Tekst:Per Gustav Thingstad

 

Agdenesulven

Ulv (Canis lupus), varg, gråbein; – «kjært» barn har mange navn. Dette hundedyret, som er stamfar til alle varianter av «menneskets beste venn» hunden, har ikke alltid vært like ønsket i vår ville natur. Heller ikke dette utstilte individet som fikk både navnet Østmarkaulven og Agdenesulven i norsk presse i 2013; førstnevnte navn etter dets «opphavssted» og sistnevnte etter dets endestasjon. Adresseavisen avholdt også en navnekonkurranse, og ulven ble døpt «Vargtass». Dette skapte reaksjoner, og debatten gikk høylytt. De vanlige frontene mellom forkjempere og motstandere av ulv blusset opp, noe utsagn som «Ulven er uønsket og hører ikke til i norsk natur…» og «Det er utrolig trist at man ikke kan la denne ulven i det minste få en sjanse» tydelig illustrerer.

 

«Vargtass» ble skutt 5. april i Agdenes (eller mer korrekt så vidt inne i Snillfjord kommune) etter at den i 2012 hadde vandret 500 km fra Akershus, via Oppland og Nordmøre. Den var mistenkt for å ha tatt en hund og sau på beite i Agdenes. Da denne ulven ble felt hadde allerede opp mot 300 jegere var ute etter den under vinterens lisensjakt, men den unnslapp helt til den ble felt av Statens naturoppsyn fra helikopter ved et ekstraordinært uttak gitt av Direktoratet for naturforvaltning. Nå kastet kommunene seg på, alle ville ha ulven, som var sterkt uønsket i levende livet, utstilt hos seg. Viltfondet, som har eiendomsretten til døde truete og sårbare arter, overførte imidlertid den døde ulven til NTNU Vitenskapsmuseet, slik at flest mulig kan få sjansen til å se dette flotte dyret. Dette er et ungt hanndyr, som veide 43 kg da det ble felt.

Figur 1. Her lages kroppen som skinnet av Agdenesulven skal monteres på.

Figur 2. Agdenesulven omtrent ferdig montert og klar for utstilling.

Er våre ulver norske?
Ulven er i følge «Rødlista» en kritisk truet art i Norge. Etter en hensynsløs forfølgelse fra fly og snøscootere var den nærmest utryddet i Skandinavia først på 1960-tallet. Den ble totalfredet i Sverige i 1966 og i Norge i 1973. I 2013 ble det dokumentert tre helnorske valpekull, to av disse helt innenfor den definerte ulvesonen og ett både innenfor og utenfor ulvesonen (jf. Stortingets Rovviltforlik). Dette siste kullet hører til reviret ved Evenstad der flokken nå sist vinter består av 10 dyr. Vinteren 2013-14 ble det for øvrig registrert seks helnorske ulverevir og sju svensk-norske. Det norske bestandsmålet for ulv som er gitt i Rovviltforliket er for øvrig tre helnorske kull hvert år. Problemet er imidlertid at disse skal være innenfor den definerte ulvesonen på Østlandet, og denne avgrensingen har ulven ikke noe forhold til. Dessuten bruker spesielt ungdyr og legge ut på lange vandringer, slik at det ofte oppstår situasjoner utenom ulvesonen. Her blir ulven ofte nærmest «fritt vilt», og dermed blir det svært vanskelig å opprettholde en naturlig utveksling av individer (og gener) med andre populasjoner, noe som fører til innavlsproblemer.

 

Rovdyrmotstandere hevder ofte at ulven ikke er et norsk dyr, og at våre dyr i dag stammer fra utsatte individer. Ulven er imidlertid et naturlig innslag i norsk natur, og det har den «alltid» vært. Vi finner ulven i Nørrøn mytologi i form av «Fenrisulven», og i norske folkeeventyr som Asbjørnsen og Moe sine «Reve-enka» og «Reven som gjeter». Ulven er ikke den som blir tillagt størst suksess i disse eventyrene.

 

I historisk tid har ulven opptrådd uvanlig tallrik i landet vårt under såkalte vargår eller ulveår. Under disse periodene raidet mange flokker gjennom store deler av landet, og de forårsaket store tap på husdyr og tamrein. Mye av hatet mot ulven som fortsatt blusser opp i enkelte miljø, kan ha sine røtter i overleveringer fra disse episodene. Mange har også en spesiell frykt for ulven, selv om det finnes ytterst få historiske beretninger om angrep på folk. At ulven ikke kjenner noen landegrenser illustrerer imidlertid disse ulveårene i første halvdel av 1800-tallet godt. Da førte en overproduksjon (i forhold til næringsgrunnlaget) i Nord-Skandinavia og lengre øst til at mange familiegrupper søkte sørover i Skandinavia. Så seint som i 1939 angrep en flokk ulver tamreinen i Snåsafjella. Som et apropos kan nevnes at en nordamerikansk ulv med satelittsender tilbakela 4300 km i løpet av tre måneder! Den skandinaviske ulven har derfor aldri vært verken norsk eller svensk, men tilhører den felles stammen som holder til på Nordkalotten. Et naturlig innslag i norsk fauna har ulven imidlertid alltid vært, og har i alle fall i tidligere tider spilt en viktig økologisk rolle som topp-predator. Et eksempel på at ulven spiller en viktig økologisk rolle kommer fra Yellowstone nasjonalpark i USA. Etter at ulven ble reintrodusert i Yellowstone har det ført til et annet beitemønster hos hjorteviltet og færre individer av de mellomstore predatorene. Spesielt coyoten, som oppfattes som en næringskonkurrent, blir etterstrebet av ulven (jf. dens tendens til å ta halsende jakthunder). Ulvens tilbakekomst har også medført en økning i det samlete biologiske mangfoldet i denne kjente amerikanske nasjonalparken.

Figur 3.Ulveportrett. Bildet er tatt i Namsskogan dyrepark. Foto: Per Gustav Thingstad

 

Aktuelle lenker:

Mer om prosessen med preparering og utstopping av Agdenesulven kan du finne her: http://www.nrk.no/trondelag/agdenes-ulven-stilles-ut-1.11628546

Agdenesulven stilles ut på Vitenskapsmuseet: http://www.avisa-st.no/nyheter/article9868056.ece

Bakgrunn for at ulven havnet ved NTNU Vitenskapsmuseet: http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/Nyhetsarkiv/2013/4/Agdenesulven-til-Vitenskapsmuseet/