Hvor finner vi gode kilder om villsvin på nett?

I dag er det tredje og siste runde med Vitenwiki for elevene ved Thora Storm videregående skole – i hvert fall i denne omgang. Klasse 1 STA er allerede godt i gang med å skrive sine wikiartikler.  Gjenstandene de har valgt er sibirtiger, villsvin, anakonda, gaupe og to signeter med magiske tegn, alt fra NTNU Vitenskapsmuseets utstillinger.

Jeg er utdannet arkeolog og jobber for tiden med et doktorgradsprosjekt om universitetsmuseenes rolle i samfunnet. Jeg synes det er viktig at forskningsresultater når ut til folk flest. Og jeg synes det er spennende når vitenskapelig kunnskap tas i bruk i nye sammenhenger – utenfor forskernes bastioner. Min forskning skal stille spørsmål ved hvordan vi forvalter vårt museumsansvar, hvorfor vi skal gjøre det og hvordan de gamle, støvete universitetsmuseene kan gjenvinne en ny og aktuell identitet i møtet med et medialisert samfunn.

NTNU Vitenskapsmuseet har bevart noen av sine gamle utstillinger. En av disse er Trøndelagsdioramaet fra 1960, med fugler i trønderske landskapstyper. På en furustamme i denne naturtro kulissen sitter en gjøk. Det finnes 127 arter av gjøk i verden, men bare to av disse hekker i Europa, og bare en av dem er vanlig i Norge, Cuculus canorus.

Gjøken er på størrelse med en due, og hannfuglen har karakteristiske mørke og lyse striper på undersiden. Hunnen kan enten ligne på hannen, eller ha rødbrun fjærdrakt. Gjøken finnes i alle typer skog, bortsett fra tett nåleskog, og også i åpent landskap. Men den er sjelden på høyfjellet. I Norge er det heipipelerka som er mest utsatt for gjøkens parasittiske egglegging, og de to fugleartene har derfor i stor grad sammenfallende habitat.^[1]

I trestammen sitter en gjøk. Bildet er fra NTNU Vitenskapmuseets Trøndelagsdiorama.

Ikke alle, men mange av gjøkartene i verden, er helt avhengig av andre fuglearter for å føre sine egne gener videre, siden de legger egget sitt i andre fuglers reir. Ved å herme best mulig etter vertsfuglens eggfarge, har gjøken større sjanse for at den utvalgte fuglemoren ikke oppdager gjøkegget blant sine egne.

Denne egenskapen har gjøken utviklet gjennom evolusjon over lang tid, og det fører til en kamp mellom gjøken og vertsfuglen: Gjøken hermer best mulig, mens vertsfuglen lager egg som er mest mulig identiske, slik at den lettere oppdager gjøkegget og kan kaste det ut av redet sitt. De gjøkene som har de beste eggetterlikningene, overlever gjennom naturlig seleksjon. Gjøken er en god indikator på endringer i naturen, siden gjøkbestanden reflekterer bestanden av vertsfugler.^{[2] [3]}

Hvis du vil se tidligere observasjoner av gjøk i ditt lokalmiljø, eller vil registrere dine egne observasjoner, kan du bruke Artsdatabankens Artsobservasjoner.

1. ^[1]Artikkelen ”Gjøk”, Norsk Ornitologisk Forening, 28.04.2009↩
2. ^[2]Artikkelen ”Gjøk”, Norsk Ornitologisk Forening, 28.04.2009↩
3. ^[3]Artikkelen ”Tøft for gjøken”, Forskning.no, 11.03.2010↩