Villsvin bruker sine gode luktesans aktivt for å finne føde og for å oppdage andre rovdyr. Den gode luktesansen hjelper villsvinet til å oppdage mat gjemt under bakken, men det gjør dem også til skadedyr for bønder når de finner/ødelegger dyrket mark. ^[3]

1. ^[1]Artsdatabanken↩
2. ^[2]NTNU-rapport om villsvin↩
3. ^[3]Fredrik Myhre om villsvin↩
4. ^[4]Fredrik Myhre om villsvin↩

1. ^[1] Signet T12961↩
2. ^[2]Det store norske leksikon Signet ↩
3. ^[3]Wikipedia Signet ↩

Sibirtigeren er omtrendt 1,5 meter høy over hodet, og nesten 3 meter lang. Halen utgjør 1 meter av den totale lengden. Den er gylden brun med tynne, brunsvarte striper. Den er lysere mot undersiden, og mørkere på ryggen. Stripene er også mørkere på ryggen og lysere under. Tigeren har klare, grønngule øyne. Potene er store og kraftige med klør. Den har fem klør på hver forpote og fire på hver bakpote. 

Sibirtigeren (Panthera tigris altaica)er en underart av tigeren. Tigere spiser kjøtt, altså er sibirtigeren et rovdyr. Den er det største kattedyret som er i live i dag, og kan ha en vekt på over 300 kg. ^[1] Det er 400-500 ville sibirtigere i verden. På grunn av jakt de siste hundre årene, er rasen blitt redusert fra flere tusen. ^[2] Sibirtigeren er derfor utrydningstruet. ^[3]

De lever for det meste i Øst-Russland, og noen rundt grensene i Nord-Kina og Nord-Korea. (Uvisst om de fortsatt lever i Nord-Korea). Sibirtigerene trenger et stort leveområde for å opprettholde antallet individer, fordi det er generell mangel på byttedyr. ^[4] En sulten tiger kan spise opptil 27 kg kjøtt på en natt, selv om de vanligvis spiser mindre. Tigeren prøver å unngå mennesker, men hvis den møter på et menneske, kan den være veldig farlig. ^[5]

Sibirtigerne lever i et klima som har både varme og kulde. For å overleve vinteren har den lang pels og et lag av fett som gjør at den kan være lenge i kulden. Den har store poter som fungerer som vintersko. ^[6]

For å markere territoriet sitt, markerer både hunne og hannene ved å urinere, eller skrape med klørne sine på trær. Tigerne bruker lang tid på å jakte, fordi det er sjeldent de får tak i et bytte. ^[7]

Kroppsdeler av tiger blir brukt til tradisjonelle kinesiske medisiner. ^[8]

1. ^[1] Store Norske Leksikon om Sibirtigeren ↩
2. ^[2] National Geographic om Sibirtigeren ↩
3. ^[3] IUCN med en liste over utryddningstruede arter ↩
4. ^[4]Amur presenterer leoparder og tigere i villmarken ↩
5. ^[5] National Geographic om Siberiatigeren ↩
6. ^[6]Amur presenterer leoparder og tigere i villmarken ↩
7. ^[7] Wonderclub om Vidundrene i verden ↩
8. ^[8]National Geographic om Sibirtigeren ↩

 Utseende

Gaupa på NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Amalie Spilsberg

Gaupa har brun-oransje pels med mørkebrune flekker. Halen er kort med en svart tupp.

Den har en kroppslengde på 70-120 cm og har en kroppsvekt på 20 kg. Den har et lite hode i forhold til kroppen. Man kan skille mellom flere ulike typer gauper, ved å studere pelsen. ”Kattegaupe” har masse flekker, ”revegaupe” har kun flekker på føttene og ”ulvegaupe” er flest flekker på ryggen. ^[1]

Leveområder
Gaupa finnes i områder i Vest-Europa, rundt Stillehavskysten, og i Nord-Amerika. Den finnes også i skogsområder i Norge, og opp til Finnmark. Gaupa forekommer på alle kontinentene, bortsett fra Australia. Gaupa er en rovdyrart og hører til kattefamilien. Arten er også den eneste viltlevende kattedyret i Nord-Europa. ^[2]

Gaupene lever over stort område. Leveområdene til en hunngaupe med unger, er ca. 500 km². Områdene til enslige hanner, er tre ganger større. ^[3]

Næringskilde

Foto: Philip MacKenzie. www.sxc.hu

Gaupa er en dyktig jeger. Den sniker seg innpå byttet, og gir heller opp hvis den ikke lykkes etter første forsøk. På grunn av sin hurtighet er den den mest effektive jegeren i skogen, etter mennesket. Gaupa lever av pattedyr, spesielt  hare, rev, rådyr, sau og geit, men også fugl. Gaupebestanden i Norge består av ca. 300 dyr (2005), og den er derfor utrydningstruet. Dette skyldes både ulovelig jakt og for høye fellingskvoter. ^[4] [5]

1. ^[1]Store norske leksikon om gaupe↩
2. ^[2]Store norske leksikon om gaupe↩
3. ^[3]World Wide Fund for Nature om gaupe↩
4. ^[4]«Gaupa i fare.» GEMINI: Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF↩
5. ^[5]World Wide Fund for Nature om gaupe↩

Anakonda (det vitenskapelige navnet er Eunectes murinus) er en kvelerslange. Anakondaen tilhører Boaslangenes familie (Boidae).

Anakondaen lever i sumpområder nær Amazonaselven. Den lever for det meste i vann, og graver seg ned i grøfter når det er tørke, for å holde kroppstempetaturen nede. Når anakondaen fanger et bytte, drar den byttet med seg ned under vann, og drukner dyret. Jakter derimot ankondaen på land må den kun ty til rå muskelkraft. Den spiser imidlertid også fisk. Vanlige bytter er pekarier (navlesvin), hjorter og til og med små kaimaner. Anakondaen legger egg. ^[1]

Anakondaen på NTNU Vitenskapsmuseet

En anakonda kan leve i opptil 50 år, og de vokser hele livet. Anakonda er verdens tyngste slange, og den vokser hele livet. Den største registrerte anakondaen var 450kg tung og 11,43 meter lang, men det finnes også rapporter om anakondaer som har vært hele 13 meter lang. ^[2]

Anakondaen dreper effektivt med sitt kraftige bitt og sterke muskler. Den kveiler seg fast i byttedyrene og kveler med sine kraftige kroppsmuskler. Anakondaen skiller seg ut som kveleslange fra giftslanger ved at den har mange små tenner og ingen gift. Tennene brukes i motsetning til giftslanger, til å holde fast byttet. En anakonda, som alle andre slanger, svelger byttet sitt helt. Anakondaen jakter som oftest annenhver måned. Grunnen til det er at den sluker hele dyr som blir presset nedover i magesekken ved hjelp av kroppsmusklene. Anakondaen kan sluke dyr mange ganger større enn en selv, ved å hekte av kjevene for å utvide gapet. Den spiser så sjelden fordi den bruker veldig lang tid på fordøye byttedyrene. Denne filmen viser det som er forklart over.

Anakondaen er av mange fryktet for å spise mennesker. Fakta er at en anakonda sjeldent angriper mennesker, mest på grunn av skulderbredden til en voksen mann/kvinne, som gjør det praktisk talt umulig for en anakonda å svelge det. Det er derimot blitt rapportert om hendelser hvor anakondaer har angrepet barn. Austin Stevens (reptildyrekspert) har derimot funnet en anakonda som er stor nok til å sluke et menneske, så det er mulig at det har skjedd. ^[3]

Anakondaen lever for det meste i elve- og sumpområdene, i Amazonas, i Orinoco-dalen og i Guyana-området. De regnes som drevne svømmere, og lever for det meste av andre vanndyr, men kan også ta landdyr som bl.a hjort og villsvin. Anakondaen regnes ikke som en giftig slange , men derimot en kvelerslange som kveler sine bytter med sterk muskelkraft. Anakondaen er ikke truet av andre dyr, men trusselen ligger i ødelagte leveområder. Slik som at regnskogen hugges ned, og sumpområdene får for lav pH-verdi, slik at det blir umulig for anakondaen å leve. ^[4]

1. ^[1]Wikipedia: ↩
2. ^[2]World Wildlife Fund:↩
3. ^[3]Om anakonda:↩
4. ^[4]Store Norske Leksikon: ↩

Helleristningsstein fra utstillingen "Midt-Norges forhistorie" på Vitenskapsmuseet i Trondheim

Denne helleristningsteinen er en av flere steiner som er funnet ved Selbustranda. Den første av de ble funnet på gården Engan i 1930. Oppdagelsene av de andre ble mest funnet rundt 1947-48. Disse ble funnet fort mest på grunn av lav vannstand akkurat i denne perioden. Den lave vannstanden førte til at mennesker vandret rundt stranden på en annen måte enn før. De kjente steinene er forholdsvis ganske små, med 1 til 1 og en halv kvadratmeter. På steinene finnes det i alt 6 forskjellige motiv. Som sagt har denne steinen to båter som står over hverandre, og over hver båt er det konsentriske ringer. En av båttypene på steinene er identifisert som den klassiske bronsealdertypen, derfor kan vi vite når helleristningene ble laget.^[1]

Den røde malingen er malt på i vår tid for å vise bedre hva det er bilde av. Slik var det ikke før de ble oppdaget og gjorde det vanskelig å skille helleristninger med vanlige steiner. Dette var fordi vannet skapte slitasje på motivet og det ble mer uklart.^[2]

Helleristninger er bilder av mennesker, dyr, gjenstander og symboler. Det er hugd, skåret, slipt eller malt på bergflater og ofte på store steiner. I dette tilfellet er helleristningen hugd inn på en løs steinblokk. De nordiske helleristningene har to hovedkomplekser. De har veideristningene som er knyttet til jegernes kultur og de har også de som kalles jordbruksristninger. Jordbruksristninger har sin bakgrunn i bondens kultur. Vår helleristning er en jordbruksristning fordi de ble laget under bronsealderen. De nordiske helleristninger er veldig motivrike og stilmessige varierte.^[3]

1. ^[1] SPOR 2004 Nr. 1↩
2. ^[2]Selbu kommune om helleristninger↩
3. ^[3]Generelt om helleristninger↩

Om sverdet

Sverdet til høyre er sverdet funnet i Vik i Gundbrandsdalen.

Bladet på sverdet, også kalt ”klingen” er 31 tommer som tilsvarer 78,74 cm og furen på sverdet er ca 5,08 cm. Furen er fordypningen i sverdets klinge. Det har aldri vært noen knapp på dette sverdet. Knappen sitter vanligvis øverst på sverdets grep. I vikingtiden var det vanlig å begrave menn og kvinner med gjenstander fra hverdagslivet. I mannsgraver finnes gjerne hele våpensett. De fleste sverdene som er funnet er rustne og oppsmuldret etter å ha ligget lenge i jord. Dette sverdet derimot, ble funnet på en gård og har antagelig aldri ligget i jorden. Det er derfor det er så godt bevart. Sverdet ser du ved NTNU Vitenskapsmuseet i ustillingen ”fra Noas ark til dobbel helix.” ^{[1] [2]}

Her kan du se en høvdingbegravelse fra vikingtiden i et utdrag av animasjonsfilmen «Det brente skipet», laget av Arkikon.

De ulike delene på sverdet.

 Tegningen stammer herfra

Vikingsverd
Formene på vikingsverdene fulgte den europeiske moten. På tokt i Frankriket stjal vikingene franske sverd, som norske smeder etterlignet, for sverdene måtte være like gode som fiendene sine. Hvis et sverd er tveegget kan det både være fra Frankrike og Norge, mens hvis sverdet er enegget er sverdet laget av en norsk smed. At et sverd er tveegget betyr at sverdet er skarpt på begge sidene og hvis det er enegget er det bare skarpt på den ene siden. Vikingsverdene er rette og har lite utsmykning i forhold til sverd fra andre tidsepoker. ^[3] [4]

Vikingtid – en periode i yngre jernalder
Vikingtiden utgjør siste del av tidsepoken yngre jernalder, som strakte seg fra 570-1050. De første 200 årene kalles merovingertid, mens perioden fra ca 800-1050 er bedre kjent som vikingtid. Vikingtiden er den siste forhistoriske perioden og markerer overgangen til historisk tid og middelalder med et kristent verdensbilde. I hele yngre jernalder var jordbruk, jakt og fiske leveveien for de fleste. Det var en tydelig samfunnspyramide med slaver nederst og høvdinger eller konger på toppen. Redskapene fra den eldre jernalder til den yngre forandret seg ikke mye, men man kan se tydelig forskjell på utsmykning og dekor på for eksempel sverd og smykker. ^[5] [6]

1. ^[1]Universitetsmuseenes arkeologidatabase↩
2. ^[2] Wikipedia om knivblad↩
3. ^[3] Store norske leksikon – sverdenes utvikling  ↩
4. ^[4]Store norske leksikon – om sverd↩
5. ^[5] Store norske leksikon – om yngre jernalder ↩
6. ^[6] Store norske leksikon – om vikingtid↩

Runebommen på NTNU Vitenskapsmuseet

Som de fleste andre runebommer så har eksempelet på NTNU Vitenskapsmuseet en ramme av mørkt tre. På selve trommen er det trukket et reinsdyrskinn over, der det er malt på forskjellige figurer med reinsdyrblod. Det mest brukte symbolet er en rombeformet sol. Figurene er malt på i to rader; de øverste står for de regjerende gudene, og den nederste står for hendelser i livet deres. ^[1]

Det er en hammer utstilt sammen med runebommen, som trolig er laget av reinhorn, ettersom dette er vanlig etter gamle tradisjoner. ^[2]

Runebommen som er på NTNU Vitenskapsmuseet er en del av Gunnerus naturaliesamling. Biskop Johan Gunnerus var med på å etablere Norges første vitenskaplig institusjon. Johan Gunnerus ble født i 1718 og døde i 1773. Han var biskop i Trondheims stift i 15 år. ^[3]

Bruk av runebommen

Runebommen på NTNU Vitenskapsmuseet

Runebommen er ofte brukt under ofring og rituelle samlinger. Trommen ble brukt under joik og sjamanisme som begge er vanelig for samene. Joik er en form for sang, og sjamanisme er et ritual der samene forsøker å få kontakt med gudene. Sjamanen er et menneskelig medium som kan få kontakt med Gudene.

De brukte å gi bein og horn av hvit rein som ofring til sola og for å ære gudene. Dette skulle sikre dem lykke og glede med resten av livet. ^[4]

1. ^[1]Samitour om The Ritual Drum (runebomme)↩
2. ^[2]Store norske leksikon om runebomme↩
3. ^[3]«Biskop i beste opplysningsånd.» NTNU Gunnerusbiblioteket↩
4. ^[4]Samitour om The Ritual Drum (runebomme)↩

 Kajakkanorakken

Nansens anorakk i utstillingen «Døden eller Grønlands vestkyst».

Hos inuittene lærte de mye om natur, kultur og levemåte. Under oppholdet laget Nansen blant annet sin egen anorakk, slik inuittene gjorde det. Den ble laget av selskinn som ble lagt i bløt i gjæret urin. Da pelsen hadde løsnet smurte de skinnet med dyrefett og dyreblod. Slik ble den impregnert og holdbar. Anorakken er vannavstøtende, men ikke vindtett. Den er brun og bred med lange ermer og hette. Nederst på anorakken henger det lange tråder, som de brukte  for å feste den til kajakken. Slik sikret de seg mot at det kom  vann inn i kajakken.

Fridtjof Nansen
Fridtjof Nansen ble født 10. Oktober 1861.  Han var utdannet naturforsker. I 1888 tok han doktorgraden med utgangspunkt i nervesystemet på en slimål. ^[1]

Grønnlandsekspedisjonen

I 1888 startet Nansen det som skulle bli en lang reise. Han og mannfolkene hans skulle krysse Grønland fra øst til vest. Nansen skulle motbevise en teori som sa at det fantes en grønn oase midt i Grønland. Han hadde tidligere vært på Grønland som student. Nansens tanke om å krysse Grønland oppsto i 1883, men han brukte lang tid på å bestemme seg for hvilke mannfolk han skulle ta med seg: De måtte være godt kvalifisert når det gjaldt ski og friluftsliv. ^[2]

Etter 38 dager nådde de målet, og var klar til å fare hjemover igjen. Men det gikk ikke som planlagt, da den siste båten nettopp hadde gått. Den eneste muligheten var å overvintre. De måtte overvintre i Godhåb (Nuuk) på Grønland fra 1888 til 1889, og lærte mye av inuittene under oppholdet.

1. ^[1]Det store norske leksikon↩
2. ^[2]Norsk polarhistorie↩

Div. primstaver "Vitenskap i verdens utkant" utstilt på Vitenskapsmuseet

Primstaven er en stav på ca 50-80cm, som viser dagene i den gregorianske kalenderen. Den ble tatt i bruk på slutten av 1400-tallet, og mange mener den stammet fra den enda eldre runekalenderen. Primstaven ble etter hvert avløst av den trykte kalenderformen vi kjenner i dag, med dager, uker og måneder. ^{[1] [2]}

På vitenskapsmuseet i Trondheim er det stilt ut 15 forskjellige primstaver. Noen av dem er store, og andre litt mindre. De har også forskjellige former, de fleste er flate og avlange, mens noen få av dem har en oval form med et hull i midten. De fleste primstavene i utstillingen dateres til slutten av 1700- tallet ^[3].

1. ^[1] Wikipedia/Primstav ↩
2. ^[2] SNL/Primstav ↩
3. ^[3] «Vitenskap i verdens utkant»/Primstaver» ↩