I år 2000 ble den pyreneiske fjellgeita offisielt erklært utryddet, men tidligere i år klarte spanske forskere å klone frem et levende individ av denne arten basert på gamle nedfrosne hudprøver. Geita døde riktignok kort tid etter fødsel, men dette er enda et eksempel på at gjenoppliving av utryddede arter kan bli mulig en dag. Det kan derfor være god grunn til å ta vare på arvestoff og vevsprøver fra utrydningstruede arter i årene fremover.

Muligheten for reintroduksjon av utryddede arter er en av årsakene til at Vitenskapsmuseet og HUNT biobank opprettet ColdGene i 2008. Ved å lagre genetisk materiale og levende vev (for eksempel frø) fra rødlistede arter så kan vi kanskje sikre overlevelsen til arter som har gått tapt. En slik genomisk biobank er et av flere tiltak for å bevare norsk natur.

Men hvilken norsk natur er det egentlig vi ønsker å ta vare på? Er det dagens artssammensetning vi skal ha som utgangspunkt? Eller bør vi ha et videre perspektiv, og også ta ansvar for arter som tidligere har levd i vår del av verden? Flere universitetsmiljøer i USA ønsker nå å introdusere truede afrikanske arter til deler av Amerika. I perioden fra ca 40,000 til 10,000 år siden levde det for eksempel løver i Los Angeles, og introduksjon av afrikanske løver til LA er dermed ikke så galt i et historisk perspektiv, og det kan bidra til å sikre fremtidig overlevelse av arten. Det er lite hensiktsmessig å forsøke å reintrodusere alle slags arter som en gang har levd i et område. Det vil kunne gi et realt økologisk armageddon. Men slike tiltak bør kanskje vurderes for et begrenset antall utrydningstruede arter av stor miljømessig verdi, slike som elefanten og tigeren.

Også allerede utdødde arter vil i fremtiden antagelig kunne vurderes gjenfødt og reintrodusert til naturlige forhold. Ikke alle, men de mest betydningsfulle, de aller helligste, så å si. Da bør vi kjenne vår besøkelsestid. Et nesten fullstendig sekvensert mammutgenomet ble publisert i fjor, og vi er kanskje ikke så fryktelig mange år unna fødselen til det første mammutbarnet på mange tusen år. Den dagen dette skjer, om det er 5, 10 eller 100 år frem i tid, så bør vi forsøke å utvikle en mammutkoloni på Dovrefjell. La det koste hva det vil. Mammuten kommer tilbake, ikke for å dømme levende og døde, men for å gjenskape norsk fauna slik den bør være.

Så gjenstår det å se om sauenæringen kan leve med sabeltigre.