Denne ca. 4500 år gamle steinøksa ble utrolig nok funnet i et prøvestikk i forbindelse med NTNU Vitenskapsmuseets feltkurs for arkeologistudenter på Hitra i 1997.

Hvorfor er det så spesielt å finne en slik øks i et prøvestikk? Hva er et prøvestikk? Hvorfor er akkurat denne øksa så spesiell? Og hva har alt dette med lotto å gjøre?

 

Å finne steinalderboplasser…

..er noe arkeologer kan. For å finne boplassene brukes en metode som kalles “prøvestikk”. Hull på omtrent 40 x 40 cm graves i områder som vurderes som velegnet for bosetning. Vi vet at boplasser fra steinalder hovedsakelig lå ved kysten. Landhevingen etter istiden medfører at dagens kystlinje ligger lavere enn i steinalderen, og ved å lete langs ulike høydenivåer i dagens terreng kan steinalderboplasser av ulik alder påvises. Kjente lokaliseringsfaktorer som gode havneforhold, nærhet til ressurser, godt drenert undergrunn o.l. brukes for å avgrense søkeområdene i terrenget. Ved å grave prøvestikk i velegnede områder er det derfor mulig å gjenfinne steinalderboplassene, som gjerne kjennetegnes av store mengder avfallsmateriale fra redskapsproduksjon, gjenstander, ildsteder, hustufter og lignende.

 

Å finne steinøkser…

..derimot, er noe arkeologer ikke er spesielt gode til. De aller fleste øksene fra yngre steinalder er faktisk levert inn til Vitenskapsmuseet av privatpersoner. Opplysninger fra finnerne om hvor og hvordan øksene ble funnet indikerer at uskadde, hele økser ble lagt i graver, og som offer ved store steiner, i myrer, elver, bekker og i innsjøer. Dette er aktiviteter som i hovedsak ble lagt utenfor boplassområdet. Med tanke på at terrenget har endret seg betydelig over flere tusen år, kan øksene i praksis ligge nærmest hvor som helst idag. Å finne en slik øks er derfor like sannsynlig – i arkeologisk henseende – som å vinne i førstepremien i Lotto.

 

Lottopremien

I 1997 ble det under et et feltkurs for arkeologistudenter gravd flere prøvestikk på et lite jorde i nærheten av Dolm kirke på Hitra. I et av prøvestikkene fant utrolig nok student Grunde Njøs en vakker steinøks, en øks som etter undersøkelsen fikk navnet “Njøs-øksa”.

Økser av denne typen knyttes til jordbruksekspansjonen i andre halvdel av yngre steinalder, omtrent 2700 f.Kr. Øksa tilhører det vi kaller Stridsøkskultur, som er et samlebegrep for flere beslektede steinalderkulturer i Skandinavia i perioden 2700 -2350 f.Kr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den arkeologiske betegnelsen er “tykknakket bergartsøks”. Det mest fremtredende kjennetegnet er at øksebladet er relativt tykt. Eggen er ofte rett, noe som tilsier at øksa har vært festet på skaftet tilnærmet slik dagens økser er – øksebladet ligner også veldig på dagens økseblad. Øksene er spesielt godt slipt og pent tildannet – det kan ligge dagesvis med arbeid bak en slik øks. Eksemplarer funnet på forskjellige steder ikke bare i Trøndelag men også i store deler av Skandinavia er slående like både i form og størrelse, noe som forteller oss at det over et stort område har eksistert kunnskap om hvordan øksene ble laget, og en felles ide om hvordan nettopp slike økser “skulle” se ut.

Den matematiske sjansen for at en person som finner økser i prøvestikk også skal vinne i lotto er særdeles liten. Grunde fant øksa, vi andre kan fortsette å drømme om lottomillionen.