Det er registrert få sikre graver fra steinalderen i Norge. I Midt-Norge finnes det tre, deriblant en barnegrav. Alle de tre gravene er fra yngre steinalder (3800-1800 f.Kr.), og de er svært forskjellige med hensyn til både form, innhold og lokalisering i landskapet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gravfunn fra steinalder i Norge er en sjeldenhet, og de fleste funnene vi har fra steinalder kommer fra boplasser. Boplassfunnene kan fortelle hvor og hvordan menneskene bodde, hvordan de utnyttet landskapet, hva de jaktet på og hvilke aktiviteter som foregikk på boplassen. Det meste som ligger igjen på boplassene forlot steinaldermenneskene ut fra en tanke om at de ikke har bruk for det mer. som for eksempel avfall fra redskapsproduksjon og forkastede/ødelagte gjenstander.

Som kildemateriale representerer funn fra graver noe annet. Gravfunnene forteller hvem som ble gravlagt, hvor de ble gravlagt og hvilke rituelle handlinger som var knyttet til selve begravelsen. Hele og fullt funksjonelle redskaper ble bevisst lagt ned/ofret i gravene. I noen graver er det i heldige tilfeller bevart skjelettrester som kan fortelle noe om den dødes alder, helse, hva man spiste, hva dødsårsaken var og om tidens generelle levekår.  Dette er potensielt et verdifullt kildemateriale for flere fagdisipliner innen naturvitenskapelige, humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

 

Hvorfor finner vi så få graver fra steinalderen i Norge?

Det er sannsynligvis flere årsaker til at en ikke har kunnet påvise flere sikre graver fra steinalderen i Norge. Noen av årsakene kan være:

–          Manglende overflatemarkering

Få av gravene fra steinalder ble markert på overflaten på en måte som er gjenkjennelig for oss i dag. Noen overflatemarkeringer kan ha råtnet bort, eller de kan ha blitt pløyd over eller fjernet.

–          Forstyrrende aktivitet i nyere tid

Flere av gravene kan ha ligget i områder som er dyrket opp i dag. I forbindelse med pløying, grøfting og annet jordarbeid blir det funnet flere gjenstander som på grunnlag av tilstand og utseende trolig opprinnelig er gravgaver. Den aktiviteten som resulterer i at gjenstandene blir funnet, ødelegger imidlertid gjerne den opprinnelige sammenhengen eller konteksten gjenstandene ble lagt ned i. Det gjør det vanskelig å fastslå om disse gjenstandene stammer fra graver eller ikke.

–          Dårlige bevaringsforhold

Det er generelt dårlige bevaringsforhold i Norge; surt jordsmonn og stor utvasking i jorda gjør at organisk materiale som bein og tre fort råtner, og fyllskifter i jorda blir vanskeligere å se.

 

Gravrøysene på Varø, Inderøy

I heldige tilfeller er overflatemarkeringen på gravene bevart. På Varø i Inderøy, langs foten av en bergås, lå det tre røyser på rekke med 15 meters mellomrom. I 1913 ble stein fra røysene fjernet til bruk som bygningsstein, under røysene fant grunneieren 4 økser fra yngre steinalder (T 10490, T 10518, T 10519,  T 10520).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Funnstedet ble i ettertid nærmere undersøkt av arkeolog Karl Rygh. I den østligste røysen ble det observert to store steiner stående med 2 meters mellomrom, med flatsiden vendt inn mot hverandre. Mellom disse hadde en av øksene ligget. I den midterste røysen ble det funnet 2 økser, og i den vestligste røysa lå en øks plassert ved siden av en stor stein. Rygh var selv ikke i tvil om at det dreide seg om tre graver fra yngre steinalder. Øksene kan dateres til midtre del av yngre steinalder (3300-2350 f.Kr.).

 

Stridsøksgraven på Sem, Snåsa

Moderne forstyrrelser trenger ikke medføre at hele graven blir ødelagt, noe stridsøksgraven på Snåsa er et godt eksempel på. Høsten 1956 ble det under arbeid i et grustak på Sem i Snåsa funnet en flott stridsøks (T17770). Funnstedet ble besiktiget og senere fagmessig undersøkt av Fredrik Gaustad. Under der stridsøksa ble funnet, lå graven fortsatt intakt. På en oval steinpakning ble det funnet et leirkar, og spor av organisk materiale som ble tolket som rester etter den gravlagte. Graven dateres  til perioden 2700-2350 f.Kr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Barnegraven i Bjønnhelleren, Aure

Huler og hellere er et unntak med hensyn til dårlige bevaringsforhold. Her er det mørkt, kjølig og beskyttet mot vær og vind. I Bjønnhelleren i Aure ble det i 1918 kjørt bort jord fra helleren til bruk på åkeren. Jorden viste seg å inneholde skjell og knokler, bl.a. deler av en hodeskalle fra et menneske.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1932 ledet Theodor Petersen en utgraving i helleren. Store deler av kulturlaget var intakt, og i dette laget ble det funnet en barnegrav fra yngre steinalder. Det omtrent seks år gamle barnet hadde fått med seg en grønnsteinsøks, en grønnsteinsmeisel, en harpunspiss i bein med tre mothaker og en flintflekke (T 14643) i graven. Graven var anlagt i utkanten av boplassen, og er datert til perioden 2700-2350 f.Kr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Funnene fra alle de tre gravene som er beskrevet her henger i utstillingen ved NTNU Vitenskapsmuseet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er en grav?

For å definere et arkeologisk funn som en sikker grav, er det nødvendig å finne rester etter ritualer knyttet til selve begravelsen. Dette kan være måten liket er plassert på, hvordan graven er konstruert, om det er flere på samme sted, hvilke gravgaver som er lagt ved, hvordan gjenstander og dyr er plassert i graven, og hvordan steiner er arrangert rundt, over eller i graven.

Det finnes flere funn fra Midt-Norge som trolig er gravfunn, uten at det kan sies med sikkerhet. Et eksempel er funnet av fragmenter av et barneskjelett på Aukra i forbindelse med Ormen Lange-prosjektet. Fragmentene er datert til omtrent 2000 f.Kr.  Uten funn av gravgaver eller spor etter andre gravskikker kan ikke funnet kalles en sikker grav. På en annen lokalitet utgravd under Ormen Lange-prosjektet ble det avdekket fire røyslignende strukturer som i likhet med røysene på Varø i Nærøy alle ble datert til midten av yngre steinalder, i dette tilfellet ved hjelp av C14-metoden. Dessverre var det ingen funn som kunne bekrefte eller avkrefte hva slags røyser det kan ha vært. Det er også overveiende sannsynlig at flere av de rundt 400  øksene fra yngre steinalder som er funnet i Trøndelag kommer fra graver, men mangel på opplysninger knyttet til funnene gjør at det er vanskelig å si med sikkerhet.