland, som her i Norge.

På estisk heter torvmose turbasammal. Turba betyr myr og sammal betyr mose.  På de fleste språk heter Sphagnum torvmose med unntak av svensk hvor vitmossor brukes om slekten.