NTNU Vitenskapsmuseets blogger
Det er noe med den steinen
Det er noe med den steinen, eller som Borghild Lundeby uttrykker det i gårsdagens kronikk i Adresseavisen: «Hva er det som skjer?». I kronikken setter Lundeby problematikken omkring steinens fortolkning, historikk og bruk inn i en forståelsesramme som både er inkluderende og perspektiverende.
Grepet som er tatt er velkjent innenfor bl.a. moderne litteraturteori, hvor man forholder seg til «det som skal forstås» på tre prinsipielt ulike måter, nemlig epistemisk (som angår den sikre viten, red.anm.), etisk og estetisk. Den litterære modernismen har skapt et behov for å tenke over hva som er litteraturens egenskaper og hensikter, og dette har i vår tid fått stor betydning også for hvordan en tilnærmer seg historiske fenomen; hvordan man forklarer dem og hvilken mening og forståelse man tilskriver dem.
I dette tilfellet er det Olavssteinen «som skal forstås». Kjernen i problemstillingen omkring denne steinen er at den ikke bare er en stein som kan bestemmes og dermed gis en forståelse ut fra geologiske kriterier. Den er i tillegg til sin geologiske struktur og geografiske bestemmelse forbundet med en historikk som rommer en rekke til dels motstridende, i beste fall flertydige, fortellinger, som er knyttet til steinens fortidige og nåtidige situasjon. Dette er interessant!
I kronikken sammenlignes denne situasjonen med «middelalderens mytedannelse». Ser vi bort fra at mytedannelse ikke bare er noe som skjedde i middelalderen, men alltid skjer og til alle tider, er det ingen dum sammenligning. En slik innfallsvinkel gjør det nemlig lettere å forstå at fortellingene om Olavssteinen har en likeverdig (men ikke nødvendigvis like betydningsfull) epistemisk, etisk og estetisk relevans for alle de forskjellige miljøer og enkeltpersoner som inntil nå har deltatt i diskusjonene. Det som er viktig i denne diskusjonen, er nettopp at den rommer både epistemiske og etiske elementer som knytter steinen til vilje og handlinger som har betydning for hvorledes steinen håndteres og forstås i et videre samfunnsperspektiv. De estetiske elementene knytter steinens fortellinger først og fremst opp mot våre menneskelige følelser og dens evne til å røre ved individuelle eller kollektive emosjoner gjennom sin form, skjønnhet, autentisitet eller originalitet.
Det er viktig å forstå at mytene, som er religiøse eller kulturelle kollektive fortellinger som tas for gitt innenfor en bestemt kulturell, sosial og historisk kontekst, kan være like betydningsfulle som realitetene, i alle fall når det handler om å finne svar og sammenhenger i «de store spørsmål i livet». Det blir litt som forholdet mellom drøm og virkelighet: Drømmer foregår inne i hodet på oss og der svever de rundt som uvirkelige skyer, men allikevel er drømmenes innhold nært knyttet opp til våre liv, og i mange tilfeller påvirker de også våre liv, direkte og indirekte. Hvor går egentlig skillet mellom drøm og virkelighet? Analytisk er selvfølgelig dette skillet viktig, men ikke nødvendigvis i forhold til vår adferd eller selvforståelse, snarere tvert imot.
Mange historikere før oss kan vise til livsverk hvor det viktigste nettopp har vært å skille historiens mytedannelser fra de historiske realitetene. Det er konstruert mange gode historier ut fra dette, men samtidig har forskerne i dag dannet seg en mye større forståelse for at mytene har en virkningshistorie som er vel så viktig for å beskrive og forstå fortidige hendelsesforløp og forhold. Forholdet mellom myte og virkelighet er til stede, men i en «oppløst form», og dermed skapes rom for den uendelige mangetydigheten som fortiden bærer i seg og som fremtiden, i alt sitt mulige mangfold, kan realisere.
La derfor Olavssteinens mange fortellinger få leve og blomstre der de hører hjemme, der de oppleves meningsfulle og slik at den fortsatt kan være en rik kilde til nye epistemiske, etiske og estetiske opplevelser – uavhengig om den har ligget i et steinfundament for Stiklestad kirke, under et alter, i en hage, i en museumsmonter eller på et kontor. Olavssteinen er død, leve Olavssteinen!
Fra Adresseavisen 25.06.2009