Vitenskapsmuseets blogger
Huleboere inni oss bestemmer våre liv
Aviser og TV forteller om gener som bestemmer hvem vi er. Gener som koder for sykdommer, hørsel, smak og syn, empati og aggresjon, kreativitet og kriminalitet. Naturlig seleksjon formet tidligere tiders mennesker, og genene de bar på påvirker oss. Men nøyaktig hvor meget bestemmes egentlig av huleboerne vi bærer inni oss?
Dette spørsmålet opptok Torbjørn Egner, en av våre fremste og mest underkjente naturforskere. Hans studier fra 1940-tallet kaster lys over mennesket og våre nærmeste slektningers utvikling – og hvorfor vi er som vi er. Hans studier viser at menneskelignende vesener, hominider, ikke alltid kan karakteriseres som storvokste, sosiale eller endog empatiske. Jeg vil i det følgende foreta en kort oppsummering av Egners studier av ørsmå, aseksuelle hominider som lever som parasitter i munnhulen til mennesker, såkalte tanntroll (Egner, 1949).
Allerede for sekstifem år siden publiserte Egner (1949; se også Caprino, 1955) en banebrytende undersøkelse av tanntroll, eller munnhuleboere. Adferd, utseende og væremåte til to troll funnet i munnen til en norsk gutt («Jens») ble observert over en periode. Flere av observasjonene er oppsiktsvekkende. Munnhuleboere er ikke bare ekstremt små (slik at «man ikke kunne se dem uten gjennom et kraftig forstørrelsesglass»). De lever også parasittisk på mennesker og livnærer seg av vertens føde, primært sukker og stivelsesrike produkter som karameller, loff og sirup. Adferdsmessig fremstår munnhuleboere som intelligente, naive, men også aggressive, til dels maniske og med manglende empati («Nå skal jeg banke et sted jeg veit det gjør vondt»).
De benytter små og avanserte verktøy for å grave huler i tennene til verten, huler som i neste omgang brukes som bosteder. Hulebyggingen legger grunnlag for kommende generasjoner av parasitter; kolonien kan på kort tid vokse seg veldig stor. Det er riktignok uklart hvordan denne bestandsøkningen finner sted. De to observerte trollene fremviser hannlige trekk og det kan dermed se ut til at de har evne til å formere seg aseksuelt (klonalt). Det må nevnes at Torbjørn Egner er blitt kritisert fra svensk forskningshold for vrangvilje og nedlatenhet mot det feminine (Jupither, 2013, «Kardemomme by skader barna», kronikk Aftenposten). Man må kanskje holde mulighetene åpne for at én av de observerte parasittene faktisk er effektivt hunnlig. Egner er uansett ikke i stand til å følge hele koloniserings- og reproduksjonssyklusen fordi trollene blir utryddet før de får reprodusert seg.
På tross av mikroskopisk størrelse fremviser munnhuleboerne stor grad av likhet med mennesker, både hva angår fremtoning og anatomi, språk og kulturuttrykk som sang og dans. Man må derfor spørre om de er utviklet direkte fra moderne mennesker, om de er reduserte utgaver av oss selv. Det er ikke helt usannsynlig at de er dannet ved horisontal genoverføring til mennesker fra mer laverestående vesener, kanskje endog bakterier. En slik hybridisering kan i så fall forklare parasittisk og aseksuell natur til munnhuleboere, så vel som redusert størrelse.
Egner forstod at den store likheten mellom parasitt og vertsorganisme er en fordel for munnhuleboerne, slik det er for gjøk å legge egg som ligner dem til vertsfuglen. Munnhuleboere tar i bruk menneskelig språk for å påvirke adferd til verten (oppfordring til konflikt mellom mor og sønn, tilrop om at «Jens» ikke skal følge morens råd om ernæring og tannhygiene, men igjen: se Jupither, 2013). En slik «indre stemme» kan øke overlevelse til parasitt gjennom økt mattilgang, samt økt overlevelse som følge av dårligere rengjøring av munnhule. Den «indre stemmen» medfører på den andre siden ulemper for verten; høyt kaloriinntak og påfølgende helseproblemer, brudd på foreldre-barn-relasjoner og mangel på respekt for autoriteter.
Egners observasjoner hjelper oss å forstå dagens samfunn. Det er fascinerende å lese i aviser og blad om gener som ligger til grunn for nesten alt mulig; fra promiskuøs og slibrig adferd, til gener for banning og juling. Det kan vi lære mye av. Å finne vitenskapelige årsaker til at vi bærer rundt på disse genene (for eksempel at banning og juling meget mulig sørget for at huleboere før i tiden fikk flere barn) er bra å ha med seg. Vi kan for eksempel prøve å si til oss selv at vi kanskje ikke behøver å banne så mye, selv om forfedrene våre antagelig hadde mer enn gode nok grunner til å gjøre det.
Men det vi ser fra Egners studier er at en slik irettesettelse er vanskeligere enn vi kunne håpe. Vår indre stemme styres av munnhuleboere, og den forleder oss. Huleboerne inni oss forårsaker dermed obsternasighet og dårlig ernæring blant ungdom, så vel som anti-autoritære holdninger og all slags kriminalitet som følger av dette. Man kan få inntrykk av at mange av dagens samfunnsproblemer faktisk er orkestrert av huleboere, før og nå.
Så hvor blir da den frie vilje av? Hvor stor kontroll har vi egentlig over våre liv?
Vi tok knekken på andre huleboere, som neandertalerne, da vi underla oss verden. Vi burde makte å knekke huleboerne inni oss selv, slik moren til «Jens» så tydelig tar til orde for. Før de fullstendig tar over våre liv. Vår oppfatning av oss selv.