Det er nedskrevet 14 prinsipper for norsk navnsetting av arter. Disse skal fungere som retningslinjer for de 26 ulike navnekomiteene vi har i Norge. Alle moser som er funnet i Norge har fått et norsk navn, og endel av navnene er ganske morsomme og noen kanskje litt rare, men ser man på prinsippene så er de kanskje ikke så dumme allikevel.

Prinsipp 2: Navnet bør være beskrivende eller gi assosiasjoner som er karakteristiske for taksonet som for eksempel økologi, farge og form eller i noen tilfeller mikroskop-karakterer.

I naturen er det mange spesialister og hva passer vel bedre enn å bruke deres spesialitet i navnet? En gruppe moser har valgt seg et noe spesielt underlag å vokse på. De vokser rett og slett bare på dyrebæsj og trives tydeligvis med det. Hva er vel da mer passende enn det norske navnet møkkmoser?

Prinsipp 5: Vakre og interessevekkende navn bør tilstrebes framfor navn som gir negative assosiasjoner.

Når det kommer til vakre navn synes jeg gullhetteslekta (Ulota) har kommet godt ut av det. Det høres innmari pene ut (og er det for så vidt også), mens slektningene bustehettene (Orthotrichum) høres ut som de ikke er like ofte til frisøren.

Prinsipp 9: Navnet skal ikke være direkte misvisende.

Bladmosen Seligeria pusilla har fått navnet nurkblygmose på norsk. Den høres innmari liten og beskjed ut, og med sin høyde på 2-3 mm er den ikke akkurat en kjempe. I følge Google translate betyr det latinske navnet pusilla smålig på norsk. Ikke nok med at denne mosen er veldig liten og beskjed, den er også sjelden og er på den norske rødlista. En annen slekt med et norsk navn som ikke er direkte misvisende er frynsemosene (Ptilidium). De er rett og slett frynsete i kanten.