Noen ganger finner vi gjenstander i samlingene og lurer på om noen tøyser med oss. Ved Svensvik på Tustna ble det i 1993 funnet en grovkornet stein med form som et mannlig kjønnsorgan. Latteren som det ukristelige stykket frembringer, får en til å lure – hva er gjenstanden brukt til? Finnes det flere redskap av samme type? Og hvor gammel er den egentlig?

Fiskeredskap eller fallosfigur?

Gjenstanden er ca. 17 cm lang, og c. 5,6 cm tykk; tverrsnittet er rundt, og mot stykkets topp er det risset 2 karakteristiske furer. Ved nærmere ettersyn foreligger det flere gjenstander av samme form i museets samlinger. Gjenstandene tolkes gjerne som fiskesøkker, dvs. lodd som festes på garn og snører for å komme til bunns (og dermed bidra til å få napp, som det heter seg). Eksemplaret fra Tustna lå i utløpet av et bekkefar, og kan ha vært mistet ved fiske – kanskje på et tidpunkt da havet sto høyere enn idag. Disse søkkene er vanskelig å gi en sikker, arkeologisk datering. De kjente funn foreligger imidlertid fra kysten, fra områder på eller i nærheten av steinalders boplasser. Stykket er også fremstilt med prikkhugging, en teknikk hvor en hamrer på steinens overflate med en spiss gjenstand, gjerne kombinert med slipning av overflaten (bl.a. på steinøkser som denne). Teknikken er vanlig fra slutten av eldre steinalder (dvs. fra ca. 4000 f.Kr.). Funnstedene og fremstillingsteknikken kunne dermed antyde en datering til yngre steinalder (ca. 4000 – 1800 f.Kr.).

Vi kjenner forøvrig til fallosfremstillinger på en rekke forhistoriske gjenstander i Skandinavia. På s.k. «korsformede køller» fra eldre steinalder forekommer det eksempelvis fallosutforminger av køllenes ende. Jernalderens fallossteiner er langt større enn vårt eksemplar, og er oppstilt som faste installasjoner på jernalderens gravplasser. På flere forhistoriske helleristninger finner en også temmelig eksplisitte fremstillinger av mannlige lem, noe som av enkelte fortsatt oppfattes som provoserende – i Østfold fylkesting ble det nylig ansett som upassende å bruke den kjente helleristningen av Begbymannen som blikkfang ved en rasteplass. Bronsealderens spøkefugler humrer enda, får vi tro.

Om slyngler og sjamaner

Nå har jo vi arkeologer en tendens til å tolke fallosrelaterte gjenstander i en rituell eller religiøs sammenheng. En kunne jo tenke seg en form for frukbarhetskult, hvor en sjaman som ledd i et offerrituale har nedlagt en fallosfigur til ære for guder og forfedre. Jeg er imidlertid fristet til å gi stykket en mer jordnær forklaring. Har ikke steinalderens mennesker også hatt humor? Det ligger i menneskets vesen å finne på fantestreker. I mitt stille sinn forestiller jeg meg en forarget steinaldermor som i ren forbannelse har kastet sine slynglers siste påfunn på sjøen. Og jeg antar at en på stille høstkvelder fortsatt kan høre slynglenes latter i fjæresteinene på Svensvika. Og kanskje også, om en hører godt etter, i magasinet på NTNU Vitenskapsmuseet.

Her kan du se flere gjenstander med en lignende utforming:

Ts 1658 fra Hamre i Karlsøy (avbildet i denne artikkelen, s. 91, fig. 49a)

T 3105 fra Bølestrand i Flatanger, en kjent yngre steinalders boplass

T16225 fra Velfjord i Nordland

T 14734 fra KolvereidT12872 fra Eikrem på Aukra (også en kjent steinalderboplass)

T13022 fra Hilstad, Flatanger

T9397 fra Orset i Aukra

Ønsker du å vite mer om forhistoriske fiskeredskaper, anbefales denne artikkelen.