Runebommen på NTNU Vitenskapsmuseet

Som de fleste andre runebommer så har eksempelet på NTNU Vitenskapsmuseet en ramme av mørkt tre. På selve trommen er det trukket et reinsdyrskinn over, der det er malt på forskjellige figurer med reinsdyrblod. Det mest brukte symbolet er en rombeformet sol. Figurene er malt på i to rader; de øverste står for de regjerende gudene, og den nederste står for hendelser i livet deres. ^[1]

Det er en hammer utstilt sammen med runebommen, som trolig er laget av reinhorn, ettersom dette er vanlig etter gamle tradisjoner. ^[2]

Runebommen som er på NTNU Vitenskapsmuseet er en del av Gunnerus naturaliesamling. Biskop Johan Gunnerus var med på å etablere Norges første vitenskaplig institusjon. Johan Gunnerus ble født i 1718 og døde i 1773. Han var biskop i Trondheims stift i 15 år. ^[3]

Bruk av runebommen

Runebommen på NTNU Vitenskapsmuseet

Runebommen er ofte brukt under ofring og rituelle samlinger. Trommen ble brukt under joik og sjamanisme som begge er vanelig for samene. Joik er en form for sang, og sjamanisme er et ritual der samene forsøker å få kontakt med gudene. Sjamanen er et menneskelig medium som kan få kontakt med Gudene.

De brukte å gi bein og horn av hvit rein som ofring til sola og for å ære gudene. Dette skulle sikre dem lykke og glede med resten av livet. ^[4]

1. ^[1]Samitour om The Ritual Drum (runebomme)↩
2. ^[2]Store norske leksikon om runebomme↩
3. ^[3]«Biskop i beste opplysningsånd.» NTNU Gunnerusbiblioteket↩
4. ^[4]Samitour om The Ritual Drum (runebomme)↩

Disse to, Johan Ernst Gunnerus og Carl von Linné, skulle bli årelange brevvekslere – og legge grunnlaget for mye av det vi fremdeles finner i våre florabøker.

Alm (Ulmus glabra) fra Levanger kommune, 1769.

Gunnerus’ herbarium kan regnes som Norges første vitenskapelige plantesamling. ^[1]

Over 3000 objekter er bevart i herbariet, som omfatter 784 arter. Alle skannet i høy kvalitet. De fleste er samlet i det nordenfjellske Norge, mange av biskopen selv på hans visitaser. ^[2]

I 1761, året etter at han var med på å stifte Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, skrev biskop Gunnerus sitt første brev til Linné.

I årene som kommer, sender Gunnerus planter og dyr til Linné, som på sin side takker med å kalle opp planteslekten Gunnera etter Nidaros-bispen.

Gunnerus var sentral i utgivelsen av Selskabets Skrifter. I mars 1764 skrev Linné, etter å ha fått det andre Skrifter-bindet:

”Hva De selv har skrevet, får mine tenner til å løpe i vann; Deres verker er så vakre, så fullendte og elegante at jeg knapt noen sinne har lest noe med større glede; for De fremstiller naturgjenstandene så anskuelig at jeg synes å se dem selv med egne øyne og føle dem med hendene”. ^[3]

Og biskopens pressede planter er blitt skannet og registrert ark for ark som del av NTNU Vitenskapsmuseets Revita-prosjekt: museets tiårige plan for sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av de vitenskapelige samlingene.

Brevvekslingen mellom Johan Ernst Gunnerus og Carl von Linné er også omtalt i heftet Bli med ut! nummer 10.^[4]

Noen av arket fra Gunnerusherbariet er utstilt i “1760 – Vitenskap i verdens utkant” på NTNU Vitenskapsmuseet.

1. ^[1]Tove Eivindsen “Biskopens blomster” på Forskning.no ↩
2. ^[2] Noe av Gunnerusherbariet på Flickr ↩
3. ^[3] Bok: Arild Stubhaug: Den lange linjen. Historien om Videnskabsselskabet i Trondheim. Tapir Akademisk Forlag, 2010. ↩
4. ^[4] Hefte: Kaare Aagaard: «Et forvirrende mangfold» S. 9–13 i P.G. Thingstad (red.) Livets utvikling! Bli med ut! 10. Tapir Akademisk Forlag, 2009. ↩