For å holde styr på verden omkring oss, deler vi levende vesener inn i ulike grupper som vi kaller arter. Den vanligste måten å skille ulike arter på er å si at individer tilhører samme art hvis de kan parre seg med hverandre og få fertilt avkom.

Individer fra ulike arter har imidlertid ofte en tendens til å formere seg med hverandre og danne svært formeringsdyktige avkom. Hybrider klarer seg med andre ord jevnt over bra. Dette er årsaken til at hybridisering er en av de viktigste årsakene til dannelsen av nye arter.

Det biologiske artskonseptet sier at individer av samme art klarer å parre seg med hverandre og får fertilt avkom. Men dette gir ofte meningsløse grupperinger. Ta for eksempel ulike vier-arter; de ser helt forskjellige ut, og opptrer som naturlige enheter, men har samtidig svært lav terskel for hvem de har sex med. Det samme kan man si om spurver og torvmoser og mange andre organismer. I dag vet vi at hybridisering foregår hos i alle fall 25 % av kjente plantearter og 10 % av alle dyrearter. Studier av hybrider gir verdifull informasjon om hvordan biologisk mangfold er blitt dannet opp gjennom historien.

Genetiske analyser brukes for å bestemme hvem foreldrene til barn er. Når man studerer hybride avkom mellom ulike arter kan man på samme måte studere arvematerialet i såkalte mitokondrier og kloroplaster for å se hvem som er mor-art og hvem som er far-art. Dette kan vi gjøre fordi disse delene av cellene ofte nedarves gjennom mor-linjen, og mor-art og hybrid-art vil dermed ofte ha likt arvemateriale. Man kan derfor bestemme at gråspurv er mor og middelhavsspurv er far til den hybride arten italiensk spurv, og at dvergtorvmose er mor og svelttorvmose er far til trøndertorvmosen. Slikt er uventet, og kanskje smertefullt for puristene. Naturens historie er like full av uventede relasjoner som en hvilken som helst kirkebok.