NTNU Vitenskapsmuseets blogger
10 ting du kanskje ikke visste om elgen
Elgen er sammen med hjorten det viktigste jaktviltet i Norge og er et kjent og kjært dyr for de fleste. Elgen er et av de dyrene vi kan mest om i naturen, men likevel er det sikkert ting ved elgen som mange kanskje ikke kjenner til. Her er 10 spennede sider ved elgen du kanskje ikke visste om.
1. Det eldste sporet av elg i Norge er over 10.000 år gammelt
Elgen (Alces alces) er en tøffing og var et av de første landpattedyrene som kom til Norge etter istida. Da den store isbreen som dekket det meste av Norge begynte å smelte bort var elgen raskt ute med å benytte seg av de nye områdene som dukket fram. De første sporene etter elg vi har er funnet på Østlandet og viser at elgen kom til Norge fra Danmark og sørlige Sverige. Det eldste sporet er et stort gevir som ble funnet nede i ei myr ved Fluberg i Oppland. Geviret har blitt datert med 14C-metoden til å være ca. 10 300 år gammelt og viser at elgen levde helt opp i iskanten. Du kan se og lese mer om dette geviret her
2. Elgen levde tidligere i det meste av Europa
Gamle elgbein er funnet langt sørover i Europa. I den første tiden etter istida levde faktisk elgen helt fra grensen mot Spania og Italia, og nordover til Skandinavia og inn i Sibir. Når klimaet etter hvert ble varmere og skogen endret seg trakk elgen vekk fra de sørligste områdene. Likevel hold den seg i lang tid i sentral-Europa, men når mennesker begynte å hugge skogen og dyrke jorda forsvant elgen også derifra. Høyt jaktpress reduserte utbredelsen og på 1700-tallet ble den siste elgen skutt i Tyskland. Nå ser det derimot ut til at elgen på ny er på vei inn i sentral-Europa.
3. Elgen har krympet
Elgen er det største dyret i skogen og noen av oksene kan nå imponerende størrelser. Likevel var elgen faktisk ennå større i fortida. Bein og gevirfunn av elg kan fortelle mye om størrelsen til dyret. Ved å sammenligne bein av forhistorisk elg med dagens er det tydelig at kroppsstørrelsen på elgen har krympet ganske så mye. Den samme trenden ser en også i andre arter som for eksempel hjort og bjørn. Hvorfor dette har skjedd er vi ikke helt sikre på ennå, men trolig henger det sammen med flere ting, som endringer i jaktpress, klima og vegetasjonen. Den høye tettheten av elg i dag er nok også en viktig faktor. I Norge finner vi i dag de største elgene nord i landet. Mer om effekter av høy elgtetthet i Norge
I det siste har det vært mye snakk om ekstremkulde i Norge, og for mange dyrearter er kalde vintre en hard prøvelse. Enkelte dyr er bedre tilpasset slike forhold enn andre og at elgen er et dyr som tilpasset barske klimaforhold er det liten tvil om. De lange beina og brede klauvene er bygd for å takle snøen. Selv om beina er lange og smale er kroppen til elgen kraftig og kompakt, noe som hjelper den med å holde på varmen. Om høsten anlegger elgen også en tettere og lengre vinterpels som gjør den i stand til å takle veldig lave temperaturer. Det er ikke funnet noen nedre kritisk grense for hva elgen tåler av lave temperaturer, og selv ved -30°C viser elgen bare en lett gåsehud. Derimot takler elgen høye temperaturer dårlig og i vinterpels begynner elgen å pese så fort det blir plussgrader.
5. Tamme elger har blitt brukt som ridedyr
I Norge kjenner vi best til elgen som et jaktvilt, men slik er det ikke over alt. Enkelte steder, spesielt i Russland, har elgen en lang tradisjon som husdyr. Noen blir bare brukt til kjøttproduksjon, mens de tammeste elgene blir brukt til melkeproduksjon og disse knytter ofte sterke bånd til melkerne. De roligste dyrene blir valgt til arbeidsdyr og brukes til både kløv og trekk, og skal visstnok være svært gode ridedyr. Det har lenge vært kjent at elgkalver lett blir tamme, men problemet har vært å holde dem i live. Elgen krever en variert kost og er lettere utsatt for sykdommer i fangenskap enn mange andre husdyr.
6. De gamle romerne trodde ikke elgen hadde kne
Vi har skriftlige naturhistoriske tekster som omtaler elgen allerede fra romertiden. Ikke alle disse var like nøyaktige i sin beskrivelse av ulike arter. Både i Cæsars verk om Gallerkrigene og i Plinius «Naturhistorie» blir elgen beskrevet med at den ikke har ledd i beina. Elgen var likevel veldig rask, så den eneste måten å fange den på var å lage en felle slik at den falt overende og dermed ikke greide å reise seg opp igjen på grunn av de stive beina. Elgen hadde også, i følge beskrivelsene, så stor forleppe at den var nødt til å gå baklengs for å spise gress.
7. Elgene i nord og sør er forskjellige
Ved hjelp av DNA har det blitt påvist to ulike slektslinjer av elg i Norge, en i nord og en i sør med en sammenblanding av disse i Midt-Norge. Dette tror vi skyldes at elgen har vandret inn til Norge både fra nord, gjennom Finland, og fra sør, gjennom Danmark etter at istiden tok slutt. Norge er også et langstrakt land med store miljøforskjeller og sammen med de genetiske forskjellene har det gitt opphav til en del forskjeller mellom elgen i sør og i nord. Elgen i nord er større og vokser raskere enn den i stør. Den samme trenden kan en se i gevirstørrelsen som øker nordover. Andelen av fjølhorn (med bred plate) i forhold til stanghorn (smale og stangformede) øker mot nord. Elgkuene i sør blir tidligere kjønnsmodne og er mer knyttet til fødeområdet sitt enn de nordnorske. Mer om elgens genetiske variasjon i Norge finner du her
8. Elgen på Vitenskapsmuseet er fra Stjørdal
I den gamle pattedyrutstillingen på NTNU Vitenskapsmuseet stod det tidligere en stor elgokse som var skutt i Namdalen. Da denne utstillingen ble revet ble det klart at det var behov for en ny elgokse til utstillingene. Den gamle elgen hadde begynt å sprekke i sømmene! Det ble derfor sendt ut en oppfordring til jaktlag om å gi beskjed til museet dersom det ble felt en storokse under høstjakta. Den 16. oktober i 2008 meldte Grønlia jaktlag fra Stjørdal at de hadde skutt en flott okse og i dag står denne utstilt ved inngangen til museet. Elgen pryder også de nye t-skjortene til museumsbutikken.
9. Elgen har mystiske krefter
I alle fall var det mange som tidligere mente at ulike deler av elgen hadde sterke krefter. Pelsen var veldig ettertraktet da den skulle være vannavstøtende og krigere kledd i elghuder skulle visstnok være usårbare. En egen rune, elgr, var også oppkalt etter elgen og skal ha hatt beskyttende kraft. Fingerringer lagd av elgklauver skulle hjelpe blant annet mot krampe og epilepsi.
10. Elgen trives i vannet
Elgen har behov for et veldig variert kosthold og må nyttegjøre seg av en stor mengde forskjellige planter gjennom året for å få nok næringsstoffer. Spesielt har elgen problemer med å skaffe seg nok nitrogen. Mange vannplanter er rike på dette og derfor er det ikke uvanlig å se elg stående med hodet dypt ned i vannet mens den beiter. Ved varme sommerdager er også vannet en god mulighet til å få avkjølt en het elgkropp. Elgen er også en dyktig svømmer og tar ofte veien rett over innsjøer i stede for å bruke tid på å gå rundt vannet. Enkelte elgsbestander har også bosatt seg på øyer som ligger et godt stykke ut i havet, for eksempel på Vega.
Har du spennede historier om elgen så skriv det gjerne inn i kommetarfeltet under