NTNU Vitenskapsmuseets blogger
Snøleoparden (Panthera uncia) i Afghanistan
Tekst: Per Gustav Thingstad og Karstein Hårsaker
For mange representerer snøleoparden den mest mytiske av alle våre ville kattedyr. Den lever i fjerntliggende og fragmenterte områder i Sentralasia, fra Russland og Mongolia i nord til Kina, Tibet og Himalaya (Afghanistan, Pakistan og India) i sør. Den tilhører slekten Panthera, og nærmeste nålevende slektning er tigeren (Panthera tigris).
I NTNU Vitenskapsmuseets pattedyrsamling finnes et gammelt preparat av en snøleopard fra 1896. Dette gamle preparatet gir ikke det flotte kattedyret full kredit, men det er i dag ikke aktuelt å samle inn slike sjeldne dyr for mer tidsmessige montasjer. Snøleoparden er utstilt som en del av utstillingen «Afghanistan – Den gjemte historien», og kan ses i museets utstillinger i perioden 10. mai – 2. september 2012.
Biologi
Snøleoparden har en langstrakt kroppsbygning med lengre bakføtter enn framføtter, noe som gjør den svært god til å hoppe og klatre. Dette sammen med dens svært lange hale, som brukes til å holde balansen, gjør snøleoparden svært godt tilpasset et liv under tøffe forhold i steinete fjellsider og høyfjellsørkener med et terreng brutt opp av voldsomme klipper, bratte åsrygger og dype raviner. Snøleoparden har en lang og tykk grå til mattgul pels, med mørke grå til sorte flekker og rosetter som gir god isolasjon og kamuflasje. På grunn av at den lever i vanskelig tilgjengelige områder hvor med terreng hvor det er lett å gjemme seg vekk, gikk det lang tid før denne kattens levevis ble kartlagt av biologer. Fremdeles gjenstår mye før hele dens levesett er avslørt. Om sommeren oppholder den seg over tregrensa i 2700 – 6000 meters høyde, men når dens byttedyr som villsau og geit trekker ned i terrenget på grunn av dyp snø, følger snøleoparden etter. Snøleoparden er i stand til å drepe byttedyr som er tre ganger dens egen vekt (som er 22-52 kg), og noen ganger kommer den i konflikt med lokale bønder ettersom den kan drepe deres tamfe og hunder.
Bestandsstatus
Dagens globale bestand av snøleopard er estimert til bare å være et sted mellom 4,5 og 7,5 tusen individer. Disse finnes innenfor flekkvise områder spredt ut over et dusin land. Mange snøleoparder blir drept hvert år når de angriper tamfe. Dessuten drives det en illegal jakt på grunn av dens flotte skinn, som kan innbringe svært gode priser. I tillegg brukes også peniser og bein fra snøleoparden i kinesisk medisin. Det antas at bestanden av snøleopard har blitt redusert med så mye som 20 % i løpet av de 16 siste åra. Snøleoparden er derfor klassifisert som sterkt truet på Verdens naturvernunions (IUCN) sin rødliste, og den står også oppført på CITES liste over arter som er så sterkt truet at all handel med dem er forbudt.
Ny forekomst i Afghanistan
Det var derfor meget oppløftende at det i 2011 ble kjent at det var blitt registrert en ny livskraftig populasjon i den fredelig Wakhankorridoren, en om lag 220 km lang og tynn landkorridor som utgjør Afghanistans nordøstligste ytterpunkt i Pamirfjellene («Verdens tak»). Her er den sky og hemmelighetsfulle katten blitt dokumentert på 16 ulike lokaliteter ved hjelp av kamerafeller. Dette viser at det fortsatt er et reelt håp om å bevare den praktfulle snøleoparden som en del av den afghanske naturarven. Snøleoparden er da også totalfredet i Afghanistan, men som andre steder der det pågår militære konflikter, skapes nye illegale markeder for produkter basert på sjeldne og truete dyr. Også i den fredelige Wakhankorridoren forekommer det dessverre at snøleoparder blir drept for skinnet skyld eller som gjengjeldelse for tapte husdyr, eller fanget levende for å bli «kjæledyr». For å møte disse utfordringene er det utviklet et enhetlig forvaltningsprosjekt for snøleoparden i Wakhankorridoren, der involvering av lokale myndigheter, oppsynsfolk, tiltak for å beskytte husdyra, erstatningsordninger ved tap, utdannelse, turisme og ulike forskningsaktiviteter inngår. Som et resultat av dette arbeidet ble den første afghanske nasjonalparken, Band-e-Amir, opprettet i dette området i 2009. Denne parken inneholder blant annet en naturskjønn serie med seks azurblåe sjøer dannet fra mineralrikt vatn som tyter ut fra forkastninger og sprekker i det berglendte landskapet. Disse sjøene representerer noen av verdens få naturlige sjøer som er skapt av oppdemmet kalktuff (avleiret gulhvit kalkstein som stammer fra (varme) kilder), noe som har brakt dem inn på UNESCOs verdensarvliste.