Refleksjoner i skyggen av en påskekylling

Som alt mennesket skaper av tanker og ting har også farvene sin historie. Farver er i likhet med andre fenomener som oppfyller den menneskelige tilværelsen både natur og kultur. Men vi tenker ikke sånn, for gjennom de siste 400 årene er vi, med god hjelp av Thomas Hobbes og Robert Boyles tenkning, oppdratt til å tenke på natur og kultur som to adskilte størrelser. Påskens gule farge kan for eksempel beskrives som 565 til 590 nanometer bølgelengde i spekteret, men også som en kulturell kategori, for eksempel som sjalusiens farve, eller som en språklig term, gelwa (strålende eller skimrende). Påskens gule farge utfordrer vår forestilling om naturens og kulturens adskillelse, og er et eksempel på at denne distinksjonen i beste fall er diskutabel.

Slik satt jeg og nøt de første varmende solstrålene på terrassen palmesøndag, samtidig som uorganiserte tanker i begynnende feriemodus brakte meg hit og dit. Det begynte med at blikket falt på en knallgul påskekylling i vinduskarmen. Gule fjær, rødt nebb, orange bein, en kreativ utgave av en naturens skapning, nokså fjern fra den kyllingen som kommer ut av  egget. Og jeg tenker at det hadde vært interessant å undersøke hvordan denne naturens ynkelige skapning er blitt til en kommersialisert ”dings” som får folk til å legge igjen penger i butikken med forhåpninger om at akkurat den vil være et ekstra tilskudd til påskehyggen. Assosiasjonene brakte meg videre til det moderne påskemysterieum som  i solveggen utviklet seg til en tiltagende undring over hva dette absurde sammensurium av død, korsfestelse og oppstandelse, egg og kyllinger, mordgåter og reiserebuser, Kvikklunsj og appelsiner egentlig handler om? Hvis det da handler om noe egentlig, kunne det for eksempel være om hvordan vi uten å tenke spesielt over det i våre konstruksjoner av historien og virkeligheten, uavlatelig overskrider grensene mellom natur, kultur og religion samtidig som vi tviholder på at denne grensen er tilstedeværende i enhver sammenheng.

Jeg kom til å tenke på noe jeg hadde lest av den franske filosofen Bruno Latour noen uker tidligere: Latour har lenge tenkt og skrevet om dette skillet og hva det har betydd for moderne kunnskapsutvikling. I februar i år holdt han de såkalte Gifford Lectures ved Universitetet i Edinburgh. Her går han et skritt videre og presenterer  sin versjon av utfordringene med å leve i  ”antropocene”, en ny geologisk betegnelse på den tiden hvor  menneskene har levd og påvirket naturgrunnlaget. Latour utfordrer til nytenkning  omkring naturbegrepet og de geopolitiske beslutninger som må følge i kjølvannet av en ny erkjennelse av de globale miljøutfordingenes forutsetninger og konsekvenser. Gjennom seks forelesninger kalt Facing Gaia, Six Lectures on the Political Theology of Nature undersøker han, og imøtegår, forestillingene om kloden  både som en guddom,  ”Gaia”, og som ren ”Natur”. Det er et organisasjonprinsipp som må oppgis fordi det har ført til en tilsløring av det forhold at Tellus i antropcene tid er det Latour kaller  komponert, dvs et hybrid fenomen hvor mennesket og naturen er vevd sammen og som beveges i én (skjebnesvanger) retning av sin egen produserte historie. I Latours fremstiling har begrepene  natur og kultur så mange felles attributter at de egentlig utgjør to sider av samme sak og dermed gjensidig utelukker hverandre. Derfor evner de heller ikke lenger å være et tydelig utgangspunkt for de geopolitiske, nasjonsgrenseoverskridende  grep som i dag er nødvendig for  overleve i en antropocene tidsalder.

Det var nobelprisvinner Paul Crutzen som for ca. 10 år siden lanserte antropocene som et nytt geologisk begrep. Oversatt betyr det omtrent noe sånt som ”nye menneske” og dekker den perioden hvor mennesker har påvirket og omformet naturmiljøet på en slik måte at forurensning, overforbruk og utpining av jord har skapt en grunnleggende ubalanse i klima, vegetasjon og dyreliv. Den antropocene tidsalderen sammenfaller med andre ord med industrialismens tidsalder og kjenntegnes altså ikke bare av naturlige endringer i miljø og klima (som de andre geologiske tidsaldrene), men at disse endringene skaper ubalanse på en slik måte at de truer sivilisasjonens eksistens. Hvilken betydning har denne erkjennelsen på  sivilisasjonenes muligheter for å overleve? Latour svarer retorisk at verken Naturen eller Gud bringer den fredstilstand som er en forutsetning for å hanskes med våre felles miljøutfordringer. Vi jorbundne (som Latour kaller menneskene) må derfor utvikle oss til å bli ”fredens håndverkere”.

Og slik løp kolliderte de frie assoiasjonene denne palmesøndag i solveggen  til slutt med salmens håpefulle formulering Påskemorgen slukker sorgen. Mon det….

Axel.christophersen@vm.ntnu.no