Den fargerike soldataraen i Vitenskapsmuseets utstilling

De lange halefjærene er burgunderrøde og turkise. Hodet er svart og rødt med nakne partier. Nebbet er svart. Føttene er grå. ^[1]

Soldataraen lever i Mexico og sentralamerikas subtropiske skoger hvor den livnærer seg av frø, nøtter, bær og frukt som den finner i tretoppene. ^[2]

Soldataraens spredning. Bildet tatt fra den internasjonale rødlistens sider.

Soldataraen lever i store flokker på opptil 40 individer, men kan også leve i par eller små familier. Soldataraen hekker vanligvis fra januar til mars. Den legger da 4 egg og ruger i 26-28 dager.  ^[3]

Det er vanlig å anta at navnet soldatara kommer av at europeiske soldater var de første som tok med seg fuglene til Europa. ^[4]

I dag er soldataraen fremdeles brukt som kjæledyr, men i begrenset omfang da arten ligger i den internasjonale rødlisten over truede fuglearter. På grunn av utstrakt fangst og skoghogst blir soldataraens hekkeområde svært begrenset og livsgrunnlaget deres tynt. ^[5]

NTNU Vitenskapsmuseet har bevart noen av sine gamle utstillinger. En av disse er Trøndelagsdioramaet fra 1960, med fugler i trønderske landskapstyper. På en furustamme i denne naturtro kulissen sitter en gjøk. Det finnes 127 arter av gjøk i verden, men bare to av disse hekker i Europa, og bare en av dem er vanlig i Norge, Cuculus canorus.

Gjøken er på størrelse med en due, og hannfuglen har karakteristiske mørke og lyse striper på undersiden. Hunnen kan enten ligne på hannen, eller ha rødbrun fjærdrakt. Gjøken finnes i alle typer skog, bortsett fra tett nåleskog, og også i åpent landskap. Men den er sjelden på høyfjellet. I Norge er det heipipelerka som er mest utsatt for gjøkens parasittiske egglegging, og de to fugleartene har derfor i stor grad sammenfallende habitat.^[1]

I trestammen sitter en gjøk. Bildet er fra NTNU Vitenskapmuseets Trøndelagsdiorama.

Ikke alle, men mange av gjøkartene i verden, er helt avhengig av andre fuglearter for å føre sine egne gener videre, siden de legger egget sitt i andre fuglers reir. Ved å herme best mulig etter vertsfuglens eggfarge, har gjøken større sjanse for at den utvalgte fuglemoren ikke oppdager gjøkegget blant sine egne.

Denne egenskapen har gjøken utviklet gjennom evolusjon over lang tid, og det fører til en kamp mellom gjøken og vertsfuglen: Gjøken hermer best mulig, mens vertsfuglen lager egg som er mest mulig identiske, slik at den lettere oppdager gjøkegget og kan kaste det ut av redet sitt. De gjøkene som har de beste eggetterlikningene, overlever gjennom naturlig seleksjon. Gjøken er en god indikator på endringer i naturen, siden gjøkbestanden reflekterer bestanden av vertsfugler.^{[2] [3]}

Hvis du vil se tidligere observasjoner av gjøk i ditt lokalmiljø, eller vil registrere dine egne observasjoner, kan du bruke Artsdatabankens Artsobservasjoner.

1. ^[1]Artikkelen ”Gjøk”, Norsk Ornitologisk Forening, 28.04.2009↩
2. ^[2]Artikkelen ”Gjøk”, Norsk Ornitologisk Forening, 28.04.2009↩
3. ^[3]Artikkelen ”Tøft for gjøken”, Forskning.no, 11.03.2010↩