Det blåser en museumsvind over landet – også i Trondheim.

I hovedstaden har bølgene gått høyt omkring Nasjonalmuseets rolle og funksjon, og bl.a. Lars Roar Langslet og Dagbladets kulturjournalist Gudleiv Forr har reist sentrale spørsmål om museenes funksjon og rolle som kultur- og dannelsesinstitusjoner. I disse dager raser det en ny heftig debatt i vår hovedstad om lokalisering av flere kulturinstitusjoner til en «museumsklynge» i Bjørvika. Dypest sett handler diskusjonen om hva aktørene egentlig tenker om museenes rolle i et samfunn hvor fokuset settes på kunnskap, meningsdannelse og refleksjon.

 Parallelt med den offentlige debatten er det lagt fram et antall utredninger og dokumenter som legger det overgripende politiske og strategiske grunnlaget for en fremtidsrettet og målstyrt museumspolitikk. I 2008 kom Stortingsmeldingen «Tingenes Tale» som påpeker og ansvarliggjør universitetsmuseenes rolle som forvaltere av landets største natur- og kulturhistoriske samlinger.

 Den slår fast at de skal ta et tydeligere ansvar for samlingsbasert miljørettet forskning, styrke forskningsformidlingen og bidra mer for å utvide universitetenes kontaktflate mot samfunnet. I fjor kom utredningen «Framtidas museum» som beskriver målene for det store flertall av norske museer. Målet med meldingen er å utvikle museene som museumsfaglige kunnskapssentra og gjøre dem til solide organisasjoner og slagkraftige aktører i samfunnsdebatten. Meldingen bygger på erfaringene fra den såkalte Museumsreformen som hadde til hensikt å styrke museumsenhetene organisatorisk, faglig og ressursmessig.

 Gjennom denne prosessen ble ca 800 museer slått sammen til ca 80 for dermed å skape vesentlig større museumsenheter med større organisatorisk slagkraft og samlede ressurser. Museumsmeldingen har blant annet til hensikt å styrke den faglige virksomheten og risse opp mål for utviklingen av norsk museums sektor i et langsiktig perspektiv. Og ekkoet fra 2000-tallets offentlige debatt er lett hørlig i Museumsmeldingens visjoner og kravene om fornying.

 Helt sentralt står formuleringen av museenes samfunnsrolle: «Selve samfunnsrollen eller samfunnsoppdraget for museene ligger i å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser… Dette er et faglig kjernespørsmål i museene som krever kontinuerlig analyse og refleksjon.» Følger det ressurser med i kjølvannet av de politiske signalene som her gis, ligger det på sikt til rette for å utvikle demokratiske, refleksive, kunnskapsbaserte, flerkulturelle og utforskende museumsinstitusjoner. Meldingen gjør dessuten et vesentlig poeng av at «faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering» skal prege museene og at de skal «ha en aktiv samfunnsrolle». Mye gjenstår men kartet er tegnet.

 Det pågår i disse dager en lokal debatt om nye museumsetableringer i Trondheim. Det er hyggelig å se at utviklingen av museumssektoren i Trondheim diskuteres i det offentlige rom, men i fremstillingene så langt legges det opp til å skape fronter i større grad enn å se på muligheter. Museumssektoren i Trondheim har betydelig innsikt og kunnskap om sektoren som ikke kommer til uttrykk i debatten. Grovt sett er vårt inntrykk at debatten helt og holdent mangler museumsstrategisk tenkning og et helhetlig perspektiv.

 Mens debatten i Oslo-avisene var preget av kunnskap om hvilke forutsetninger som faktisk eksisterer i det lokale museumsmiljø av infrastruktur og ressurser, kompetanse og erfaring som grunnlag for å aksle nye utviklingsoppgaver, så er dette fokuset helt fraværende i de lokale fremstillingene i Trondheim. Det er synd da det hadde vært både et nyttig og konstruktivt utgangspunkt for en meningsutveksling om hva som er viktige kvaliteter å ta vare på og hva som må utvikles videre i det lokale museumsmiljøet.

 Debatten i Adresssavisen preges mer av ad hoc innlegg enn vilje til å betrakte utviklingen i et helhetligperspektiv. Detaljspørsmål om stemoderlig behandlede samlinger og private giveres frustrasjoner gjør seg selvfølgelig godt på trykk, men får i liten grad betydning i den store debatten. Det understrekes gang på gang at bare private vil bygge, så kan det offentlige drifte.

 Slike uttalelser viser at både NTNU Vitenskapsmuseet og Museene i Sør-Trøndelag har stor tillit i så måte. Men det skjer uten grunnleggende innsikt i hvilke driftsressurser, infrastruktur og bevaringskompetanse som må være tilstede for å kunne kuratere betydelige samlinger. Lanseringen av et «supermuseum» for kunst i Trondheim kommer utenpå allerede vedtatte planer om bl.a. en kunsthall i Trondheim, noe som i seg vil være ressurskrevende både med hensyn til etablering og drift.

 Det museale poenget i innspillet er en bedre tilgjengeliggjøring av private samlinger, slik at disse skal kunne kommer allmennheten til gode. Det finnes selv i dag enklere og gjennomførbare, mindre ressurskrevende og bedre faglige løsninger for dette. Det er blitt hevdet i debatten at en Bilbao-effekt kan sette Trondheim på kartet, bare man bygger stort og spektakulært nok. Dette er et stunt som museumsverdenen allerede har prøvd mange steder og som det ikke gis garanti for at kan gjenskapes i en by i Europas utkant.

 Et museum er ikke bare er en spektakulær og monumental bygning, men en organisasjon hvor det vektlegges faglig kompetanseutvikling, sikring og bevaring av museets vitenskapelige samlinger, samt at forskning og formidling hele tiden videreutvikles kvalitativt. For at museene i fremtiden skal kunne spille en viktig rolle i utviklingen av samfunnet, vil det kreve betydelige investeringer i ren drift og faglig kompetanseutvikling. Derfor forslår vi alternativt at i stedet for å bygge luftslott heller arbeides for å styrke og utvikle eksisterende forutsetninger i infrastruktur og kompetanse i tråd med de nasjonale mål og strategier som nå er satt.

 Axel.Christophersen@vm.ntnu.no