Den amerikanske bisonen led nesten den samme skjebnen som vandredua. På samme måte som vandredua må ha vært en av de aller tallrikeste fugleartene var bison en gang det tallrikeste store pattedyret på jorda.

Bisonen var en nøkkelart som formet den nordamerikanske prærien, og som skaffet indianerne mat, lær, buestrenger, fett, tørre ekskrementer til bålvarme med mer. Uten bison var de innfødte tvunget til å forlate landet sitt eller sulte i hjel. Derfor ble nedslaktningen av bisonen etter hvert også et element i den hvite manns krig mot indianerne. I et tiårs tid fra 1873 ble det utrustet flere hundre, ja kanskje mer enn tusen jaktlag. Disse kunne felle mellom 2 til 100 tusen dyr per dag. Flokkene sank dramatisk i størrelse, men på grunn av indianerkrigene bønnfalt så seint som i 1875 general Philip Sheridan en samlet Kongress om fortsatt nedslakting av bisonen for å frarøve indianerne sin matkilde. Da nedslaktningen stanset i 1884 sto derfor den Amerikanske bisonen på randen av utryddelse.

Det er bare innenfor Yellowstone nasjonalpark det hele tiden har vært en vill stamme av bison; her overlevde 23 dyr massenedslaktningene. Disse har i dag 3 til 3,5 tusen etterkommere i dette området. En del privatpersoner/ranchere tok også vare på noen dyr. I dag har vi en økende bestand igjen, og de tamme og ville bestandene er totalt estimert til å bestå av om lag 350 tusen dyr, mot et sted mellom 60 og 100 millioner dyr midt på 1800-tallet. Bison blir i dag stadig reintrodusert til nye områder, også i Canada og Alaska.

Les mer