1. ^[1] Signet T12961↩
2. ^[2]Det store norske leksikon Signet ↩
3. ^[3]Wikipedia Signet ↩

Helleristningsstein fra utstillingen "Midt-Norges forhistorie" på Vitenskapsmuseet i Trondheim

Denne helleristningsteinen er en av flere steiner som er funnet ved Selbustranda. Den første av de ble funnet på gården Engan i 1930. Oppdagelsene av de andre ble mest funnet rundt 1947-48. Disse ble funnet fort mest på grunn av lav vannstand akkurat i denne perioden. Den lave vannstanden førte til at mennesker vandret rundt stranden på en annen måte enn før. De kjente steinene er forholdsvis ganske små, med 1 til 1 og en halv kvadratmeter. På steinene finnes det i alt 6 forskjellige motiv. Som sagt har denne steinen to båter som står over hverandre, og over hver båt er det konsentriske ringer. En av båttypene på steinene er identifisert som den klassiske bronsealdertypen, derfor kan vi vite når helleristningene ble laget.^[1]

Den røde malingen er malt på i vår tid for å vise bedre hva det er bilde av. Slik var det ikke før de ble oppdaget og gjorde det vanskelig å skille helleristninger med vanlige steiner. Dette var fordi vannet skapte slitasje på motivet og det ble mer uklart.^[2]

Helleristninger er bilder av mennesker, dyr, gjenstander og symboler. Det er hugd, skåret, slipt eller malt på bergflater og ofte på store steiner. I dette tilfellet er helleristningen hugd inn på en løs steinblokk. De nordiske helleristningene har to hovedkomplekser. De har veideristningene som er knyttet til jegernes kultur og de har også de som kalles jordbruksristninger. Jordbruksristninger har sin bakgrunn i bondens kultur. Vår helleristning er en jordbruksristning fordi de ble laget under bronsealderen. De nordiske helleristninger er veldig motivrike og stilmessige varierte.^[3]

1. ^[1] SPOR 2004 Nr. 1↩
2. ^[2]Selbu kommune om helleristninger↩
3. ^[3]Generelt om helleristninger↩

Om sverdet

Sverdet til høyre er sverdet funnet i Vik i Gundbrandsdalen.

Bladet på sverdet, også kalt ”klingen” er 31 tommer som tilsvarer 78,74 cm og furen på sverdet er ca 5,08 cm. Furen er fordypningen i sverdets klinge. Det har aldri vært noen knapp på dette sverdet. Knappen sitter vanligvis øverst på sverdets grep. I vikingtiden var det vanlig å begrave menn og kvinner med gjenstander fra hverdagslivet. I mannsgraver finnes gjerne hele våpensett. De fleste sverdene som er funnet er rustne og oppsmuldret etter å ha ligget lenge i jord. Dette sverdet derimot, ble funnet på en gård og har antagelig aldri ligget i jorden. Det er derfor det er så godt bevart. Sverdet ser du ved NTNU Vitenskapsmuseet i ustillingen ”fra Noas ark til dobbel helix.” ^{[1] [2]}

Her kan du se en høvdingbegravelse fra vikingtiden i et utdrag av animasjonsfilmen «Det brente skipet», laget av Arkikon.

De ulike delene på sverdet.

 Tegningen stammer herfra

Vikingsverd
Formene på vikingsverdene fulgte den europeiske moten. På tokt i Frankriket stjal vikingene franske sverd, som norske smeder etterlignet, for sverdene måtte være like gode som fiendene sine. Hvis et sverd er tveegget kan det både være fra Frankrike og Norge, mens hvis sverdet er enegget er sverdet laget av en norsk smed. At et sverd er tveegget betyr at sverdet er skarpt på begge sidene og hvis det er enegget er det bare skarpt på den ene siden. Vikingsverdene er rette og har lite utsmykning i forhold til sverd fra andre tidsepoker. ^[3] [4]

Vikingtid – en periode i yngre jernalder
Vikingtiden utgjør siste del av tidsepoken yngre jernalder, som strakte seg fra 570-1050. De første 200 årene kalles merovingertid, mens perioden fra ca 800-1050 er bedre kjent som vikingtid. Vikingtiden er den siste forhistoriske perioden og markerer overgangen til historisk tid og middelalder med et kristent verdensbilde. I hele yngre jernalder var jordbruk, jakt og fiske leveveien for de fleste. Det var en tydelig samfunnspyramide med slaver nederst og høvdinger eller konger på toppen. Redskapene fra den eldre jernalder til den yngre forandret seg ikke mye, men man kan se tydelig forskjell på utsmykning og dekor på for eksempel sverd og smykker. ^[5] [6]

1. ^[1]Universitetsmuseenes arkeologidatabase↩
2. ^[2] Wikipedia om knivblad↩
3. ^[3] Store norske leksikon – sverdenes utvikling  ↩
4. ^[4]Store norske leksikon – om sverd↩
5. ^[5] Store norske leksikon – om yngre jernalder ↩
6. ^[6] Store norske leksikon – om vikingtid↩

Runebommen på NTNU Vitenskapsmuseet

Som de fleste andre runebommer så har eksempelet på NTNU Vitenskapsmuseet en ramme av mørkt tre. På selve trommen er det trukket et reinsdyrskinn over, der det er malt på forskjellige figurer med reinsdyrblod. Det mest brukte symbolet er en rombeformet sol. Figurene er malt på i to rader; de øverste står for de regjerende gudene, og den nederste står for hendelser i livet deres. ^[1]

Det er en hammer utstilt sammen med runebommen, som trolig er laget av reinhorn, ettersom dette er vanlig etter gamle tradisjoner. ^[2]

Runebommen som er på NTNU Vitenskapsmuseet er en del av Gunnerus naturaliesamling. Biskop Johan Gunnerus var med på å etablere Norges første vitenskaplig institusjon. Johan Gunnerus ble født i 1718 og døde i 1773. Han var biskop i Trondheims stift i 15 år. ^[3]

Bruk av runebommen

Runebommen på NTNU Vitenskapsmuseet

Runebommen er ofte brukt under ofring og rituelle samlinger. Trommen ble brukt under joik og sjamanisme som begge er vanelig for samene. Joik er en form for sang, og sjamanisme er et ritual der samene forsøker å få kontakt med gudene. Sjamanen er et menneskelig medium som kan få kontakt med Gudene.

De brukte å gi bein og horn av hvit rein som ofring til sola og for å ære gudene. Dette skulle sikre dem lykke og glede med resten av livet. ^[4]

1. ^[1]Samitour om The Ritual Drum (runebomme)↩
2. ^[2]Store norske leksikon om runebomme↩
3. ^[3]«Biskop i beste opplysningsånd.» NTNU Gunnerusbiblioteket↩
4. ^[4]Samitour om The Ritual Drum (runebomme)↩

Div. primstaver "Vitenskap i verdens utkant" utstilt på Vitenskapsmuseet

Primstaven er en stav på ca 50-80cm, som viser dagene i den gregorianske kalenderen. Den ble tatt i bruk på slutten av 1400-tallet, og mange mener den stammet fra den enda eldre runekalenderen. Primstaven ble etter hvert avløst av den trykte kalenderformen vi kjenner i dag, med dager, uker og måneder. ^{[1] [2]}

På vitenskapsmuseet i Trondheim er det stilt ut 15 forskjellige primstaver. Noen av dem er store, og andre litt mindre. De har også forskjellige former, de fleste er flate og avlange, mens noen få av dem har en oval form med et hull i midten. De fleste primstavene i utstillingen dateres til slutten av 1700- tallet ^[3].

1. ^[1] Wikipedia/Primstav ↩
2. ^[2] SNL/Primstav ↩
3. ^[3] «Vitenskap i verdens utkant»/Primstaver» ↩

Spannformete leirkar

De små karene ble laget av leire iblandet små partikler asbest eller knust kleberstein. De hadde en karakteristisk form med flat bunn, og en svakt buet vegg som ble dekorert med ulike mønstre ^[1].

Det finnes til sammen ti spannformete leirkar i utstillingen Midt-Norges forhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Spannformet leirkar fra Hol, Inderøy (T 9840). Foto: Heidi Mjelva Breivik

Dette karet fra Hol på Inderøy i Nord-Trøndelag er laget av asbestholdig leire, og dekorert med horisontale og vertikale ribbemønstre – et typisk dekorskjema for denne typen keramikkar. Det er 12 cm høyt og 14 cm på det bredeste. Karet stammer fra en rik kvinnegrav som også inneholdt spenner, smykker og håndverksredskaper ^[2].

Vi er litt usikre på hva de spannformete leirkarene ble brukt til. Noen mener de kan ha blitt benyttet under matlaging eller som drikkekar, som gravurne, eller som emballasje i forbindelse med eksport av råvarer. Karet kan også ha hatt blitt brukt i mer spesielle sammenhenger, for eksempel ved religiøse eller rituelle begivenheter.

1. ^[1]Åpen arkeologi om spannformete leirkar↩
2. ^[2]Det spannformete leirkaret fra Hol i Universitetsmuseenes arkeologisamlinger↩

Steinøksa er fotografert av Per Fredriksen på NTNU Vitenskapsmuseet, og finnes i fotosamlingen. Skafthulløksa er fra yngre steinalder, cirka 5000 år gammel.

Usb-kabelen er fotografert av Paolo Ferla, som har delt bildet via Stock.XCHNG.

Mer om øksa, hentet fra gjenstandsdatabasen:

«Økse eller hammer af sten med skafthul, 7,5 cm. lang, 5 cm. tyk over skafthullet, indtil 2,5 cm. bred. De bredere sider hvælvede; disse synes slebne, medens smalsiderne kun er tilhakkede. Eggen ganske smal, næsten nebformet, nakken jevnt rundet. Hullet, som er boret fra begge sider, er kun 1 cm. i tverm. i midten, men yderst omtr. 2,5 cm., anbragt noget ovenfor midten. Eggen bærer præg af at være noget slidt. F. paa  Botngaarden i Bjugn (matr.nr. 1627000200000).»