Oslo har fått sitt operabygg og opplever stor suksess med det – ikke som et nasjonalt arnested for operamusikk, men som arkitekturopplevelse. For enn så lenge er det arkitekturen som har fåttstått for den største folkelige oppmerksomheten, overskriftene, de entusiastiske tilropene og den eksklusive medieinteressen. Egentlig ergerlig på vegne av operainteressen, for strengt tatt er ikke operahuset annet enn en avansert innpakning av de aktiviteter som utspiller seg i konstruksjonens indre. Mange har kritisert opera som en elitistisk kunstart for feinschmeckere. Ikke minst Kristian Meisingset, kulturredaktør i Minerva, som i november 2008 skrev i en kronikk at «operaen er i dag den kultursjangeren som i minst grad påvirker og griper sin samtid».

Det kan så være, men i denne sammenhengen er det virkningen av selve arkitekturen som fanger vår interesse. Og det er vi ikke alene om. For i vår hovedstad har man åpenbart satt sin lit til at underet i Bilbao skal gjenoppstå i Bjørvika. I alle fall var daværende byrådsleder Erling Lae, kulturbyråd Torger Ødegaard og kulturminister Trond Giske sterkt inspirert av operahusets suksess som kulturelt signalbygg, da de i mai 2008 presenterte sine visjonære planer om å gjøre Bjørvika til Norges kulturelle midtpunkt – minst! Det skulle blant annet oppnås gjennom å flytte Deichmanske hovedbibliotek til et nytt bygg i Bjørvika-området, Munch-museet og Stenersenmuseet ble foreslått samlokalisert i nytt bygg ved siden av Operaen. Videre skulle staten kjøpe tilbake Vestbane-tomten for å reise et nybygg som skulle huse Nasjonalmuseet. Og alt dette for å gi hovedstaden et historisk kulturløft og gjøre byen «til en kulturby av europeisk format».

Kulturhistorisk Museum hengte seg på «flytte til nytt»-bølgen og lanserte en storslagen plan om å flytte hele museet til Bjørvika, midt i Oslos middelaldersentrum, samtidig som vikingskipene ble foreslått flyttet fra Vikingskipshallen på Bygdøy til Bjørvika. Alt i den hensikt å skape et samlet sentrum for formidling av norsk vikingtids- og middelalderhistorie. En visjonær tanke det også, men med betydelige problemer knyttet blant annet til risiko ved en eventuell flytting av vikingskipene og en etter hvert endeløs krangel om lokalisering: Bygdøy eller Bjørvika? For å gjøre saken ytterligere delikat, gikk Riksantikvaren til det skritt å foreslå Vikingskipshallen fredet som kulturminne for å hindre en eventuell flytting av skipene til Bjørvika.

Hva er det som skjer? Nybygging, omplassering, sammenslåing og oppdeling av nasjonale kulturinstitusjoner i Oslo-gryta er en tsunami som skyller over norsk kulturliv. Med sterkt og vedvarende lokalt hovedstadsengasjement, men der landet for øvrig virker å være utilgivelig uengasjert. I denne diskusjonen burde langt flere delta enn lokalpolitikere, enkelte rikspolitikere, hovedstadens kulturelite og «fremskutte Osloborgere» som Flettfrid ville ha kalt dem. Diskusjonen om flyttingen av Nasjonalmuseet for kunst til Vestbanen og vikingskipenes eventuelle flytting til Bjørvika omtales nå og da i riksmediene, men fremstilles som et rent lokalt anliggende. Det er det ikke!

Tvert imot er disse mer eller mindre tydelig begrunnede planene for omplasseringer av hovedstadens kulturinstitusjoner en sak som rekker langt ut over Oslo-gryta, fordi det er prosesser som i flere generasjoner fremover vil påvirke tilgangen til, opplevelsen av og forståelsen for fellesskapets kunst og historie. Rune Slagstad og Kåre Willoch uttaler seg friskt og med magistral tyngde i media, og bidrar dermed til meningsdannelse og diskusjon. Hvilket er flott, men uten at de blir skikkelig utfordret av noen med faglige kompetanse og innsikt. Sammen med en egenrådig og kunnskapsløs kulturminister, er faren for at viktige beslutninger som i lang tid fremover vil påvirke norsk kulturliv, blir avgjort i en smørje av lokalpolitiske interesser, hestehandler, fraværende fagkompetanse og personlige markeringsbehov. Skrekk og gru! For når alt kommer til alt er hovedstadens kulturliv et anliggende for alle, ikke bare for turistene og beboerne i Oslo-gryta.