Dynamiske samspill – mennesker i landskap – NTNU Vitenskapsmuseets blogger

Minnested mellom natur og kultur
I forbindelse med universitetsmuseenes samarbeidsprosjekt DYLAN, valgte kulturminneforvaltning ved NTNU å bruke Vitenskapsmuseets undersøkelsesområde i Budalen i forbindelse med undervisning. Studentgruppa skal bruke området som utgangspunkt for utvikling av en spørreliste i samarbeid med Norsk etnologisk granskning

Veien til Budalen
Kalenderen viste 6.oktober 2009, og i Trondheim med omkringliggende områder hadde det snart regnet sammenhengende i to måneder. Dagen var satt av til ekskursjon for 1. semester master og 1. semester bachelor fra kulturminneforvaltning (KULMI) ved Dragvoll, og det var minst 20 stykker som hadde et sterkt ønske om oppholdsvær. Enkelte kunne ikke nekte for at de hadde mer enn lyst på snø, masse snø!

Landskapsvernområdet i Budalen var altså dagens mål. Turen startet med buss fra Trondheim om morgenen, og det var ikke mange som var foreberedt på det mektige landskapet som skulle møte oss en knapp time senere: Det var flere enn én som måtte trekke pusten dypt da vi tok fatt på den bratte fjellveien innover Budalen. Etter en strekning med smal vei og tett skogvekst på begge sider, åpnet plutselig ”Budalsjuvet” seg. Det var et fantastisk syn med gårder som lå og grep seg fast i de grønne fjellsidene, og med snødekte topper i bakgrunn.

Studentene søker inn i den ene museumsbygningen for å motta infornmasjon om drift og tanke bak museumssetra. — Studentene søker inn i den ene museumsbygningen

Dagens program
Programmet for dagen var firedelt, og første stopp var kirka i Budalen sentrum. Budalen kirke er ei av 10 kjente Y-formede kirker i landet, og ei av fem som fortsatt eksisterer. Kirka skal ha originalt interiør fra 1700-tallet

Neste stopp var turens mål:

Inngangen til Forrollhogna nasjonalpark og Storbekkøya museumsseter som startpunkt for en 2,5 km kultursti.
Opplegget på setra startet med en presentasjon av museumslaget og museumssetra som konsept ved styreleder Odd Vårvik. Presentasjonen foregikk inne i det som under sesong er kafé på setra.

Kultursti

Etter litt informasjon var det klart for en vandring i den 2,5 km lange kulturstien.

Første stopp var ei tjæremile. Dette er et anlegg som i dag bare vises som en ”vanndam” i terrenget, og et godt første eksempel på at man virkelig må lære seg å lese et landskap.

Aud forteller omei kullmile som vi har stoppet ved.

Neste kulturminne var ei kullmile, og for mange var det like usynlig som tjæremila fra første stopp. Her ser vi Aud og en gruppe studenter foran foten av det som er restene av kullmila.

Kontorsjef på HF, Kristen Mo, hadde med seg jordbor, og studentene fikk demonstrert hvordan jordlagene samler seg over det som én gang var kullmilas øverste lag.

Det var mange som fikk opp både pulsen og kropptemparaturen da vi tok fatt på løypas flrste stigning

De første hundre meterne var det flere stopp med korte mellomrom, og det var ikke lett å skulle holde varmen når det både var frisk temperatur og når bakken også bar preg av den siste tidas nedbør. Det var store områder med mye overvann, og det var ikke godt å si om man burde ha støvler eller vintersko, men det som i alle fall var sikkert, var at de fleste fikk varmen bedre i seg etter turen opp mot høyden av kulturstien.

Noen høydemeter lenger opp fikk vi nysnø under føttene. Enkelte spor kunne være mer skjult enn andre, men da vi kom fram til et system av fangsgroper, var det ikke til å ta feil av.

Til nå hadde stiens kulturminner i hovedsak vært av arkeologisk karakter, og ikke så konkrete som mange av kulturminnestudentene i denne gruppa kan være vant med. Kulturminnene så langt hadde vist et bredt spekter av menneskets påvirkning av naturen, men uten egentlig å være noe mer enn forhøyninger og fordypninger i bakken. Fra nå av på stien ble det i hovedsak bygninger og etter hvert bygningsrester som skulle prege minnene.

Masterstudentene hadde tidligere i måneden utført en inngående tilstandsanalyse av flere bygninger ved to gårder i Hegra, og mange av oss fikk virkelig se hvor mye vi hadde lært på dette feltarbeidet. Når vi nå kom til høyløer og seterbygninger som en del av kulturstien, var vi ikke seine med å se etter spor og materialtekniske detaljer som kunne fortelle oss ett og annet. Det ble fort høylytte diskusjoner omkring begreper, årsak og ikke minst tilstand – og jeg tror mange fikk følelsen av å komme til ”sine grupper” kulturminner.

Etter flere stående byggverk kom vi etter hvert til det som bare var rester etter ei seterbu. Her sto det en gammel ovn fra Trolla bruk, og man fant restene etter en grunnmur. Begge deler var rester etter det som en gang har vært tilholdssted for budeier og produksjonssted i form av melkeforedling.

”Minnelandskap” var ordet som ble brukt, og dette var virkelig som et minnelandskap å regne. Det var noe ved dette stedet som jeg tror rørte ved de fleste av oss – her hadde bare ting fått stå og dø i skjønnhet. Ikke engang skiltet som skulle tilsi hva vi sto ovenfor, hadde klart å holdt seg oppe.

Det kan se ut til at bua har hatt en størrelse på omtrent 8×5 meter. Trolig har det vært stue i den ene enden og masstu i den andre.

Gruppa med studenter og lærere står her samlet inne i en liten del av bua, med trollaovnen i forgrunn.

Tilbake på museumssetra var det klart for en lunsjpause før vi tok fatt på dagens siste oppgave.

Dagens siste oppgave besto i en enklere tilstandsrapportering. Jørn Solli ved Antikvarisk verksted på Røros har det siste året gjennomført en tilstandsanalyse av bebyggelsen på museumssetra, og den rykende ferske rapporten kom omtrent samtidig med vår tur til Budalen. Nå skulle masterstudentene, med litt erfaring fra tilstandsanalyse, sammen med de helt ferske bachelorstudentene, sammenholde rapportens konklusjoner med bygningenes faktiske tilstand. Oppgaven gjorde oss bedre kjent med hvert enkelt av husene, og var et tjenelig samarbeid for alle parter.

Studentene fikk et innblikk i samspillet mellom menneske og natur – hvordan vi har påvirket omgivelsene, og med hvilket resultat. Det er ikke bare den aktive og bevisste påvirkningen, men også den påvirkningen som skjer som resultat av passivitet, og til sist en påvirkning gjennom vårt møte med landskapet – vår oppfattelse av det vi ser, og hvordan hver enkelt av oss påvirkes og gjensidig lar landskapet bli påvirket.

Et prosjekt som DYLAN er en viktig innfallsvinkel for oss som kulturminneforvaltningsstudenter. Ikke minst er det viktig å engasjere studenter i et forskningsprosjekt: På den måten kan man skape en større sirkumferens av interesserte og engasjerte. Flere kan ta del og flere kan få mer – for oss på KULMI er DYLAN et veldig inspirerende prosjekt, og det kan absolutt være et sted hvor vi kan ønske oss praksis på masteren.

Mari Søbstad Amundsen, master kulturminneforvaltning