For alle som jobber med kunnskapsutvikling innenfor universitet, høyskoler og instituttsektoren er dette et svært viktig dokument, siden det er her regjeringen setter målene og staker ut kursen for norsk forskning i årene fremover. Både målene og ambisjonen er store: «Norsk forskning skal møte de lokale utfordringene, videreutvikle velferdssamfunnet og legge grunnlaget for morgendagens verdiskapning.» Ikke minst skal forskningen «utvikle Norge som kunnskaps- og kulturnasjon». Kvaliteten på norsk forskning skal høynes, og norsk næringsliv og forvaltning skal basere sin virksomhet på økt kunnskap og innsikt.

Dette skal bl.a. oppnås med å innføre et resultatbasert finansieringssystem i universitets- og høyskolesektoren, med å styrke norsk deltakelse på den internasjonale forskningsarenaen og å øke satsingen på forskerrekruttering. For å følge utviklingen av norsk forskningsaktivitet foreslår meldingen en rekke tiltak, som skal sette myndighetene bedre i stand til å måle og evaluere resultatene av den nasjonale forskningspraksis. Det er ikke grenser for hva som nå skal analyseres, indekseres, rapporteres, evalueres osv. En kan lure på om det blir viktigere fremover å måle resultatene enn å skape dem. Selv sier meldingen at det er nødvendig for å «bidra til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning». For forskningsmiljøene betyr dette sannsynligvis bare enda mer tid på administrasjon, og dermed mindre tid til forskning.

Det meldingen derimot sier minimalt om er forskningsformidling. Av meldingens 133 sider bruker utvalget en halv spalte på dette svært viktige temaet, og det som skrives er mye godt veiving med armene. Meldingen slår riktignok fast at forskningsformidling er et viktig middel til økt samhandling mellom lukkede forskningsmiljøer og samfunnet, men den har ingen visjoner og formulerer ingen tydelige mål for forskningsformidlingen. Formidling av ny kunnskap til andre forskere, til brukere og til allmennheten er en av universitetenes hovedoppgaver, og et viktig politisk virkemiddel for å styrke bredden og kvaliteten i rekrutteringen til forskningssektoren.

Derfor burde meldingen mene noe om hva og hvorfor, samt hvordan forskningsformidling skal drives og målstyres. Mens formidling av forskningsresultater til allmennheten tidligere var noe som forskerne syslet med av egeninteresse og på fritida, er det i dag erkjent at forskningsformidling er en integrert komponent i selve forskningsprosessen, som i mange tilfeller bidrar til å gi forskningsprosessen retning. Ingen forsker i et tomrom, de gode spørsmålene, som er drivkraften i all forskning, vil alltid på en eller annen måte være initiert av det enkle faktum at forskere også er en del av et storsamfunn. Både ressursmessig og i sin forskergjerning er derfor forskerne avhengige av samhandling med «verden utenfor», som på sin side både kan stille krav til og har behov for at ny kunnskap pløyes tilbake i allmenningen.

Det er derfor svært skuffende at forskningsmeldingen ikke foreslår noen nye kreative grep, som kan sette forskningsmiljøene i stand til å arbeide mer målrettet, over en bredere front og med høyere kvalitet enn i dag. Her får vi trøste oss med at Stortingsmeldingen om universitetsmuseene, «Tingenes tale» (mars 2008), har tatt et betydelig fastere og mer konstruktivt grep om denne problematikken. Det er et hovedproblem i forskningsmiljøene i dag at det verken gir status, kompetanse eller insentiver å jobbe med allmennrettet forskningsformidling. Meldingen burde derfor ha tatt denne utfordringen og kommet med konstruktive forslag til hvordan situasjonen kan endres. Schrødingers katt, Gemini og en rekke andre populærvitenskapelige arenaer har stor gjennomslagskraft, men det er ikke nok å overlate disse arenaene til ratingtall og forskningsjournalistenes prioriteringer.

Dersom norsk forskning virkelig skal «utvikle Norge som kunnskaps- og kulturnasjon» må forskermiljøene selv ta mange virkemidler i bruk, og opptre på mange arenaer der hvor folk er til stede og vil lytte. Verden utenfor akademia er nemlig ikke bare stor og mangfoldig, den er også vitebegjærlig.

fra Adresseavisen 07.05.2009