Denne vakre skulpturen av Olav den hellige står utstilt i Kirkesamlingen ved NTNU Vitenskapsmuseet. Den har opprinnelig vært malt i flotte farger, men nesten alle malingslagene er nå borte.

 

Skulpturen er kunsthistorisk datert til 1400-tallet, og den er sannsynligvis laget i Norge. Den har tidligere stått i Ekne kirke i Levanger og ble overført derfra til museet i 1902. Figuren er framstilt sittende på en trone. Figurens krone og en hånd er tapt. Olavsfigurene fremstilles ofte med en ikonografisk attributt i form av en øks eller et rikseple. Denne eller disse attributtene på figuren er i dag forsvunnet.

 

Vanskelig undersøkelse av malingslaget

Gjennom undersøkelser av figuren i mikroskop ble det påvist en mengde ulike malingslag på figuren. Mikroskopet viste for eksempel elleve fargelag i området der skulpturens føtter står:  hvit, rød, grønn, hvit, rød, gul, transparent grønn, lysere grønn, to øvrige lag med hvit maling, samt rester av lim. På et annet område var det kun fem lag, eller to, eller for det meste – ingen. Selvfølgelig hadde ulike deler av kroppen forskjellige farger eller mønster og disse mønstrene består ofte av to lag. Men hvilke av disse mange malingslagene hører til den samme utsmykkingsperioden? Lag 5 på skoene og lag 2 på kappen? Eller lag 5 og 6 på gresset og lag 1 og 2 på skoene? Hvor ofte har skulpturen blitt overmalt og hvordan har hver fargeutsmykking sett ut? – og hvilke av de nederste fargefragmentene er egentlig originale?

 

For å undersøke dette, ble det sett nærmere på hvordan og med hvilke verktøy treverket ble bearbeidet og forberedt for malingsprosessen, og hvilke bindemiddel og pigmenter som ble brukt i de ulike grunderings- og malingslagene. Likheter mellom de ulike malingslagenes sammensetning ville kunne gi en pekepinn på samtidige fargelag. Skulpturen ble undersøkt på flere måter.

 

En måte var å lage støpte snitt av forskjellige malingsprøver. Her kan en blandt annet observeres oppbyggingen av malingslagene, pigmenter, bindemiddel og deres sammensetning. (Bindemiddel er stoffer som blandes med for eksempel pigmenter for å lime dem fast på en overflate. Naturlige bindemidler kan være olje, eggehvite, harpiks, gummi arabikum, gips eller kasein. Syntetiske bindemiddel er kunstig fremstilt. Det finnes mange varianter som for eksempel Acetater, Akrylater, Epoksy, Polyester osv.).

 

Bildene til høyre fremstiller et eksempel av en prøve (tatt fra ermet) med mange malingslag, som ble undersøkt med ulike metoder. Det øvre bildet ble tatt under dagslys. Selve prøven sees i midten under UV lys og på det nederste bildet etter en bindemiddelanalyse. Når man sammenligner det øverste med det nederste bildet, så er lag 1 og 7 blitt røde etter analysen. Dette betyr at bare disse lagene inneholder protein som bindemiddel. Protein finnes for eksempel i tempera. De andre lagene ble utført i olje eller de består av harpiks.

 

Gullfarget drakt

Resultatet av analysene viser at skulpturen har vært malt fire ganger. I tillegg til den opprinnelige utsmykningen har man altså foretatt tre overmalinger av figuren etter den opprinnelige utsmykningen. Opprinnelig var figurens drakt gullfarget med et rødt mønster laget av lakk, som kunne ha vært en slags brokadeimitasjon (http://www.snl.no/brokade). På kappekanten har det vært et flerfarget mønster. Innsiden av drakten er blitt malt med det kostbare pigmentet azuritt (http://www.snl.no/azuritt). Hår og skjegg var forgylt, mens figurens ansikt og hender var hudfarget. Tronen har hatt et svart geometrisk mønster på hvit til lyserosa bunn (se bildet til høyre). I tillegg fantes detaljer av små dekorasjoner enkelte steder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den siste fargekomposisjonen stammer fra barokktiden (ca. 1650 – 1750, http://kunsthistorie.com/fagwiki/Barokk). Da er hele figuren blitt malt hvit, unntatt hodet, hendene og en dekorasjon på brystet, som strålte som gull. Til selve ansiktet ble det her brukt nesten rent og stabilt gull. Til hår, skjegg og de andre gule områdene ble det brukt billigere bronse. Disse fargeavsetningene er i dag korroderte, grøne eller mørke og delvis borte.

På 1960-tallet ble mesteparten av den hvite overmalingen fjernet. Tilstanden for de underliggende malingslagene er meget fragmentarisk. Dermed sitter vi igjen med en treskulptur med gullansikt og noen få, nesten usynlige malingsrester – et dokument som ikke bare forteller en historie fra 1400-tallet, men som sier noe om figurens fargerike livsløp over en lang tidsperiode.