Finnes det arter som nesten ingen har funnet før? Ja det gjør det, noe tidligere blogginnlegg her også har vist. I løpet av de siste fem årene vi har jobbet med materiale samlet inn under feltarbeider både i Sognefjorden og i Trøndelag, har det dukket opp individer som vi har mistenkt kunne være Janolus hyalinus eller Proctonotus mucroniferus. I de aller fleste tilfellene har vi kun hatt et foto å basere identifisering ut fra. Men, nå i oktober mens vi jobba i tareskogen ved Hitra, dukket Jalonus hyalinus opp og vi kunne begynne å nøste opp i disse to artene.

Janolus hyalinus og Proctonotus mucroniferus tilhører begge en familie som i dag kalles Proctonotidae. Tidligere tilhørte de hver sin familie, men er i dag regnet som så beslektet at de at de har blitt slått sammen. Familien Proctonotidae er ganske stor med seks ulike slekter der de fleste artene finnes i tropiske områder. For våre farvann er det kun slektene Janolus (med J. cristatus og J. hyalinus) og Proctonotus (med kun P. mucroniferus) som er kjent.
Begge artene har en mystisk fortid. De ble beskrevet av Alder og Hancock fra 1844 til 1854. Siden da har nesten ingen sett dem, bortsett fra en håndfull ganger rundt de Britiske øyene, og der J. hyalinus også har blitt sett i Middelhavet. Ingen av artene har historisk blitt observert i våre farvann, men undervannsfotografer har i senere tid kommet opp med bilder som potensielt kan være begge artene.

Både J. hyalinus og P. mucroniferus er relativt små arter (opp til 25 mm i lengde) og har felles utgangspunkt i en lang og slank snegleformet kropp med ryggtentakler som omkranser hele dyret – ryggtentaklene er ikke glatte og sylindriske men lange og knudrete. Det finnes i utgangspunktet gode morfologiske forskjeller å ta tak i. For det første har J. hyalinus en vorteformet utvekst på hodet, en såkalt karunkel – dette er et kjemosensorisk organ som sitter midt mellom hodetentaklene. Denne mangler hos P. mucroniferus. Tilstedeværelsen eller mangelen på denne karunkelen fører også til at det er tydelig forskjell på plassering og utforming av hodetentaklene. Hos J. hyalinus er hodetentaklene lamellate, dvs. at de har antydning til langsgående riller. I tillegg er hodetentkalene godt adskilt i basis der vi i stedet finner dette kjemosensoriske organet som skiller dem.

Hos P. mucroniferus derimot er hodetentaklene i utgangspunktet glatte og ikke lamellate, men de er også knudrete fordi de er dekket med små papiller. Man kan i tillegg se på tarmkanalene som befinner seg inne i ryggtentaklene – hos P. mucroniferus er disse alltid enkle, mens de hos J hyalinus ofte forgreiner seg i tuppene. Noen av ryggtentaklene foran hodet hos P mucroniferus har også en tendens til å være mye større enn ryggtentaklene som omkranser resten av kroppen.

J. hyalinus har så langt bare blitt observert fra de Britiske øyer som nærmeste geografiske utgangspunkt i forhold til våre farvann. Nå har vi utvilsomt også funnet den for norske farvann da den dukket opp i prøver av stortare som ble samlet inn og studert utenfor Dolmøya på Hitra tidlig i oktober i år. P. mucroniferus ble faktisk tidligere i år introdusert som ny for vår fauna i artikkelen «Diversity of Norwegian sea slugs (Nudibranchia): new species to Norwegian coastal waters and new data on distribution of rare species» basert på fotografier av individer observert allerede i 2007 fra Kristiansund.

Habitatmessig sett er begge artene funnet i tareskog i våre farvann, der arter innen slekten Janolus ser ut til å beite på forgreinede mosdyr innen slekten Bugula. Så den naturlige plassen å begynne å lete etter disse artene er i tareskogen der man må finkjemme både tareblad og stengel for mosdyrlignende påvekstorganismer.

Individet vårt er ikke større enn 5 mm i lengde, men akkurat passe stort til å bli fotografert i lupekameraet vårt som også har mulighet til å ta opp video (se nederste bilde).