For noen år siden  kom det en rapport med tittelen ”Kunnskapsbyen Trondheim – universitet og høgskole som katalysator for utvikling.” Rapporten peker på viktige forutsetninger og muligheter for byutviklingen i Trondheim. Å investere og tilrettelegge for innovasjon og kunnskapsutvikling vil i stigende grad være avgjørende for vår velferdsutvikling. Universiteter, høgskoler og andre utdannings- og forskningsinstitusjoner  vil derfor  spille en stadig viktigere rolle i den økonomiske utviklingen: Trondheim har store ambisjoner om å være landets fremste kunnskapsby, det er  faktisk et av de 4 vedtatte hovedmål i Kommuneplanens samfunnsdel for perioden 2009-2020.  Det er et ”hårete mål” men ikke desto mindre et mål som harmonerer med byens lange kunnskapstradisjoner med røtter i erkebispesetets lærde miljø omkring  Schola Catherdralis og  Det Kongelige Norske Videnskpbers Selskab som feiret 250 års-jubileum i fjor. Det harmonerer også med at Trondheim har et cluster av mange tunge utdannings- og forskningsinstitusjoner, med NTNU i spissen, som jobber beinhard for å bli stadig bedre på å rekruttere og utdanne studenter  som kan gå inn i fremtidig innovativ virksomhet og internasjonale forskningsprosjekter. En lang rekke forhold må imidlertid spille sammen for å skape de miljøer og den kompetanseutvikling som er nødvendig for å få til en slik ønsket utvikling. Det fokuseres ofte fra forskningspolitisk hold på betydningen av tilstrekkelige ressurser, hvilket  selvfølgelig er en helt avgjørende faktor. Men rekrutteringen til de høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene  er like viktig. Rekruttering av ”de beste studentene”, dvs. de med  den ustyrlige nyskjerrigheten, de kreative hjernene, de som tør å tenke annerledes – og som gjør noe med det i praksis! – er helt avgjørende for å skape et fremragende og innovativt lokalt kunnskapsmiljø: Det er de som er råstoffet og limet i  det fremtidige kunnskapsamfunnet. ”De viktigste faktorene for økonomisk vekst i kunnskapssamfunnet er kreative, høyt utdannede mennesker, og kunnskap. Byer og regioner skal sørge for å utdanne, fastholde og tiltrekke denne typen mennesker…” er en av rapportens klare påstander, og  fastslår  dermed at skal Trondheim oppnå sin ambisjon som ledende kunnskapsby må det legges til rette for konkurransedyktige miljøer og rammer for en optimal utvikling av  kunnskapssamfunnet, slik som industribyen i sin tid la de fysiske rammene til rette for utviklingen av industrisamfunnet. En helt avgjørende måte å legge til rette for det på iflg. rapporten, er å styrke utdanningsinstitusjonenes  tilstedeværelse og samhandling i bykjernen. Sammen med andre kunnskapsinstitusjoner og med et tydelig mål om å øke barn og unges nyskjerrighet og vitebegjær vil dette være  kraftfulle grep for  å rekruttere talenter til fremtidens forskning. Med utbyggingsprosjektet ”Vitenskapssenter Kalvskinnet” har NTNU tatt et slikt grep for å komme utfordringen i møte: Sammen med  de andre kunnskapsinstitusjonene Vitensenteret og NTNU Gunnerusbiblioteket arbeider NTNU Vitenskapsmuseet med å etablere et multifunksjonelt senter for kunnskapsformidling og kunnskapsbasert samfunnskontakt på NTNUs campus på Kalvskinnet. Også Artsdatabanken og Vitenskapsselskapet er involvert i  disse planene. Senteret vil stå frem som en nyskaping i internasjonal sammenheng mht til kunnskapsbasert formidling, dialog, opplevelser og informasjon til samfunnet utenfor akademia. Når dette senteret står ferdig, forhåpentligvis om ikke alt for mange år, vil Kunnskapsbyen Trondheim være litt nærmere sitt hårete mål. Det er en utfordrende plan som krever åpenhet og vidsyn mht byplanmessige grep.

Politikerne  må sørge for å få den ballen  i mål før den dør på formalismens og byråkratiets velbrukte alter.