Innen klassisk filosofi skiller man mellom universets motsetninger: sjel og kropp, form og stoff, tese og antitese. Slik kan verden bli mer forståelig. Innen biologi liker man også å sette motsetninger opp mot hverandre, sånn som gener og kropp, soma og germ, arv og miljø, genotype og fenotype. I den virkelige verden er disse motsetningene mer å regne som to sider av samme sak.

Richard Dawkins har en gang sagt at hans viktigste, eller kanskje eneste, bidrag til evolusjonsbiologien, er tanken om ”den utvidete fenotypen” (”The extended phenotype”). Denne ideen oppsummerte han i en bok med samme navn som kom ut i 1982. Med et individs fenotype forstår vi vanligvis dets synlige jeg: morfologi, utseende, utvikling, altså alle trekk som karakteriserer individet. Genene inne i cellen, individets genotype, regulerer proteinproduksjon og sammen med miljøpåvirkninger formes fenotypen til individet.

I ”The Extended Phenotype” argumenterer imidlertid Dawkins for at en fenotype er mer enn kroppens manifestasjon av genene den bærer på og miljøet den opptrer i. En fenotype, sier Dawkins, må inkludere alle effekter som gener har på sine omgivelser, både inne i og utenfor kroppen som bærer rundt på disse genene. Beveren som bygger en dam ute i elva gjør dette fordi genene inne i cellene koder for proteiner som igjen medfører ekstrem bygge-lyst. Fenotypen til disse genene er dermed ikke bare beveren i seg selv, men også dammen uti elva, ifølge Dawkins. Dammen er den utvidete fenotypen til beveren, eller rettere sagt, til genene som koder for akkurat denne adferden. Virus og bakterier kan på samme måte ha en formidabel utstrekning på sine utvidete fenotyper. Det nylige utbruddet av hundegalskap på Svalbard medfører at rabiesvirus forandrer adferd til infiserte hunder og rever slik at de blir mer aggressive og får en kraftig sikling, noe som igjen øker sjansen for spredning av viruset til andre dyr gjennom slåssing og biting. Revenes aggresjon er en del av virusenes utvidete fenotype. Akkurat som min nysing når jeg er forkjølet.

Hvis man følger denne tanken enda litt lenger kan man naturligvis si at mine gener påvirker miljøet mitt og ikke minst mennesker rundt meg. Alle hus jeg bygger eller sanger jeg skriver, eller innflytelsen på andres adferd, utseende, helse, eller hva det måtte være, kan i ytterste konsekvens sies å være en del av min utvidete fenotype. Det samme gjelder for resten av verdens påvirking på det jeg anser som min fenotype. Det fundamentale skillet mellom arv og miljø blir i så fall ikke like lett å få grep om.