Vitenskapsmuseets blogger

Arter

By Torbjørn Ekrem
Stor humleflue, en karakteristisk art i vår fauna. Foto: Torbjørn Ekrem (cc-by-sa)
Stor humleflue, en karakteristisk art i vår fauna. Foto: Torbjørn Ekrem (cc-by-sa)

De kommer i alle varianter: fargerike, blasse, nye, gamle, rødlistede, sjeldne, fremmede, invaderende, spennende og kryptiske. De har vært studert i ualminnelige tider og alle har en hvis formening om hva en art er. En elg er ikke en hjort, geitrams er forskjellig fra blåveis og vi mennesker er noe annet enn våre nærmeste slektninger sjimpansene. Men hva er det egentlig som gjør en art til en art? Kanskje er det et av de mest omdiskuterte temaene i biologien og mange forklaringer har sett dagens lys i årenes løp. Noen ganske objektive, andre heller sterkt avhengig av øynene som ser. Felles for dem alle er at de ikke er perfekt universelle. – Og at de har en eller flere ulemper.

Ta for eksempel det biologiske artsbegrep som sier at en art er en samling individer som formerer seg og får fruktbart avkom og som ikke gjør dette med individer av andre arter. Det vil si: arter er reproduktivt adskilte fra hverandre, de er ikke kompatible. Vel og bra, kanskje, men hva med arter som ikke formerer seg seksuelt? Og hva med arter som uansett er isolert geografisk, kanskje med et helt Atlanterhav mellom seg? Og hvor praktisk er det egentlig å gjøre formeringsforsøk hver gang en skal definere en art? Disse spørsmålene har gjort at vi gjerne tyr til andre verktøy for å skille arter. Og kanskje tar vi noen snarveier eller bruker karakterer som en antar er resultat av reproduktiv adskillelse. Som for eksempel form og farge og genitalienes utseende. Uansett, det er ofte ingen vei utenom subjektive vurderinger om en skal identifisere og skille noen hundre arter i et kartleggingsprosjekt! Det er her vår erfaring og kjennskap til eksisterende literatur blir uvurderlig og hvor tilgang til referansemateriale i vitenskapelige samlinger blir verdifullt.

Av og til strekker ikke utseende til heller. Mange arter er så like at de ikke kan skilles hverken på utvendig eller innvendig utseende. Dette er såkalte kryptiske arter, og årsaken til at de er så like kan være mange. Alt håp om korrekt definering og identifisering av disse artene er allikevel ikke ute. Ulike organismers arvestoff (DNA) har kjennetegn som kan benyttes til å skille arter som ellers ser helt like ut. Det er dette som er prinsippet bak såkalt DNA-strekkoding – identifisering av arter basert på korte, standardiserte biter av organismers arvestoff. Med ulike dataprogrammer kan en så analysere utvekslingen av DNA mellom individer innenfor og mellom arter og på den måten komme nærmere svaret på om disse artene er genetisk adskilte eller om det finnes genflyt mellom dem. Bevarte ulikheter i arvestoffet kan være resultatet av et naturlig forplantningsskille over tid og gi oss et bilde av det kanskje mest grunnleggende elementet i artsdannelse: arv i adskilte evolusjonære linjer.

 

Tovingefamilien fjærmygg inneholder mange kryptiske arter. Foto: Torbjørn Ekrem (cc-by-sa)
Tovingefamilien fjærmygg inneholder mange kryptiske arter. Foto: Torbjørn Ekrem (cc-by-sa)